Denne gruppen på 20 salige martyrer tilhører de 233 martyrene som ble saligkåret den 11. mars 2001. De 233 salige led martyrdøden i de første månedene av Den spanske borgerkrigen (1936-39). For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen.
Martyrgruppen består av 19 medlemmer av kongregasjonen «Kapusinertertiarer av Den smertefulle Mor» (Mater Dolorosa) (Religiosos Terciaros Capuchinos de Nuestra Señora de los Dolores). Kongregasjonen ble grunnlagt i 1889 av den ærverdige presten Luis Amigó for å gjøre tjeneste for forlatte barn og ungdommer. Han hadde i 1885 også grunnlagt kongregasjonen «Kapusinertertiarer av Den hellige Familie» (Terciarias Capuchinas de la Sagrada Familia). Medlemmene av disse kongregasjonene kalles Amigonianos. Tre av søstrene ble også saligkåret samtidig (nr. 230-32).
I midten av 1936 ble kapusinertertiarene tvunget av myndighetene til å forlate mange av institusjonene de hadde opprettet for barna. De fleste kommunitetenes eiendeler ble spredt eller ødelagt.
Sammen med denne gruppen i den kanoniske prosessen var også saken til en legkvinne, Carmen García. Hun hadde en tid tilhørt kongregasjonens kvinnelige gren, men forlatt den før evige løfter. Resten av livet var hennes liv og apostolat et autentisk samarbeid med familien av Amigonianos. Hennes grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente, samme sted som ni av kapusinertertiarene.
Helligkåringskongregasjonens dekret som anerkjente at de 20 var drept som martyrer «av hat mot troen», ble promulgert den 18. desember 2000. De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
Seremonien på Petersplassen i Roma var Kirkens hittil største saligkåringsseremoni. Den dagen var det ikke som det pleier noen bilder av de nye martyrene. I stedet ble det brukt et felles symbol, nemlig bokstaven «P», som står for Paz (fred), sammen med et kors og en krone av laurbær. Det er symbolet på sarkofagen til den hellige diakon og martyr Vincent, skytshelgen for Valencia.
Paven bestemte at minnedagen for de 233 martyrene skal være 22. september, siden det var denne datoen flest av martyrene ble drept i Valencia i 1936.
De 20 martyrene er:
8A: 19 medlemmer av kongregasjonen Kapusinertertiarer av Den smertefulle Mor (Mater Dolorosa) (Religiosos Terciaros Capuchinos de Nuestra Señora de los Dolores):
Han utførte sin prestetjeneste på reformskolene i Madrid og i Amurrio i Álava. På beundringsverdig vis kombinerte han studiene med praksis innen psykologi og åndelig veiledning innen brorskapet. Etter at borgerkrigen brøt ut i juli 1936, ble han ved daggry den 27. august fjernet fra huset til kapellanen i Amurrio av noen militsmenn, og han ble overført til Orduña i Vizcaya. De prøvde å få ham til å falle fra troen, men da han nektet, dro de tilbake mot Amurrio.
Men de tvang ham ut av bilen, og på en eng ved San Bartolomé de Orduña skjøt bødlene ham med fire skudd og etterlot ham som død, men han var fortsatt i live. Han klarte å komme seg til huset til Don Epifanio Elejalde, som brakte ham til Santo Hospital i Orduña. P. Vincent ba innstendig om en prest og en lege. På grunn av hans alvorlige skader ble han brakt videre til sykehuset i Basurto i Bilbao i Vizcaya. I de første timene av søndag den 30. august 1936 døde han av sine skader, men ikke før han hadde skriftet og tilgitt sine mordere.
Den 15. april 1905 avla han sine første løfter med ordensnavnet Bienvenido Maria de Dos Hermanas, og seks år senere avla han sine evige løfter. Våren 1920 ble han presteviet. I kongregasjonen innehadde han embetene som superior, novisemester, rådgiver og generalvikar, og til slutt var han general for kongregasjonen fra 1927 til 1932. I denne tiden fremmet han kall og munkenes vitenskapelige kvalifikasjoner og fikk i stand åpningen av arbeidet i Latin-Amerika. Han prøvde spesielt å fremme den fromheten han selv praktiserte, til Jesus i sakramentet, Marias smerter, den serafiske far Frans og Jesu hellige Hjerte.
