Denne gruppen på 12 salige martyrer tilhører de 233 martyrene som ble saligkåret den 11. mars 2001. De 233 salige led martyrdøden i de første månedene av Den spanske borgerkrigen (1936-39). For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen.
Martyrgruppen består av 11 medlemmer av ordenen Jesu Selskap (jesuittene) (Societas Iesu – SJ). De tilhørte provinsen Aragón og var syv patre og fire legbrødre. Til deres prosess ble også lagt til en legmann, Luis Campos Górriz, en gammel student hos jesuittene, tilhørte den marianske kongregasjonen og var nasjonal leder for Katolsk Aksjon.
Jesu Selskap ble oppløst juridisk i Spania fra 1932. Novisene og de unge medlemmene under utdannelse ble ønsket velkommen av diverse europeiske provinser sammen med sine professorer og kunne fortsette sin utdannelse der. Men et betydelig antall patre og legbrødre fortsatte å bo i Spania, spredt og i hemmelighet, utførte sin tjeneste under store vanskeligheter. Da borgerkrigen brøt ut i juli 1936 ble den religiøse forfølgelsen enda mer intens og deres liv sto i fare. Mer enn hundre jesuitter led martyrdøden i disse årene. De visste at deres liv var i fare, ble tilbudt skjul eller å flykte, men de foretrakk å bli mens de trøstet sine brødre, feiret eukaristien og botens sakrament. De vitnet om sin trofasthet til Kristus og hans Kirke, og de skjulte ikke sin identitet som munker og jesuitter, bød sitt folk å følge den evige konge i smerte helt til å spille sitt blod.
Disse elleve jesuittene, syv prester og fire legbrødre, led martyrdøden i Gandía og Valencia i Spania mellom 19. august og 29. desember 1936. Da den spanske revolusjonære regjeringen oppløste Jesu Selskap i 1932, forlot novisene Gandía for å fortsette studiene i andre land, men jesuittene som ble igjen, flyttet til små leiligheter i byen. Selv om kommuniteten ble spredt, fortsatte p. Thomas Sitjar Fortiá, rektor for novisiatet i Gandía, som dens superior.
P. Sitjar var den første som ble drept av de elleve, den 19. august. Hans tre cellekamerater, p. Konstantin Carbonell og legbrødrene Peter Gelabert og Raimund Grimaltos, døde fire dager senere. Den neste jesuitten som led martyrdøden, var Josef Tarrats Comaposada den 28. september. Dagen etter led Paulus Bori Puig og Vincent Sales Genovés martyrdøden. P. Darius Hernández led også martyrdøden den 29. september 1936. Den neste jesuitten som led martyrdøden, var p. Narcissus Basté. P. Alfred Simón døde den 29. november 1936. Den siste av de 11 jesuittene som døde, var p. Johannes Baptist Ferreres.
Blant de 11 som ble saligkåret, var kommunitetens superior, men også arbeidere, sykepleiere og elektrikere, direktører og skolelærere, en fremstående professor i kirkerett, ledere for den marianske kongregasjon, men også de som var spesielt hengiven til de fattige og arbeidet med arbeiderungdom.
Undersøkelsene av disse jesuittenes martyrium ble åpnet i Valencia den 3. mai 1956. Helligkåringskongregasjonens dekret som anerkjente at de var drept som martyrer «av hat mot troen», ble promulgert den 20. desember 1999. De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
Seremonien på Petersplassen i Roma var Kirkens hittil største saligkåringsseremoni. Den dagen var det ikke som det pleier noen bilder av de nye martyrene. I stedet ble det brukt et felles symbol, nemlig bokstaven «P», som står for Paz (fred), sammen med et kors og en krone av laurbær. Det er symbolet på sarkofagen til den hellige diakon og martyr Vincent, skytshelgen for Valencia.
Paven bestemte at minnedagen for de 233 martyrene skal være 22. september, siden det var denne datoen flest av martyrene ble drept i Valencia i 1936.
De 12 martyrene er:
Selv om kommuniteten ble spredt, fortsatte p. Sitjar som dens superior. I de årene som fulgte etter oppløsningen av ordenen i 1932, var jesuittenes tjeneste svært redusert, men den var ikke opphørt helt. Men det gjorde den i juli 1936, da borgerkrigen brøt ut. P. Sitjar bodde da i en liten leilighet sammen med broder Peter Gelabert, og selv om mange venner hadde bedt ham om å flytte inn hos dem, avslo han alltid og sa: «Hvis de dreper oss, vil det være Guds vilje».
