Kongregasjonen «Døtre av Den guddommelige kjærlighet» (Congregatio Filiae Divinae Caritatis – FDC) eller Töchter der göttlichen Liebe ble grunnlagt den 21. november 1868 i Wien i Østerrike. Grunnleggersken, Guds tjenerinne moder Fransiska Lechner (ty: Franziska), som da var 35 år gammel, hadde kommet dit fra Bayern for å stille seg i de fattiges tjeneste med alle sine krefter. Det fremste målet for hennes oppmerksomhet var alle de fattige jentene fra landet i Østerrike og nabolandene som strømmet til Wien i jakt på arbeid. Den erfarne og godt utdannete Fransiska utviklet snart et effektivt hjelpeprogram, og unge kvinner sluttet seg til henne, beredt til å hjelpe.
Allerede i begynnelsen av 1869 kunne de kjøpe et hus i Fasangasse i Wien, den første Marienanstalt. Til dem kom snart barn som var kommet i nød, og de små jentene ble opptatt i en hjemmegruppe. Allerede etter kort tid ble den neste Marienanstalt opprettet, i 1870 i Troppau, i Brno, så i Budapest. I 1873 ble tilfluktshuset St. Josef i Breitenfurt ved Wien opprettet, først som et hjem for arbeidsudyktige tjenestejenter, som den gangen var uforsikret og uten inntekter, men snart også et hjem for syke, senere også de eldre søstrene. I 1880 ble Marienanstalt i Praha opprettet. I 1885 oppsto den første grunnleggelsen i Polen. I 1913 dro søstre til USA, like før utbruddet av Første verdenskrig i 1914 til England, og i 1920 til Brasil.
I 1882 sendte grunnleggersken søstre til Sarajevo i Bosnia-Hercegovina etter anmodning fra byens erkebiskop, dr. Josip Stadler. Bosnia var blitt en del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn i 1878, etter fire århundrer med osmansk okkupasjon. I 1911 åpnet søstrene sitt kloster i Pale rundt atten kilometer øst for Sarajevo, kalt St. Marias hjem. Opprinnelig var det tenkt som en oase hvor syke søstre som arbeidet som lærere ved St. Josefs institutt i Sarajevo, kunne komme for å bli friske. Men klosteret utviklet seg til et svært godt rekonvalesentsenter kjent for sine gode gjerninger mot alle i nød som banket på dets dør, spesielt de ortodokse beboerne i nærheten. Derfor ble det kalt «hospitset for fattige».
I krigsåret 1941 ble følgende søstre sendt av sine overordnede for å tjenestegjøre ved klosteret i Pale: Sr. M. Julia FDC (kr: Jula), etnisk kroat, født som Kata Ivanisevic i 1893, kommunitetens superior, sr. M. Berchmana FDC, østerriksk, født som Karolina Anna Leidenix i 1865, sr. M. Kristina FDC (sl: Krizina), slovensk, født som Josefa Bojanc i 1885, sr. M. Antonia FDC (sl: Antonija), slovensk, født som Josefa Fabjan i 1907, og sr. M. Bernadette FDC (kr: Bernadeta) ungarsk, født i Kroatia som Teresa Banja i 1912.
Hun arbeidet først i søstrenes landbruksbestrebelser i Josipovac ved Tuzla, deretter i Betania ved Sarajevo. Så pleide hun i mange år syke barn i det statlige pleiehjemmet i Zagreb før hun til slutt i 1941 ble betrodd embetet som superior i Pale. Hun utøvde ledelse i ulike embeter i sytten år, og søstrene sa at hun som superior var svært fornuftig og rettferdig, full av kjærlighet og forståelse. Hun var innsatsvillig og alltid beredt til å tilgi andre. Hun hadde også en god sangstemme. For de fattige var hun en mor, og hun anstrengte seg for å hjelpe dem og trøste de sørgende. Hun gjorde godt mot alle mennesker, spesielt de ortodokse naboene. Fra kretsen av hennes søsken og deres familier kom det ni søstre til kongregasjonen.