Etter utbruddet av Den spanske borgerkrig ble reformskolen Santa Rita i Madrid angrepet den 20. juli 1936, og p. Bienvenido var den siste som forlot den. Den 31. juli ble han tvunget av to militsmenn til først å gå til Banco de Vizcaya og senere til Banco España for å ta ut skolens midler. Kort etter tok de fra ham pengene og førte ham med makt til La Pradera de San Isidro i Madrid. Der ble han drept på barbarisk vis den 1. august 1936, buksprettet og fremvist offentlig. Hans jordiske rester er ikke gjenfunnet.
Han var en mann av dyp kultur, men av en temmelig svak karakter og lite autoritet. Han viste seg alltid mer tilbøyelig til å utøve lydighet enn til å være den med kontrollen. I sin pastorale tjeneste arbeidet han som rådgiver, åndelig veileder for brorskapet, skriftefar for munker og studenter.
Etter utbruddet av Den spanske borgerkrig i juli 1939 ble han arrestert i sine foreldres hjem den 21. august og brakt til fengselet La Torre i deres hjemby. I fengselet praktiserte p. Ambrosius og ni andre kapusinertertiarer et kommunitetsliv og sang sanger til festene for Marias smerter (15. september) og den hellige Frans' sårmerker (17. september).
I de første timene av 18. september 1836, ble han henrettet sammen med syv andre prester og munker i La Mantellina (nå Pucha d'Alt) på veien mellom Torrente og Montserrat. Han døde mens han velsignet sine ledsagere og tilga sine mordere. Hans og åtte av hans medbrødres grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.
Den 21. juni 1890 påbegynte han novisiatet hos kapusinertertiarene, og den 27. mai 1892 avla han sine første løfter med ordensnavnet Benedikt Maria de Burriana (sp: Benito María). Den 5. juni 1898 avla han sine evige løfter som legbror. De neste 35 årene arbeidet han på reformskolene i Madrid, Sevilla og Zaragoza. I 1932 flyttet han til kommuniteten ved Colegio Fundación Caldeiro i Madrid.
Der var han da borgerkrigen brøt ut i juli 1936. Han ble utvist derfra og søkte tilflukt i hjembyen. Men der ville de ikke ta imot ham, så han dro videre til Torrente, hvor han ble ønsket velkommen sammen med broren Laureano i huset til den fromme señora Trinidad Navarro. Dit kom han den 14. august og ble der til han ble ført bort til fengselet den 14. september.
Til tross for at han aldri hadde deltatt i politikken ble han henrettet den 16. september 1936 i Masiá de Calabarra i Turís i Valencia. Hans og åtte av hans medbrødres grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.
171. Den salige Crescentius García Pobo (sp: Crescencio) (1903-1936), født den 15. april 1903 i Celadas i Teruel i Spania. Hans foreldre var Lorenzo og María og han ble døpt kort etter fødselen. Etter at han mistet sin far fikk han sin skolegang på Asilo San Nicolás de Bari i Teruel, en veldedig kostskole for fattige og foreldreløse barn, som ble drevet av kapusinertertiarene. Med tiden følte Crescentius et kall til ordenslivet.
Den 15. september 1921, på festen for Marias Smerter, avla han sine første løfter, og samme dag seks år senere avla han sine evige løfter som kapusinertertiar. Han ble presteviet den 16. september 1928 i Godella i Valencia av den ærverdige Luis Amigó, som hadde grunnlagt kongregasjonen. Han utførte stort sett sin prestetjeneste i reformskoler som ble drevet av kongregasjonen.
De første dagene av juli 1936 dro han fra skolen Nuestra Señora de Covadonga i Asturias til Carabanchel Bajo i Madrid, og der var han da borgerkrigen brøt ut den 18. juli. Etter flere begivenhetsrike reiser fikk han bo i pensjonatet til Doña Pilar Torres på Plaza del Ángel 3 i Madrid, hvor han ga seg ut for å være medisinerstudent. Han ble stoppet den 2. august i Calle Carretas, og da han ikke hadde dokumenter, ble han først brakt til La Dirección General de Seguridad og senere til Ventas-fengselet. Den 3. august ble det utstedt dødsdom på ham og flere, og de ble straks henrettet på Cementerio del Este i Paracuellos de Jarama i Madrid. Hans jordiske rester er ikke gjenfunnet.
De ti første årene som ordensbror utøvde han sin tjeneste i sentre med den spesifikke misjon å få misledet ungdom på rett kjøl igjen, samtidig som han veiledet unge postulanter. Samtidig arbeidet han som murer. De siste tyve årene tilbrakte han i klosteret Nuestra Señora de Monte Sión i hjembyen Torrente, hvor han kombinerte undervisning av de minste barna med administrasjonen av huset.
