Den hellige Kristoffer Magallánes (sp: Cristóbal) og hans 24 ledsagere var meksikanske martyrer som ble drept av hat mot troen i de turbulente årene på begynnelsen av 1900-tallet. Av dem var 22 sekularprester og tre legmenn. Den første ble drept i 1915 og den siste i 1937, og de andre ble drept i perioden med intens forfølgelse av Kirken i forbindelse med Cristero-opprøret mellom 1926 og 1929. De 25 martyrene ble saligkåret den 22. november 1992 og helligkåret den 21. mai 2000 av pave Johannes Paul II (1978-2005) på Petersplassen i Roma. Deres minnedag er 21. mai, og den ble i det nye Missale Romanum (2002) satt inn i Kirkens universalkalender.
Det meksikanske hierarkiet hadde brukt tiden under diktatoren Porfirio Díaz (1876-1910) til å konsolidere sin stilling etter tiår med periodisk tilbakevendende forfølgelser fra liberale regjeringer. Den meksikanske venstreborgerlige revolusjonens triumf i 1910 brakte inn anti-kirkelige følelser og lovgivning. Opprørsgeneralen Venustiano Carranza og banditten Pancho Villa, rivaliserende motstandere av Porfirio Díaz, hadde gjort Den katolske Kirke til et av sine spesielle mål. I 1910 brøt det ut forfølgelser av Kirken, og utallige prester og legfolk ga sitt liv for troen. Tiden mellom 1915 og 1934 var preget av de nådeløse antiklerikale forfølgelsene.
En ny grunnlov som ble vedtatt i 1917, innskrenket de sivile og politiske rettighetene alvorlig for prester og Kirkens rett til å inneha eiendom. De relevante artiklene ble til slutt lov i 1926 under president Plutarco Elías Calles (1924-28). Frimureren Calles overgikk sine to forgjengere i brutalitet og forfølgelse av de kristne. I 1925 hadde han forsøkt å skape en meksikansk nasjonalkirke med den 60-årige presten Joakim Perez i spissen, som i sin livsførsel minnet sterkt om den alkoholiserte presten i Graham Greenes «Makten og riket». Men folket ville ikke ha noe med denne «kirken» å gjøre, og snart brøt den sammen.
Calles ville i slutten av juli 1926 sette en stopper for Kirkens offentlige nærvær gjennom lovverket. Denne loven, også kjent som Ley Calles, fastsatte antallet prester, forbød nærværet av utenlandske prester i landet, begrenset antall gudstjenester og forbød blant annet eksistensen av seminarer og klostre. Overfor disse begrensningene og etter skuffende forhandlinger mellom de meksikanske biskopene og representanter for regjeringen, besluttet de meksikanske biskopene å innstille offentlige feiringer av messen.
Dette hadde knapt noen betydning for den rike eliten, som behandlet prestene som huskapellaner og kunne fortsatt få sakramentene så å si når de forlangte det. Prestene på landsbygda fikk ordre fra biskopene om å gå i dekning i byene, og forfølgelsene provoserte frem den folkelige motstandsbevegelsen Cristeros. I den vestlige delen av Mexico, spesielt i delstatene Jalisco, Aguascalientes, Michoacán, Guanajuato og Colima, forsvarte mange katolikker sin religionsfrihet med våpen. Noen prester sluttet seg til dem, men det var ikke mange, for de fleste valgte uvæpnet motstand. I følge historikere deltok bare tyve prester i den væpnede kampen.
Kristi kongefest var innført av pave Pius XI (1922-39) i 1925, og slagordet for Cristeros var ¡Vivo Cristo Rey! «Leve Kristus, Kongen!», eller «Lenge leve Kristus Kongen og Jomfruen av Guadalupe!» Den offisielle Kirken støttet ikke det væpnede opprøret, men en bredere bevegelse, «Den nasjonale liga for forsvar av religionsfriheten» (LNDLR), ble grunnlagt i Chalchihuites med det mål å forsvare Den katolske Kirkes rettigheter med lovlige og fredelige midler mot angrepene fra sekterismen fra den meksikanske regjeringens side. Ligaen involverte Kirken på de fleste plan.
I 1929 kom det i stand forhandlinger mellom den daværende meksikanske presidenten Emilio Portes Gil og biskopene om en stilltiende avtale. Det ble avtalt at bestemmelsene i Ley Calles ikke skulle anvendes, selv om tiltakene ikke ble avskaffet. I bytte mot tillatelse til offentlige messer ble våpnene lagt ned, og dermed var den såkalte Cristero-krigen over. Likevel ble mange Cristeros drept av hæren og politiet etter at de hadde lagt ned våpnene, og konflikten fortsatte i syv stater i enda ti år.