Sr. Berchmana ble utdannet innen barnepleien og underviste også en kort periode på skolen til Marienanstalt. Etter å ha tatt tre diplomer ble hun i slutten av 1883 sendt til Sarajevo. Hun lærte kroatisk svært raskt og svært godt og avla med suksess godkjenningsprøver for undervisning i tyskspråklige skoler i til sammen fjorten fag. Hun underviste i Sarajevo, Tuzla, Breške og i Pale. Hun virket også innen barnesykepleien.
Som novisemester hjalp hun til med å utdanne og lede de unge ordensmedlemmene. Hun var mild og vennlig, men la stor vekt på selvdisiplin og orden. Hun var verken streng eller ubøyelig, og hun ble dypt respektert av alle novisene. Spesielle egenskaper var besluttsomheten om å gjøre det gode, hennes punktlighet, rettferdighet, selvbeherskelse, fromhet og store kjærlighet til de fattige. Søstrene hørte henne også si at hun ville dø som martyr.
Hun ble kalt «tyrkersøsteren» fordi hun i Breške ved Tuzla benyttet enhver anledning til å ta seg av barna til tyrkere like godt som alle andre når de var syke. Hun lot heller aldri anledningen gå fra seg til å lære disse barna å lese og skrive. På slutten av 1800-tallet var et menneske som kunne lese og skrive på landsbygda i Bosnia, en enorm sensasjon. Etter dobbeltmonarkiets fall ble de tyskspråklige skolene stengt, og hun ble overflyttet til Pale. Ved siden av annet arbeid der ga sr. Berchmana katolske, ortodokse, muslimske og jødiske barn privatundervisning i tysk.
Blant de serbisk-ortodokse innbyggerne i Pale var hun de siste årene av sitt liv kjent som «serbernes mor» fordi hun hadde gjort så mye godt mot dem og ikke behandlet ortodokse annerledes enn katolikker. Under Første verdenskrig hadde sr. Berchmana i lasarettet i Visegrad pleid alle med den samme hengivenhet og uselviskhet, enten de var soldater i den østerriksk-ungarske eller den serbiske armeen. For dette fikk hun mye anerkjennelse og lovprisning, også utmerkelser. Både østerrikerne og serberne kalte hennes «soldatenes mor». Derfor kunne hun ikke forestille seg at de ortodokse serberne ville gjøre henne noe ondt. Hun avviste en evakuering av søstrene, for hun hadde ikke gjort noe galt mot noen, og det gode hun hadde gjort, gjaldt alle mennesker, katolikker og serbere i samme grad.
Sr. Kristina var forståelsesfull og kjærlig mot de unge søstrene, som hun oftest sparte for det tunge arbeidet i landbruket eller hjalp dem i det. Erfaringen av lidelse og forsvarsløshet i sin barndom etter foreldrenes tidlige død var trolig grunnlaget for hennes oppmerksomme, offerberedte, kloke og praktiske, men fremfor alt milde karakter. Søstre husket hennes store kjærlighet til Guds mor, som hun æret gjennom private novener før alle Mariafestdagene. Hun benyttet enhver anledning til å gi sine medsøstre hjelp og bistand, men nølte heller ikke med å gjøre dem oppmerksomme på feil, noe som ikke gjorde noe for å endre deres kjærlighet til henne.
Sr. Antonia utviklet seg til en lydig og ydmyk ung ordenskvinne. Hun var tilfreds med små ting, uselvisk, villig og fullstendig undergitt Guds vilje. Hun viste seg svært samvittighetsfull i arbeidet på marken, i hagen og i huset. Hun beklaget seg aldri over det anstrengende arbeidet – hun beklaget seg overhode ikke. Allerede fra tidlig ungdomstid var hennes livsmotto: Når noen gjør deg noe ondt, gjengjeld det med godt.
Som ung ordenskvinne arbeidet hun i klosterkjøkkenet. Under de daværende betingelsene var arbeidet i kjøkkenet svært vanskelig og anstrengende. Sr. Bernadette viste seg som en godmodig, kjærlig, tålmodig og offerberedt ung ordenskvinne. Hun satte alle sine krefter inn for andres vel. Den unge sr. Bernadette var for alle et forbilde på en ordenskvinnes hengivenhet til Gud og på en samfunnsmessig pliktfølelse. Aldri så man på henne at et eller annet arbeid falt henne tungt. Hun elsket musikk og sang hele tiden, når hun lagde mat, når hun serverte og når hun gjorde rent, religiøse sanger til Guds pris. Hun var flittig og utrettelig i arbeidet, alltid beredt og glad.