Mellom 8. og 10. september 1936 ble han arrestert og satt i fengselet La Torre i byen. Om kvelden den 17. september ble han ført bort sammen med syv andre prester og munker. De ble alle henrettet den 18. september 1936 i La Mantellina (nå Pucha d'Alt) på veien mellom Torrente og Montserrat. Hans og åtte av hans medbrødres grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.
173. Den salige Urban Emmanuel Gil Sáez (sp: Urbano Manuel) (1901-1936), født den 9. mars 1901 i Bronchales i bispedømmet Albarracin og provinsen Teruel i Spania. Dagen etter gikk hans kristne foreldre Blas og Ignacia til sognepresten og fikk sønnen døpt. Etter at han mistet sin far fikk han sin skolegang på Asilo San Nicolás de Bari i Teruel, en veldedig kostskole for fattige og foreldreløse barn, som ble drevet av kapusinertertiarene. Der gjennomførte han sine første studier og mottok sin første kommunion.
Han følte seg trukket mot ordenslivet, og i novisiathuset San José i Godella i Valencia mottok han ordensdrakten. Den 12. april 1919 avla han sine første løfter og i 1928 sine evige løfter som legbror. Han fikk sitt første møte med barna på reformskolen El Salvador i Amurrio i Álava. I 1926 ba han om lov til å studere til prest, men dette ble nektet ham av hans overordnede inntil 1935, da han kom til kommuniteten ved novisiatet i Godella i Valencia og kunne påbegynne sine studier.
Han var i dette huset da borgerkrigen brøt ut i juli 1936, og han delte skjebne og lidelser med de andre brødrene i kommuniteten. Etter flere avhør og simulerte henrettelser ble han den 25. juli ført til Benaguacil i Valencia sammen med sin medbror, den salige Florentin Pérez Romero. De ble begge drept den 23. august 1936 ved avkjørselen på landeveien fra La Pobla de Vallbona til Llíria. Hans jordiske rester er ikke gjenfunnet.
Like etter at kapusinertertiarenes kongregasjon var grunnlagt i 1889, dro Augustin til det gamle karteuserklosteret Ara Christi de Puig i Valencia, hvor Amigonianos-munkene av og til bodde. Ved den tredje ikledningen den 21. juni 1889 mottok han ordensdrakten, og den 24. juni 1890 var han en av de første 19 munkene som avla sine treårige løfter i hendene til ordensgrunnleggeren, den ærverdige p. Luis Amigó, med ordensnavnet Domingo María de Alboraya. Den 15. august 1896 avla han sine evige løfter og få måneder senere ble han presteviet.
Han vekslet mellom kirkelige og humanistiske studier samt studier i harmonisering og komposisjon, siden han var svært glad i musikk. Han var flere ganger superior og var også rådgiver og generalsekretær. I slutten av 1935 var han på reformskolen Santa Rita i Carabanchel Bajo i Madrid, og der var han da borgerkrigen brøt ut. Han forlot skolen for å søke tilflukt i huset til advokat Pastor, en ung mann han hadde hjulpet mye. Men han ble arrestert og fengslet i Bellas Artes, og han ble drept den 15. august 1936 i nærheten av Parque del Retiro i Madrid. Hans jordiske rester er ikke gjenfunnet.
Han utøvde sin prestetjeneste i ordenens reformskoler, hvor han viste seg som en stor pedagog. Han var heller kortvokst, men robust og med en sterk personlighet, og han hadde et heftig temperament. Men han var alltid munter, optimistisk og alltid fornøyd. Han var svært hengiven til eukaristien, den hellige Jomfru og den hellige Frans. Han var ydmyk, enkel og svært tapper.
Etter at borgerkrigen brøt ut i juli 1936 ble han arrestert den 28. eller 29. august i foreldrenes hjem og satt i hjembyens fengsel La Torre. Den 15. og 17. september feiret munkene i fengselet festene for Marias smerter og den hellige Frans' sårmerker. De første timene av 18. september 1936 ble Vincent drept i La Mantellina (nå Pucha d'Alt) på veien mellom Torrente og Montserrat. Hans og åtte av hans medbrødres grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.
