Den hellige Abel ble trolig født i Irland, men han kan også ha vært av engelsk eller skotsk opprinnelse. Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og fulgte de hellige Bonifatius, Willibrord og andre misjonærer til kontinentet. Der trådte han inn i klosteret i Lobbes ved Thuin i Hainault (Hennegau) sør for Brussel i det nåværende Belgia. Bonifatius og hushovmester Pipin den Lille (741-68; konge fra 751) utnevnte ham i 744 til erkebiskop av Reims, og valget ble samme år stadfestet av konsilet i Soissons den 3. mars 744 og av den hellige pave Zacharias (741-52). Katedralen i Reims var kroningskirke for de franske kongene.
Det samme konsilet i Soissons avsatte inntrengeren Milo, sønn av Liutwin av Trier, som i 722 var innsatt som biskop av både Trier og Reims av frankernes hushovmester og reelle hersker Karl Martell (716-41), Pipin den Lilles far. Milos verdslige livs- og embetsførsel, blant annet fordelingen av kirkegodset i Reims blant sine barn, gjorde ham til prototypen på en uverdig biskop for Bonifatius, som sammen med Pipin forsøkte å forbedre forholdene gjennom utnevnelsen av nye biskoper. Men Milo fortsatte å okkupere bispesetet, så Abel kunne ikke ta sitt sete i besittelse.
Til tross for støtte fra kong Pipin hadde ikke Abel pave Zacharias' gunst. Paven nektet å gi palliet til Abel og ga det i stedet til erkebiskop Hartbert av Sens. Da han heller ikke kunne gjøre noe med Milo, la han etter tre år ned embetet og trakk seg tilbake til klosteret i Lobbes i Belgia, hvor han senere ble abbed. Han døde en gang mellom 750 og 760 (i 751?) i Lobbes «i hellighets ry». Etter tradisjonen døde han den 5. august 764. Hans grav ble utsmykket med et bispekors og de franske liljer (Fleur-de-lys). Hans relikvier ble gravlagt i Binche den 5. august 1409. Hans minnedag er dødsdagen 5. august.