Gjennom sine liv og sitt virke ga søstrene et vitnesbyrd om praktisk kristen nestekjærlighet i sin kongregasjons ånd. Med selvfornektelse tjente søstrene de syke og ga sjenerøst brød til de foreldreløse i det nærliggende statlige barnehjemmet, og de gjorde ingen forskjell på etnisk eller religiøs tilhørighet. De hjalp også de fattige og tiggere som kom ned fra fjellet Romanija.
I april 1941, etter at kongeriket Jugoslavia hadde kapitulert, ble den uavhengige staten Kroatia erklært. Den omfattet også hele territoriet til Bosnia og Hercegovina. Men den opphissede serbiske befolkningen i regionen gjorde opprør, og borgerkrigen brøt ut. Folkegruppene sto mot hverandre som fiender, nasjon mot nasjon, religion mot religion, landsby mot landsby, mann mot mann, bror mot bror i et land hvor det fantes en slik stor blanding mellom religioner og nasjonaliteter, men hvor menneskene hadde levd fredelig sammen i mange århundrer.
Forbrytelser ble utført av både kroatiske fascister fra ustasja og de serbiske tsjetnikene, en paramilitær gruppe. Muslimer og katolikker falt som ofre for den etniske rensingen som tsjetnikene hadde satt seg fore. Om høsten hadde uroen også nådd området rundt Pale. Til tross for gjentatte bekymrede oppfordringer fra provinsialsuperioren, sr. M. Lujsa Rajf, nølte søstrene med å forlate den utsatte utposten Pale og flykte til provinshuset i Sarajevo. De kunne ikke forestille seg at noen ville ønske dem, som var godt integrerte og overalt elskede og hjelpsomme søstre, noe ondt, eller at naboene ville tillate noe slikt.
Den 10. desember 1941 var det falt mye snø. Sent på ettermiddagen eksploderte det flere granater ved klosteret og serbiske tsjetniker trengte inn i klosteret. Fire søstre var i huset. Sr. Kristina, sr. Antonia og sr. Bernadette skyndte seg opp til loftsetasjen for å be om absolusjon fra huskapellanen, den slovenske presten Franc Ksaver Mesko. Med geværkolber og trusler om å skyte ble beboerne i huset drevet sammen. Den 76-årige sr. Berchmana ble trukket ut av sitt rom. Hun hadde på seg innesko.
Husets superior, sr. Julia, kom akkurat tilbake fra et ærend og hadde sett det som skjedde fra et nabohus. Hun benyttet seg ikke av muligheten til å flykte, men sendte hustjeneren som hadde fulgt henne, ut i skogen. Han klarte å redde seg og levde i enda mange år. Sr. Julia sluttet seg imidlertid til sine medsøstre. Gruppen ble ført bort i inneklær i den bitre kulden. Så snart fangene hadde forlatt huset, begynte plyndringen, og den varte i tolv timer. Ingenting ble tilbake, selv ting som knapt hadde noen verdi. Mat, vinterforråd, møbler, dører og vinduer, tre griser og to kyr ble fjernet. Klokken fire om morgenen, da huset var tomt, ble det satt i brann. Alle bygningene brant ned til grunnen og brannen varte i tre dager. Den tykke, svarte røyksøylen kunne ses helt til Sarajevo.
Så snart det var mulig, kom søstre fra provinshuset for på oppdrag av provinsialen å se etter sine medsøstre. Men ingen visste at de var ført til et ukjent sted. Under restene av det nedbrente kapellet fant de det lukkede ciboriet med fem tydelig gjenkjennelige forkullede hostier, som i dag er et dyrebart ikon på hengivelsen i den voksende spiritualiteten hos Døtrene av den guddommelige kjærlighet.
