Den hellige Abibus av Nekressi (d. ~565)

Den hellige Abibus (Abibo, Abibos, Aviv, Habib) var en av De tretten hellige syriske fedre, grunnleggerne av Georgias klostervesen. De kom til Georgia på 500-tallet etter anmodning fra den georgiske kongen Parsman VI (542-57) og katolikos Evlavius (552-60). De slo seg ned på fjellet Sedaseni overfor byen Mtskheta, hvor de grunnla et kloster. Derfra sendte deres leder, den hellige Johannes av Sedaseni, dem ut til ulike deler av Georgia. Abibus ble snart vigslet til biskop for bispedømmet Nekressi (Nekresi) i Kakhetia, i dagens distrikt Kvareli i provinsen Kakheti.

På den tiden hadde perserne erobret Kakhetia (det østlige Georgia) og okkupert regionen fra 550 til 580. De hadde spredt praksisen med ilddyrking og opprettet altere over hele landet. Biskop Abibus, fylt av apostolisk nidkjærhet og med korset i hånden, gikk omkring i byene og landsbyene i sitt bispedømme. Overalt slo han ned på overtroen og slukket ilden i zoroasternes templer ved å helle vann på altrene. Didoittene og andre fjellfolk i Kakhetia som levde på venstre bredd av elven Alazani, avviste ildkulten og vendte seg til Kristi Kirke. Abibus brakte også mange persere til kristendommen.

Den persiske satrapen (guvernøren) i byen Rekha ved Gori var urolig over suksessen Abibus hadde med sin forkynnelse, og han ga ordre om at biskopen skulle arresteres og bringes til ham. Det fortelles at Abibus på veien til Rekha mottok et brev og en stav fra sin venn, den hellige Simeon Stylitt den Yngre av Sinaifjellet (ca 517-92), og han tok farvel med sine hellige medbiskoper Zinon av Ikaltsikhe og Shio av Mgvime.

Abibus ble ført for den persiske satrapen, som spurte hvordan han våget å heve hånden mot den persiske guden. Han svarte med fullstendig ro og sa: «Jeg drepte ikke noen gud, jeg bare slukket en flamme. Ilden er ingen gud, bare en del av naturen, som er skapt av Gud. Ilden din brant av tre, og litt vann var nok til å slokke den. Vannet viste seg å være sterkere. Ditt raseri forbløffer meg. Er det ikke ydmykende å kalle noe en gud som ikke har sjel?» På den rasende satrapens ordre ble Abibus pisket og utsatt for annen grusom tortur. Deretter aksepterte han martyriet og ble steinet til døde i byen Rekha. Det skjedde rundt 565.

De første biografiene om Abibus kan kanskje dateres til første halvdel av 600-tallet. Disse Vitae ble videreutviklet på 900-tallet og understreket da hans vennskapelige forbindelser med Simeon stylitten samt hans samtidighet med Johannes Sedasneli. En overlevering fra 800-tallet kan være opphavet til kulten for Abibus. Den lokale fyrsten forlangte da en martyrkult med det formål å styrke kristendommen og dermed den nasjonale enheten i landet. Kulten for Abibus i Mtskheta oppsto da trolig sammen med kulten for protomartyren Stefan.

På 1100-tallet ble Abibus tatt opp i den hagiografiske syklus rundt Johannes Sedasneli og hans disipler. Nå ble det fortalt at katolikos av Mtskheta kom til Johannes for å overtale ham til å overta et av to vakante bispeseter. Da han avslo, valgte han på et tegn fra himmelen Abibus til setet i Nekressi. Siden har Abibus vært æret som en av de tretten hellige fedre.

Abibus’ minnedag som martyr var 13. november på 1700-tallet, men ble da endret til 29. november. Han minnes også sammen med De syriske fedre den 4. november (7. mai i Georgia). Han kalles også Abibus Nekreseli. Bispesetet Nekressi eksisterte inntil 1800-tallet.

Klosteret i Nekressi opplevde utallige muslimske invasjoner. Legenden forteller oss om en av dem: Klosteret Nekressi ble angrepet av muslimer og forsvarerne slapp griser ut av klosteret. Da muslimske soldater så griser komme i veien for dem, avsluttet de fiendtlighetene og forlot klosteret i fred. Til minne om denne befrielsen ble grisen erklært som beskytter av Nekressi, og frem til denne dag er Mariakirken i Nekressi den eneste kirken i Georgia som griser kan ofres til.

De tretten syriske fedre er den hellige Johannes av Sedaseni (Sedasneli) og hans tolv ledsagere, de hellige Abibus av Nekressi (Nekreseli), Antonius av Martkofi (Martkofeli), David av Garedsja (Garejeli), Isidor av Samtavisi (Samtavneli), Jesse av Tsilkani (Tsilkaneli), Josef av Alaverdi (Alaverdeli), Mikael av Ulumbo (Ulumboeli), Pyrrhus av Breti (Breteli), Shio av Mgvime (Mgvimeli), Stefan av Khirsa (Khirseli), Taddeus av Stepantsminda (Stepantsmindeli) og Zenon av Ikalto (Ikaltoeli).