| Den salige Aloisius Boccardo (1861-1936) |
Den salige Aloisius Boccardo (it: Luigi) ble født den 9. august 1861 på eiendommen Cà Bianca i bydelen Testona i Moncalieri nær Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han var den syvende av ti barn av Gasparo Boccardo og Giuseppina Malerba. Den eldste sønnen var den trettenårige Johannes Maria Boccardo (1848-1913) (saligkåret 1998), som var fadder ved Aloisius' dåp dagen etter fødselen. Han skulle bli den yngre brorens veileder og eksempel på flere stadier i det konsekrerte liv.
Disse to er et eksempel på hellige søsken gjennom historien. Vi kan nevne noen få: de hellige Benedikt og Scholastica; den hellige Paulus av Korset (Paolo Darnei) (1694-1775), grunnlegger av pasjonistene, og den ærverdige Johannes Baptist av erkeengelen Mikael (Giovanni Battista Darnei) (1695-1765), medgrunnlegger av pasjonistene; den hellige Hannibal Maria di Francia (1851-1927), grunnlegger av Rogasjonistene (RCI) og «Døtrene av den guddommelige iver» (FDZ) og Guds Tjener Frans Maria di Francia (1853-1913), grunnlegger av Kapusinersøstrene av Jesu Hellige Hjerte; de salige Hyacinta og Frans Marto (1910-20/1908-19), seerbarna fra Fátima; den hellige Ursula Julia Ledóchowska (1865-1939), grunnlegger av «Ursulinnene av Jesu Hjerte i dødsangst» (USJK) og den salige Maria Teresa Ledóchowska (1863-1922), grunnlegger av «St. Peter Claver-instituttet for Afrikansk misjon»; Guds tjenere Flavio Corrà (1917-45) og Gedeone Corrà (1920-45), unge i Katolsk Aksjon i Veneto og døde i tysk konsentrasjonsleir; tvillingsøstrene Margareta Maria López de Maturana Ortiz de Zárate MMB (1884-1934) (saligkåret 22. oktober 2006) og den ærverdige Leonora López de Maturana Ortiz de Zárate (1884-1931).
Foreldrene så Aloisius' anlegg for studier, så etter grunnskolen sendte de ham til middelskolen på Real Collegio Carlo Alberto i Moncalieri, som ble drevet av barnabittene og hvor broren Johannes allerede hadde gått. I denne religiøse atmosfæren og med brorens eksempel (han ble presteviet den 3. juni 1871) følte han et kall til å bli prest. Også søsteren Giacinta valgte i 1874 å gå i kloster hos Søstrene av Sant'Anna med ordensnavnet Veronika.
Det var broren Johannes som måtte overtale de motvillige foreldrene til å akseptere at Luigino (som han ble kalt i hjemmet) også hadde prestekall, og han påtok seg å betale for brorens studier. Aloisius begynte i 1875 på seminaret i Giaveno, og den 23. september 1877 ble han ikledd klerikal drakt. Deretter fullførte han fjerde og femte gymnasklasse etter å ha hatt et alvorlig angrep av tyfus, som brakte ham på dødens rand.
Høsten 1877 begynte han sine filosofistudier ved presteseminaret i Chieri, hvor hans bror siden 1873 hadde vært åndelig veileder. Der gjennomgikk han ungdommens tvil, entusiasme, refleksjoner og motløshet som var typiske for alderen, men hele tiden fikk han råd og støtte av sine overordnede, spesielt broren.
Etter to år fortsatte han høsten 1879 til det teologiske seminaret i Via XX. september i Torino, hvor han fant som åndelig veileder den hellige kannik Josef Allamano (1851-1926), en av de mange hellige skikkelser i Torino i dette vanskelige århundret – andre var don Bosco og don Murialdo. I 1880 ble don Allamano rektor for Convitto Ecclesiastico delle Consolata, og da overtok Johannes Boccardo som åndelig veileder.
Studiene i teologi hadde en modnende effekt på Aloisius. Hans sønnlige hengivenhet og konsekrasjon til Maria, som han tilskrev det at han overlevde tyfusanfallet, for da han var dødende, fikk han å drikke litt vann fra Lourdes. Det er fortsatt bevart et bilde av Maria hvor han har skrevet: «Dette er den som reddet meg og som har stjålet mitt hjerte».
Aloisius ble presteviet den 7. juni 1884 av kardinalerkebiskop Gaetano Alimonda av Torino. Dagen etter feiret han sin første messe i sitt hjemlige sogn i Moncalieri, i nærvær av foreldrene, de mange søsknene, sognepresten og de troende. Han tilbrakte et år som assistent på seminaret i Torino før han ble sendt til Pancalieri, en stor landsby tre mil fra Torino, hvor han ble kapellan for sin bror Johannes, som hadde vært sogneprest der siden 1882.