Den 25. juli, kort etter kl 22.30, en uke etter at borgerkrigen brøt ut, hørtes en fryktelig banking på p. Sitjars dør. Han åpnet, men først etter at broder Gelabert hadde unnsluppet gjennom et vindu. Fr. Sitjar ble arrestert. Fordi han hadde et dårlig bein og ikke kunne gå så fort som hans voktere ønsket, dyttet og slo de ham og prøvde å rive prestekjolen av ham. Den kvelden ble han tatt med til en skole som var gjort om til fengsel, og ved middagstid neste dag fikk han selskap av p. Konstantin Carbonell og legbrødrene Peter Gelabert og Raimund Grimaltos.
Under bevoktning fikk de fire jesuittene lov til å motta besøkende og venner som sørget for madrasser og mat til dem. Den 17. og 18. august ble de ført for anklagerne, som spurte dem om deres politiske syn og partitilknytning. Til det svarte p. Sitjar bare: «Vi tilhører Guds parti». Fangene ble tatt med tilbake til cellen, hvor de fredfylte ventet på det uunngåelige. Kort etter midnatt den 19. august fikk p. Sitjar vite at han skulle settes fri, men i stedet tok hans voktere ham og to andre menn til veien mellom Albaida og Gandía i Valencia. På et sted kalt Cruz Blanca nær Palma de Gandía ble de henrettet under et oliventre. Da kulen gjennomboret hjertet hans, hadde den 70-årige presten en rosenkrans i hånden. Klokken var nesten 3 om morgenen den 19. august 1936. Hans grav befinner seg i jesuittkirken i Gandía.
Rundt klokken fem om morgenen den 26. juli var begge mennene på vei til p. Sitjar for å feire messen, men en kvinne som bodde i bygningen, fortalte dem at p. Sitjar og br. Gelabert ikke var der. Senere på morgenen ble p. Carbonell og br. Grimaltos arrestert og tatt med til den skolen hvor p. Sitjar satt arrestert. Der satt de til den 23. august.
Rundt midnatt den 23. august ble p. Carbonell, legbrødrene Gelabert og Grimaltos og ti andre menn bedt om å gjøre seg klar for sin reise til Valencia. De visste at de skulle dø, så de ba p. Carbonell om absolusjon. Da soldatene kom, tok de fangene med til en olivenlund i Tavernes de Valldigna utenfor Gandía på veien til Valencia. P. Carbonell løftet hendene mot himmelen i bønn, mens brødrene Gelabert og Grimaltos falt på kne. Deretter ga offiseren som hadde ansvaret kommandoen, og enda tre jesuitter ble gitt til Gud. P. Carbonell var 70 år gammel, broder Grimaltos var 75 og broder Gelabert var 49 år gammel. P. Konstantin Carbonell Semperes grav befinner seg i jesuittkirken i Gandía.
Rundt midnatt den 23. august ble p. Carbonell, legbrødrene Gelabert og Grimaltos og ti andre menn bedt om å gjøre seg klar for sin reise til Valencia. De visste at de skulle dø, så de ba p. Carbonell om absolusjon. Da soldatene kom, tok de fangene med til en olivenlund i Tavernes de Valldigna utenfor Gandía på veien til Valencia. P. Carbonell løftet hendene mot himmelen i bønn, mens brødrene Gelabert og Grimaltos falt på kne. Deretter ga offiseren som hadde ansvaret kommandoen, og enda tre jesuitter ble gitt til Gud. P. Carbonell var 70 år gammel, broder Grimaltos var 75 og broder Gelabert var 49 år gammel.
Rundt midnatt den 23. august ble p. Carbonell, legbrødrene Gelabert og Grimaltos og ti andre menn bedt om å gjøre seg klar for sin reise til Valencia. De visste at de skulle dø, så de ba p. Carbonell om absolusjon. Da soldatene kom, tok de fangene med til en olivenlund i Tavernes de Valldigna utenfor Gandía på veien til Valencia. P. Carbonell løftet hendene mot himmelen i bønn, mens brødrene Gelabert og Grimaltos falt på kne. Deretter ga offiseren som hadde ansvaret kommandoen, og enda tre jesuitter ble gitt til Gud. P. Carbonell var 70 år gammel, broder Grimaltos var 75 og broder Gelabert var 49 år gammel.
Da han ble hentet der den 29. september og ført bort sammen med broder Sales, sa han til soldatene: «Hvem av dere er det som skal drepe meg?» Da de fortalte hvilken gruppe det var, sa han: «I navnet til den Gud som dere kommer til å drepe meg for og som dere ikke tror på, tilgir jeg dere.» Deretter ga han dem sin velsignelse, mens deres svar var geværskudd. De var brakt til et usjenert sted nær en kirkegård i Benimaclet. P. Bori var 72 år gammel og broder Sales 55.
Der ble de hentet den 29. september og ført bort. De ble brakt til et usjenert sted nær en kirkegård i Benimaclet og skutt. P. Bori var 72 år gammel og broder Sales 55.