Den 8. desember 1900 avla han sine første løfter med ordensnavnet Laureano María de Burriana, og den 12. april 1907 avla han sine evige løfter. Han ble presteviet i september samme år i Valencia. Han utøvde sin prestetjeneste i Real Monasterio de Yuste i Cáceres, på reformskolen Santa Rita i Madrid, i Teruel, i Dos Hermanas i Sevilla og til slutt i Godella i Valencia. Vanligvis hadde han embetet som superior, et embete han samordnet med det som generalrådgiver.
Da Den spanske borgerkrig brøt ut i juli 1936, var han i Godella. Den 25. juli måtte han forlate klosteret og ble ønsket velkommen sammen med broren Laureano i huset til den fromme señora Trinidad Navarro i Torrente. Han hadde aldri engasjert seg i politikken, men den 13. september ble han arrestert sammen med sin bror og ført til byens fengsel. Den 15. september feiret han festen for Marias smerter sammen med de andre munkene i fengselet, men om kvelden ble han ført til Masiá de Calabarra i Turís i Valencia. Der ble han henrettet i de første timene av 16. september 1936. Hans og åtte av hans medbrødres grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.
Den 17. juni 1892 avla han sine første løfter i hendene til ordensgrunnleggeren, den ærverdige p. Luis Amigó. Hans ordensnavn var León María de Alacuás. En alvorlig sykdom gjorde at han måtte forlate brødrene, men han ble frisk igjen og avla sine evige løfter den 12. april 1904. I juni 1906 ble han presteviet i Valencia.
Han utøvde stort sett sin prestetjeneste i ordenens reformskoler, først som visesuperior og snart som superior og generalrådgiver. Han var et eksempel på trofasthet i sin tjeneste som åndelig veileder og i sitt engasjement for misledet ungdom på sannhetens og det godes vei.
Han var direktør for reformskolen Santa Rita i Madrid da borgerkrigen brøt ut i juli 1936. Militsen angrep skolen den 20. juli, men Emmanuel slapp unna og søkte tilflukt i Madrid, i huset til en av studentene ved reformskolen. Men han ble tatt sammen med denne studentens far. De ble begge henrettet den 26. september 1936 på veien fra Madrid mot Frankrike. Hans jordiske rester er ikke gjenfunnet.
Han trådte selv inn i kongregasjonen og ble ikledd drakten den 14. april 1905. To år senere avla han sine første løfter som legbror med ordensnavnet Francisco María de Torrente. Han viste aldri noen interesse for å bli prest. De første fem årene tjenestegjorde han i Real Monasterio de Yuste i Cáceres, og de neste 24 årene var han i Colegio Fundación Caldeiro i Madrid. Han hadde helt uvanlige pedagogiske evner, og flere ganger kom kommisjoner fra universitetsprofessorer for å gratulere denne munken som forberedte studentene så godt.
Der var han da Den spanske borgerkrig brøt ut i juli 1936. Han flyttet fra skolen og tok seg til hjembyen, hvor han søkte tilflukt i foreldrenes hjem. Han ble arrestert etter ordre fra den lokale komiteen og brakt til byens fengsel. Om kvelden den 17. september ble han tatt med derfra sammen med syv andre munker og prester. Han ble drept den 18. september 1936 i La Mantellina (nå Pucha d'Alt) på veien mellom Torrente og Montserrat. Hans og åtte av hans medbrødres grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.
Han utøvde sitt apostolat for misledet ungdom i diverse reformskoler som kongregasjonen drev, og han viste seg å ha usedvanlige evner for veiledning av ungdom som var kommet skjevt ut. De siste årene av sitt liv var han i klosteret Nuestra Señora de Monte Sión i hjembyen, hvor han drev katekese for barna og nestekjærlig arbeid.
Da borgerkrigen brøt ut i juli 1936, ble han den 20. juli utvist fra klosteret sammen med hele kommuniteten, og han søkte tilflukt i huset til niesen Maria Llópez. Men den 4. august ble han arrestert og satt i byens fengsel. Sammen med sine medbrødre p. Ambrosio, p. Valentín, fr. Modesto og fr. Francisco, ble han ble drept ved daggry den 18. september 1936 i La Mantellina (nå Pucha d'Alt) på veien mellom Torrente og Montserrat. Hans og åtte av hans medbrødres grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.
I novisiathuset San José i Godella i Valencia mottok han selv ordensdrakten den 15. oktober 1917. På samme dato to år senere avla han sine midlertidige løfter, og den 15. september 1925 avla han sine evige løfter. Han fullførte sine studier og ble viet til diakon i 1928, men han anså seg ikke verdig til å bli prest og forble diakon hele livet. Han var sky og svært musikalsk. Han utførte hele sin tjeneste i Madrid.