Etter at huset var plyndret og brent ned, tok tsjetnikene med de fem søstrene mot deres vilje og tvang dem til å gå i retning Gorazde, 65 kilometer unna. Marsjen skjedde på en dypt snødekt fjellsti i iskaldt vær med temperaturer mellom 20 og 25 kuldegrader uten skikkelige vinterklær. Den 76-årige sr. Berchmana bar innesko. Hun ble støttet av sine unge medsøstre og nesten båret. Deres første stopp var i landsbyen Careve Vode før de fortsatte til Sjetlina, hvor de kom på marsjens tredje dag. Der ble sr. Berchmana, utslitt etter tvangsmarsjen og alle hendelsene, skilt ut fra gruppen og tvunget til å bli igjen, etter at de ikke hadde klart å finne en slede til henne.
I Sjetlina ble det rettet en anklage mot søstrene i en rett som besto av regionale ledere. Søstrene ble anklaget for via en skjult telefon å ha videreformidlet tsjetnikenes bevegelser til fienden. Dette til tross for at ikke engang den grundige plyndringen av huset hadde klart å frembringe noen telefon. Den andre anklagen var at søstrene hadde prostituert seg for de fiendtlige ustasja-soldatene. Dette ville man imidlertid tilgi dem dersom de ville gjøre tsjetnikene de samme tjenestene. Dermed hadde søstrene mistet ethvert håp om en nådig utgang på saken.
De fire øvrige søstrene ble deretter tvunget videre mot Gorazde. Reisen fra Pale til Gorazde over fjellet Romanija tok fire dager og fire netter. De nådde Gorazde sent om ettermiddagen den 15. desember 1941 og ble plassert i et rom i tredje etasje i kasernen med vinduer mot elven Drina. Samme kveld brøt de uregjerlige og fulle tsjetnikene seg inn i søstrenes rom og angrep dem med intensjon om å voldta dem. Da brøt søstrene seg løs fra aggressorenes hender, og en etter en hoppet de ut av vinduet i tredje etasje. Dette gjorde de ikke for å søke døden, men for å beskytte sin menneskelige verdighet og sin konsekrerte kyskhet. De ble liggende hardt skadet på bakken. Tsjetnikene styrtet ned til forsiden av brakkene, og da de så at søstrene var skadet, drepte de dem med sine kniver og kastet dem i elven Drina. Der ble de liggende i isen til neste dag, nysgjerrig betraktet av befolkningen i de omliggende husene, helt til gravere brukte staker til å dytte dem ut i strømmen, og de ble brakt nedover Drina. Sammen med en mengde andre lik fløt de ned Drina inn i elven Save og deretter ut i Svartehavet.
Sr. Berchmana ble værende i Sjetlina i rundt ti dager, og hun kom seg betraktelig. Hun ble fortalt at hun skulle få slutte seg til de andre søstrene i Gorazde, men de andre var allerede drept. To tsjetniker satte henne i sin slede og lot som om de skulle ta henne med til Gorazde. Da de kom tilbake, fortalte sjåføren landsbybeboerne søsteren trygt hadde sluttet seg til de andre søstrene, mens en av dem hadde hennes rosenkrans rundt halsen. Ifølge en skriftlig erklæring ble hun drept den 23. desember 1941. Noen grav ble aldri funnet, derfor antar man at hun ble kastet i elven Praca, som flyter ut i Drina.
Mange mener at de falt som ofre for en hevnaksjon, ettersom det på samme tid ble utført forbrytelser mot serbere av kroatiske fascister i ustasja. I striden mellom ortodokse serbere og katolske kroater ble alle katolske ordenssøstre åpenbart oppfattet som «kroater». I tsjetnikenes massakre mot etniske kroater og bosniere i desember 1941 og januar 1942 ble rundt 2 050 sivile drept.
Den 4. desember 1999 åpnet erkebiskopen av Sarajevo, kardinal Vinko Puljic, deres saligkåringsprosess på bispedømmenivå etter å ha innhentet nødvendig tillatelse fra Helligkåringskongregasjonen i Roma. Den 14. januar 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 24. september 2011 i ishallen Olimpijska Dvorana Zetra i Sarajevo i Bosnia-Hercegovina. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Drina-martyrenes minnedag er 24. september.
Også for grunnleggersken av kongregasjonen «Døtre av Den guddommelige Kjærlighet», sr. Franziska Lechner (1833-94), ble det i 2005 åpnet en saligkåringsprosess. I dag har kongregasjonen 1300 søstre i nitten land.
Kilder: en.wikipedia.org, kblj.hr, Kathpress - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 25. september 2011