Etter at ordenen ble oppløst i Spania, hadde han bodd sammen med broder Vincent Sales og p. Paulus Bori i en bygning tilknyttet et aldershjem drevet av De små søstre i Valencia, og hvor flere gamle jesuitter var pensjonærer. De to brødrene hjalp søstrene og alt var relativt fredelig til borgerkrigen brøt ut. Da hjemmets kapellan måtte reise, overtok p. Bori hans plikter. Hjemmet unngikk forstyrrelser i en måned, men den 24. august 1926 tok kommunistene hjemmet og innsatte sin egen stab. De satte ut vakter ved alle dørene og gjorde om kapellet til spiserom. I denne okkupasjonsperioden kunne ikke p. Bori feire messe, men han fortsatte å besøke de syke og gamle og hørte skriftemål i hemmelighet, mens broder Tarrats arbeidet på sykestuen og broder Sales i hagen. Hele tiden holdt de sin jesuittiske identitet for seg selv. Men uheldigvis ble broder Tarrats angitt den 28. september, og han og tre andre fra staben på sykestuen ble samme dag tatt med til et sted i utkanten av Valencia ved navn Rambleta, hvor de ble henrettet.
Han var en velkjent skikkelse i byen. I august og de første ukene av september 1936 skiftet han ofte bosted, og med sitt falske identitetskort kunne han komme seg rundt i byen og utføre prestetjeneste. Men faren steg etter hvert som dagene gikk, og han ble til slutt arrestert den 13. september og satt i fengsel. Han ble der til 29. september, da han kl 20.30 ble tatt med til utkanten av Valencia, til et område kjent som Picadero de Paterna, og ble henrettet, 56 år gammel. Hans grav befinner seg i jesuittkapellet på kirkegården i Valencia.
Han hadde bodd i jesuittenes residens i Valencia i nesten 30 år, og da kommuniteten måtte spre seg, flyttet han inn i en liten leilighet, hvor han var i stand til å feire messe daglig og hvor andre jesuitter også kom for å feire. I begynnelsen respekterte kommunistene ham på grunn av alt han hadde gjort opp gjennom årene for å fremme arbeidernes saker. Han ble arrestert flere ganger. Første gang var 17. august, blant de offiserene som forhørte ham var det en som noen år tidligere hadde søkt prestens råd, så han brukte sin innflytelse hos sine kamerater for å få p. Basté satt fri, angivelig for hans høye alder (han var 70 år). Hans andre arrest kom den 6. september, men igjen ble han løslatt på grunn av alderen, men med advarselen: «Pater, vær forsiktig og ikke gå ut. Denne gangen har du med oss å gjøre, men neste gang kan det være andre.» Til slutt ble presten tatt den 15. oktober av kommunistiske soldater, som drepte ham samme dag i Picadero de Paterna i utkanten av Valencia.
Fordi han var kjent i byen, hadde han ingen vanskeligheter med å finne familier som var villig til å ta ham inn etter at revolusjonen var begynt. Selv om han ofte skiftet bosted, ble han likevel arrestert noen ganger, men løslatt enten på grunn av en venns innflytelse eller fordi en annen venn hadde kjøpt ham friheten. Han ble til slutt arrestert sent i november, og den 29. ble han tatt med ut og henrettet i Picadero de Paterna i utkanten av Valencia, 59 år gammel.
Etter 16 år i Tortosa flyttet han til Sarriá, og i de neste tolv årene fortsatte han å undervise og skrive. Da borgerkrigen brøt ut, hadde hans helse allerede begynt å svikte. Han bodde i Barcelona og ble arrestert i midten av august, men ble satt fri på grunn av sin alder. Han var 75 år gammel, skrøpelig og svak. Han fikk et fritt leidebrev for å dra til sin hjemby Ollería nær Valencia, og han kom dit den 12. august. Få dager senere ble han utspurt av kommunistiske styrker, og alle hans religiøse gjenstander ble tatt fra ham. I slutten av august ble han tatt med til Valencia og fengslet sammen med hundrevis av andre, men snart måtte han legges på fengselets sykestue, som han aldri skulle komme til å forlate.
Han fikk straks venner blant de syke, og fordi han hadde vært professor, hadde alle spørsmål de ville stille ham. I tillegg samlet fangene seg rundt ham hver kveld for å resitere rosenkransen. Mens han var på sykestuen, fikk p. Ferreres slag, og fordi han var ute av stand til å røre seg, utviklet han liggesår. På grunn av mangel på ordentlig medisinsk pleie og de sanitære forholdene ble hans tilstand stadig verre. Under sin sykdom lengtet han etter å motta den hellige kommunion, så en av prestene i fengselet sørget for at kommunionen ble smuglet inn. Etter at han mottok sakramentet, sa p. Ferreres: «Jeg er så lykkelig, nå kan jeg dø». Han døde av sine lidelser flere dager senere, den 29. desember 1936, i fengselet San Miguel de los Reyes i Valencia, før han rakk å bli henrettet.