Den salige Albert av Bergamo (~1214-1279)

Den salige Albert (it: Alberto; lat: Albertus) ble født rundt 1214 i Villa d'Ogna nær Bergamo i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han kom fra en familie av beskjedne bønder og kalles derfor også «Albert Bonden». Han fulgte sin fars fromme og flittige eksempel, og faren lærte ham mange botsøvelser og fromhetsøvelser som senere bar frukter i et hellig liv. Som syvåring fastet Albert tre dager i uken og ga den maten som ble til overs, til de fattige. Mens han arbeidet hardt på markene, lærte Albert å se Gud i alle ting og å lytte til hans røst i hele naturen. Jordens skjønnhet var for ham en stemme som bare snakket om himmelen. Han vokste opp med et rent hjerte og var diskret og ydmyk, til oppbyggelse for hele landsbyen.

Albert giftet seg ganske ung. I begynnelsen hadde hustruen ingen innvendinger mot den sjenerøsiteten og selvfornektelsen som han var kjent for. Men etter at hans far døde, begynte hun å kritisere alt mannen sa og gjorde, og hun gjorde hjemmet nesten uutholdelig med sine arrige skjenneprekener. «Du bruker alt for lang tid på bønn og på de fattige!», anklaget hun ham. Albert svarte bare at Gud vil gjengjelde alle gaver som gis til de fattige. Som et vitnesbyrd om dette, ga Gud på mirakuløst vis tilbake det måltidet Albert hadde gitt bort til tross for sin hustrus protester. Han led også under sjalu slektninger, som også hatet hans vane med å gi bort penger til de trengende. Etter Alberts bønner myknet hustruen til slutt, hun sluttet med sutringen og ble hans like i fromhet og nestekjærlighet. Hun døde kort tid etter sin omvendelse. De hadde ingen barn, og Albert forlot farens gård for å dra på valfart til Jerusalem og Roma.

Han stanset i Cremona i innhøstningen og fikk arbeid på markene. Han fikk snart tilnavnet «den flittige arbeideren». Hans skytsengel arbeidet ved siden av ham på markene og dermed fikk han gjort dobbelt så mye. Når høsten ble veid opp på slutten av dagen, fikk Albert alltid dobbelt så mye lønn som de andre. Selv om han ga alt til de fattige og ikke beholdt noe selv, bestemte sjalu kolleger seg for å plage ham. De plasserte jernstykker i åkeren der Albert skulle arbeide neste dag og de holdt øye med ham for å se om han ødela ljåen. Men på mirakuløst vis skar ljåen gjennom jernet som om det var strå og ble overhodet ikke skadet. I Cremona ble Alberts fattigdom også bevitnet av en gruppe kjettere der som skrøt av sin egen fattigdom.

I alt besøkte Albert Roma ni ganger, og han foretok åtte valfarter til Santiago de Compostela og en til Jerusalem. På alle reisene tjente han til livets opphold med kroppsarbeid og ga bort til de fattige alle pengene han kunne avse. Disse valfartene besto av nesten kontinuerlig bønn, han vandret av gårde mens han sang hymner og salmer, eller snakket om Gud med folkene han møtte langs veien. Han var forferdet over lidelsene til pilegrimer som ble syke langt hjemmefra og de pengelense, så derfor bestemte han seg for å bygge et hospital for deres bruk. Dette klarte han til slutt ved hjelp av bønner og flittig arbeid.

Senere slo Albert seg ned i Cremona. I 1256 møtte han dominikanerne og tiltrukket av den hellige Dominikus' liv sluttet han seg til Botsbrødrene eller dominikanertertiarene (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD). Tertiarene levde i verden, selv om de var nært knyttet til munkene, så han var i stand til å fortsette med sine valfarter. I Cremona assisterte han dominikanerne i byen og arbeidet lykkelig i deres hage og dyrket de medisinske urtene som var så nødvendige på den tiden, og han tok gladelig på seg alt arbeid han kunne finne som var både tungt og beskjedent.

I Cremona ble han ansett som undergjører. Da han ble svært syk, sendte han en nabo etter en prest, men det varte og rakk, så en due kom og brakte ham Viaticum (vandringsbrødet). Da han døde den 7. mai 1279 i Cremona, ringte kirkeklokkene av seg selv, og folk av alle klasser skyndte seg for å se de dyrebare relikviene. Planen var å gravlegge ham i den vanlige kirkegården utenfor klosteret, siden han var en legtertiar, men det fantes ikke en spade som klarte å få hull på grunnen. Det ble oppdaget en ubrukt grav i kirken St. Mattias, hvor han så ofte hadde bedt, og han ble gravlagt der.

Etter hans død ble utallige mirakler tilskrevet ham, og hans sjenerøsitet mot de fattige ble legendarisk. Han ble saligkåret den 9. mai 1748 ved at hans kult ab immemorabili («fra uminnelige tider») ble stadfestet av pave Benedikt XIV (1740-58). Hans minnedag er dødsdagen 7. mai, men 11. mai nevnes også. I kunsten avbildes han som gårdsarbeider som skjærer gjennom en stein med en ljå. Han kan også vises med en due som bringer ham Viaticum. Han er skytshelgen for bakere og dagsarbeidere.