Han var i Casa Fundación Caldeiro i Madrid da Den spanske borgerkrig brøt ut i juli 1936. Han kom seg unna og dro først til Meliana, deretter til hjembyen. Men på grunn av den utrygge situasjonen fant han det best å ta tilflukt på en gård i distriktet Velluters i Valencia, i nærheten av Las Torres de Quart. Natten til 1. oktober 1936 ble han arrestert og ført til den sivile regjeringen før han ble satt i byens fengsel. Ved en tilfeldighet fant han ut at han ville komme til å bli drept dagen etter, så han brukte ettermiddagen til å snakke med en medfange som var prest. De snakket om åndelige spørsmål og han skriftet, og i samtalen viste han at han aksepterte sitt martyrium, tilga sine fiender og viste sin hengivenhet til Jesus og Maria.
Ved daggry den 7. oktober 1936 ble han brakt fra fengselet og henrettet i hjembyen Benaguacil i Valencia. Hans grav befinner seg i krypten i sognekirken Nuestra Señora de la Asunción i Benaguacil.
Han trådte inn i deres novisiat, men da han innså at det ikke var hans kall, flyttet han over til Real Monasterio de Yuste i Cáceres, som ble drevet av kapusinertertiarene. Der mottok han ordensdrakten, gjennomgikk novisiatet og avla sine første løfter den 15. april 1909. Samme dag i 1915 avla han sine evige løfter som legbror. Hans ordensnavn var Bernardino María de Andújar.
De neste tyve årene tjenestegjorde han trofast på reformskolene i Madrid, Sevilla og Zaragoza, hvor han arbeidet i kjøkkenet, på markene og på sykestuen. Hans siste residens var klosteret Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente, hvor han var sakristan i kirken.
Der var han da Den spanske borgerkrig brøt ut i 1936. Han søkte tilflukt blant befolkningen, men den 13. august 1936 ble han arrestert og satt i byens fengsel. Om kvelden den 15. august ble han brakt derfra sammen med sine medbrødre, brødrene Laureano og Benito av Burriana. De ble drept i de første timene av 16. september 1936 i Masiá de Calabarra i Turís i Valencia. Hans og åtte av hans medbrødres grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.
182. Den salige Florentin Pérez Romero (1902-1936), født den 14. mars 1902 i Valdecuenca i fjellregionen Albarracín i Teruel i Spania. Hans foreldre var Francisco og Ignacia, som fikk ham døpt samme dag av byens sogneprest. Han mistet tidlig sin far og ble sendt til Asilo de San Nicolás de Bari i Teruel, en veldedig kostskole for fattige og foreldreløse barn, som ble drevet av kapusinertertiarene. Der lærte han å lese og skrive, mottok sin første kommunion og gjennomførte hele sin skolegang. Allerede som ung viste han musikalske evner, hengivenhet til studiene og en dragning mot bønn.
Den 15. september 1919 ble han ikledd ordensdrakten, og to år senere, på festen for Marias smerter den 15. september, avla han sine første løfter. I 1927 avla han sine evige løfter, og året etter ble han presteviet av kongregasjonens grunnlegger, den ærverdige Luis Amigó. Han begynte sin prestetjeneste på reformskolen Nuestra Señora del Camino i Pamplona i Navarra før han straks flyttet over til den serafiske skolen San Antonio i samme by. Fra 1930 til 1935 gjorde han tjeneste i klosteret Nuestra Señora de Monte Sión som professor i musikk og i utdannelsen av barna.
Utbruddet av Den spanske borgerkrig i juli 1936 overrasket ham i novisiathuset San José i Godella i Valencia. Sammen med patrene Francisco de Ayelo og Antonio de Massamagrell og noen noviser ble de ført for en pelotong av militssoldater. Patrene ga de andre og hverandre gjensidig absolusjon og de forberedte seg på martyriet, men det hele var arrangert og de slapp fri. Florentin fant tilflukt hos en velgjører i Benaguacil i Valencia, men han ble arrestert og satt tre dager i byens fengsel.
Den 25. juli ble han ført bort sammen med sin medbror, den salige Urban Gil Sáez. De ble begge drept den 23. august 1936 ved avkjørselen på landeveien fra La Pobla de Vallbona til Llíria. Hans jordiske rester er ikke gjenfunnet.