De få prestene som bestemte seg for å bli værende i landdistriktene for å forvalte sakramentene, var i ulik grad involvert med Cristeros. De måtte alle regne med å bli skutt hvis de ble funnet, og nitti av dem ble også det, men alle dem som er anerkjent som martyrer, var personlig viet til ikkevoldelige metoder.
Blant martyrene er også den salige Mikael Pro SJ (sp: Miguel). Han ble arrestert og skutt etter attentatforsøket den 13. november 1927 mot den tidligere presidenten, general Alvaro Obregón (1920-24), som var en av de drivende kreftene i den antikirkelige revolusjonen. Mikael Pro var i mellomkrigstiden også i Sentral-Europa en symbolfigur for den kirkelige motstanden mot totalitarismen. Allerede i 1930 ble det tatt skritt for å innlede hans saligkåringsprosess i Roma. Det var bare den vanskelige politiske situasjonen i Mexico som gjorde at den ikke ble åpnet før i 1952. Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II (1978-2005) den 25. september 1988.
Blant de minst kjente overgrepene mot Kirken var det som skjedde i Coyoacán den 30. desember 1934, da medlemmer av en dødsskvadron under ledelse av Garrido Canabal åpnet ild mot en gruppe troende som forlot kirken etter en messe. Blant ofrene var også den 27-årige legkateketen Maria de la Luz Camacho, som det er innledet en saligkåringsprosess for.
Listen over alle kristne som ga sitt liv for Kristus, er lang, og mange kjenner vi ikke en gang navnet på. Som representanter for dem står navnene på de 22 sekularprester og de tre unge legmennene som er helligkåret:
1. Den hellige Kristoffer Magallánes Jara (sp: Cristóbal), prest (1869-1927)
2. Den hellige David Galván Bermúdez, prest (1881-1915)
3. Den hellige Januarius Sánchez Delgadillo (sp: Jenaro), prest (1886-1927)
4. Den hellige Julius Álvarez Mendoza (sp: Julio), prest (1866-1927)
5. Den hellige Sabas Reyes Salazar (sp: Sabás), prest (1883-1927)
6. Den hellige Romanus Adame Rosales (sp: Roman), prest (1859-1927)
7. Den hellige Augustin S. Caloca Cortes (sp: Agustín), prest (1898-1927)
8. Den hellige Josef Isabel Flores Varela (sp: José Isabel), prest (1866-1927)
9. Den hellige Josef Maria Robles Hurtado (sp: José María), prest (1888-1927)
10. Den hellige Peter Esqueda Ramírez (sp: Pedro), prest (1887-1927)
11. Den hellige Turibius Roma González (sp: Toribio), prest (1900-1928)
12. Den hellige Justin Orona Madrigal (sp: Justino), prest (1877-1928)
13. Den hellige Atilanus Cruz Alvarado (sp: Atilano), prest (1901-1928)
14. Den hellige Tranquillinus Ubiarco Robles (sp: Tranquilino), prest (1899-1928)
15. Den hellige Roderik Aguilar Alemán (sp: Rodrigo), prest (1875-1927)
16. Den hellige Ludvig Batiz Sáinz (sp: Luis), prest (1870-1926)
17. Den hellige Emmanuel Morales (sp: Manuel), legmann (1898-1926)
18. Den hellige Salvator Lara Puente (sp: Salvador), legmann (1905-1926)
19. Den hellige David Roldán Lara, legmann (1902-1926)
20. Den hellige Matteus Correa Magallánes (sp: Mateo), prest (1866-1927)
21. Den hellige Mikael de la Mora de la Mora (sp: Miguel), prest (1874-1927)
22. Den hellige David Uribe Velasco, prest (1889-1927)
23. Den hellige Margaritus Flores García (sp: Margarito), prest (1899-1927)
24. Den hellige Jesus Méndez Montoya (sp: Jesús), prest (1880-1928)
25. Den hellige Peter av Jesus Maldonado Lucero (sp: Pedro de Jesús), prest (1892-1937)
Kilder: Butler (XII), Ball (3), Holböck (4), Index99, santiebeati.it, AAS 1992, Abbaye Saint-Benoît, Kathpress 16. mai 2000 Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 20. juni 2003