Den salige Andreas Conti av Anagni (1240-1302)

Den salige Andreas dei Conti di Segni (it: Andrea) ble født rundt 1240 i familien til grevene av Segni. Noen kilder kaller ham derfor Andreas av Segni eller av Cignani, og i det fransiskanske tillegget til Martyrologium Romanum kalles han ganske enkelt de Comitibus «av grevene». Han var nevø av Rainaldo Conti, som skulle bli pave Alexander IV (1254-61) – han var i sin tur nevø av pave Gregor IX (1227-41), som igjen var grandnevø av pave Innocent III (1198-1216). Andreas var også onkel til en annen innbygger av Anagni og fremtidig pave, Bonifatius VIII (1294-1303).

Med slike forbindelser ville naturligvis en fremtredende kirkelig karriere stå åpen for ham, men han ga avkall på alle slike ambisjoner og sluttet seg til fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM), hvor han forble en enkel legbror resten av livet. I ordenen ble han i henhold til fransiskansk tradisjon kalt Andreas av Anagni. Han trådte inn i klosteret San Lorenzo, grunnlagt av den hellige Frans av Assisi selv, og fikk tillatelse til å leve som eremitt i Appenninene.

Hans adelige slektninger nølte med å akseptere dette, og i 1259 kom hans onkel, pave Alexander IV, for å treffe ham og satte en kardinalhatt på hans hode. «Vår helgen tok den øyeblikkelig av og erklærte at han avslo verdigheten», skriver Auréole Séraphique. I 1295 sendte hans nevø Bonifatius VIII ham også en kardinals insignier, men igjen avslo han å akseptere denne æren.

Andreas var en lærd mann og skrev en bok om Jomfru Maria, som sies å ha blitt «priset av kirkelærerne», men den er nå gått tapt. Bortsett fra dette er lite kjent om hans liv, bortsett fra at han ble æret høyt både mens han levde og etterpå for sin hellighet og for de mirakler han utførte før og etter sin død. Han ble hjemsøkt av fryktelige demoner gjennom hele livet og ble berømt for sin hjelp til dem som anropte ham mot demoners angrep.

Han døde den 1. februar 1302 i Piglio på Monte Scalambra. Der hviler hans levninger fortsatt i fransiskanerkonventualenes kirke San Lorenzo. Under Andre verdenskrig ble hans grav skadet under de alliertes bombing den 12. mai 1944, og under reparasjonen ble hans relikvier identifisert den 8. februar 1945.

Han ble saligkåret den 11. desember 1723 (dokumentet (Breve) var datert den 15. februar 1724) ved at hans kult ble stadfestet av pave Innocent XIII (1721-24). Hans minnedag er dødsdagen 1. februar, men 15. februar og 17. februar nevnes også. Fransiskanerne minnes ham den 17. februar.