Han var kalt til å tjene Herren fra kongregasjonens begynnelse, og i løpet av sitt lange liv som ordensbror bodde han i de fleste av deres hus. Han kombinerte sin tjeneste som administrator med snekkeryrket. De siste tretten årene tilbrakte han i novisiathuset i Godella i Valencia, hvor han viste sine evner både som assistent for administratoren og i sin snekkervirksomhet.
I juli 1936 brøt borgerkrigen ut, og den 25. juli forlot han novisiathuset for å søke tilflukt i hjembyen. Han søkte tilflukt hos sin niese Florencia Sanchis. Men den 14. august ble han fjernet fra huset med makt og satt i byens fengsel. Før daggry den 16. august 1936, rundt klokken to om morgenen, ble han sammen med fem andre prester i byen drept i La Coma i Benifayó. Hans og åtte av hans medbrødres grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.
Etter novisiatet avla han sine første løfter den 15. september 1928, og den 20. desember 1933 avla han sine evige løfter. Den 24. mai 1934 ble han presteviet. Resten av livet viet han til tjeneste for misledet ungdom i sentre som ble drevet av kongregasjonen. Sommeren 1935 foretok han en studiereise til Frankrike og Belgia for å gi vitenskapelig soliditet til kongregasjonens pedagogiske metoder. Samtidig påbegynte han medisinske studier ved universitetet i Madrid.
I juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut. Han befant seg i huset til en velgjører i Madrid, og der håpet han også å skjule sin superior, p. Bienvenido Maria de Dos Hermanas. Med fare for sitt eget liv dro han den 2. august 1936 ut i natten på leting etter superioren. Dagen etter ble hans lik funnet ved murene til Reformatorio del Príncipe de Asturias i Madrid. Han var den yngste av kapusinertertiarenes martyrer. Hans jordiske rester er ikke gjenfunnet.
185. Den salige Timoteus Valero Pérez (sp: Timoteo) (1901-1936), født den 24. januar 1901 i El Villarejo i Terriente i bispedømmet Albarracín og provinsen Teruel i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet Santa Ana i hjembyen. Hans foreldre Jorge og Maria var begge fra Terriente. Han ble sendt til Asilo San Nicolás de Bari i Teruel, en veldedig kostskole for fattige og foreldreløse barn. Skolen ble drevet av kapusinertertiarene. Der studerte han latin og humaniora og der vokste hans ordenskall frem.
Den 15. september 1917 mottok han ordensdrakten og påbegynte novisiatet. På samme dato to år senere avla han sine første løfter, og seks år senere avla han sine evige løfter. Den 16. september 1928 ble han presteviet i Godella i Valencia av den ærverdige Luis Amigó, som hadde grunnlagt kongregasjonen. Dagen etter, på festen Las Llagas de San Francisco (den hellige Frans' sårmerker), feiret han sin første sungne messe.
Timoteus begynte sin prestetjeneste i La Casa Fundación Caldeiro i Madrid. Men det meste av sin tjeneste utførte han på reformskolen Santa Rita i Madrid. Der gjorde han et uforglemmelig inntrykk i sin katekese og sakramentsforvaltning for misledet ungdom.
I juli 1936 brøt Den spanske borgerkrigen ut, og den 20. juli ble Santa Rita okkupert. Munkene ble spredt i jakten på tilfluktssteder. Timoteus dro til huset til sin bror Roberto, men han ble angitt av en nabo, som tidligere hadde vært ansatt på Santa Rita. Selv om han aldri hadde deltatt i politikken, ble han henrettet uten dom den 17. september 1936 i Vicálvaro i Madrid. Han ble gravlagt i en fellesgrav på kirkegården i Vicálvaro, men hans jordiske rester er ikke gjenfunnet.
Sammen med denne gruppen i den kanoniske prosessen var også:
I 1926 finner vi henne i byen Torrente i Valencia, og straks tok hun kontakt med kapusinertertiarbrødrene i klosteret Monte Sión. Med tiden begynte hun å gi katekese til barna i klosteret, å vedlikeholde messeklærne og å vaske den vakre kirken. Inntil hun opprettet en sømfabrikk i sitt hus, hvor hun lærte unge jenter kunsten å sy, pleide hun også å lage og brodere messeklær.
Hun ble drept den 30. januar 1937 i Barranc de les Canyes i Torrente. Etter å ha prøvd å voldta henne dynket militssoldatene henne med bensin og brente henne levende. Hennes siste ord var «¡Vivo Cristo Rey!» (Leve Kristus Kongen!). Hennes grav befinner seg i Capilla de los Mártires i sognekirken Nuestra Señora de Monte Sión i Torrente.