Like etter ble landsbyen rammet av kolera. Johannes og Aloisius kastet seg ut i arbeidet med å hjelpe de syke, selv om de risikerte å bli smittet selv, og de brukte all sin moralske energi og alle sine midler på de syke. Da epidemien var over, var over femti døde, og i landsbyen var det igjen bare forlatte gamle, foreldreløse barn og fattigfolk som ikke lenger hadde tak over hodet eller andre ressurser. Dette gjorde et stort inntrykk på Johannes' faderlige hjerte. Han ba og søkte råd, og da han var sikker på Guds vilje, grunnla han «Nestekjærlighetens hospits» og senere søsterkongregasjonen «Fattige døtre av St. Cajetan» (Povere Figlie di San Gaetano – PFSG), som i løpet av noen få år spredte seg i hele Piemonte og resten av Italia. Deres superior var den unge Carlotta Fontana, som tok navnet sr. Gaetana.
Aloisius ble bare værende i et år hos sin bror. Den 12. april 1886 kalte Josef Allamano ham til Torino som viserektor og åndelig veileder ved Convitto Ecclesiastico delle Consolata, grunnlagt i 1817 av teologen don Aloisius Guala. Denne prestisjefylte teologiske skolen, basert på læren til de hellige Frans av Sales og Alfons Maria de'Liguori, skulle bli avgjørende for Kirken i Torino, og nesten alle prester, hellige, salige, ærverdige og Guds tjenere som preget Kirken der på 1800-tallet kom fra denne skolen, hvor den hellige Josef Cafasso var kansler fra 1849 til 1860. I 1880 var skolen i krise, og Josef Allamano ble kalt dit som rektor.
De to mennene kom til å arbeide tett sammen i tretti år, fra 1886 til 1916, Aloisius alltid ydmykt i skyggen av don Allamano. Han fortsatte å være åndelig veileder for studentene og å organisere deres liv, underviste i liturgi og holdt konferanser, men fremfor alt tilbrakte han timevis i skriftestolen. Blant de mange han var åndelig veileder for, var Guds tjenerinne Maria Consolata Ferrero, den senere søster Benigna Consolata (1885-1916), som han senere skrev en biografi om.
Den 2. juni 1909 ble Aloisius utnevnt til honorær kannik ved kollegiatskirken SS. Trinità. Han reiste til Lourdes, Roma, Napoli, Firenze og Lucca. I 1913 utga han sitt første asketiske verk Il figlio spirituale, første del av hans store verk: Confessione e direzione, den andre delen, Il padre spirituale og appendiksen Le celesti vocazioni ble utgitt mellom 1913 og 1928.
I 1911 hadde hans bror Johannes blitt rammet av en lammelse, og han var invalid til han døde den 30. desember 1913 i Pancalieri, 65 år gammel. Aloisius' sorg var stor, for han skyldte sin bror alt: fra sitt kall til sin prestelige formasjon. Johannes hadde antydet at han ønsket sin bror som sin etterfølger som superior for Cajetan-søstrene, og den 9. januar 1914 utnevnte kardinalerkebiskop Agostino Richelmy av Torino ham til generalsuperior for kongregasjonen, som nå hadde spredt seg til ulike steder i Italia.
Dermed begynte en ny fase i Aloisius' liv. Han slo seg ned i Pancalieri, men måtte reise rundt i hele landet, han måtte justere statuttene etter de endrede forutsetningene, organisere postulatet og novisiatet, besøke og lære å kjenne og organisere alle kommunitetene, åpne nye hus og lede en institusjon som nå besto av flere hundre nonner. I 1924 fikk han brorens jordiske rester overført til søstrenes moderhus i Pancalieri. Han ble saligkåret den 24. mai 1998 i Torino av pave Johannes Paul II (1978-2005).
Den 3. desember 1919 ble Aloisius utnevnt av erkebiskopen av Torino til direktør for «Instituttet for blinde» i Lunga Dora Napoli 54 i Torino, et institutt som var grunnlagt i 1894 av Orsolina Turchi og som etter hennes død hadde en gjeld på 120.000 lire.
Aloisius fortsatte å publisere flere asketiske, liturgiske og pastorale verker, pamfletter og artikler i religiøse magasiner. Av praktiske grunner måtte han finne et nytt generalhus for Cajetan-søstrene, og han fant et hus ved siden av Instituttet for blinde. Dit flyttet han for godt den 12. juni 1928 sammen med kongregasjonens første Generalmoder, Guds tjenerinne Gaetana Fontana (1870-1935).
Aloisius fikk bygd en kirke ved nonnenes hus viet til Kristus Kongen. Den ble vigslet den 24. oktober 1931 av kardinalerkebiskop Maurilio Fossati av Torino.
Aloisius hadde lenge vært åndelig veileder for Instituttet for blinde, og han hadde kunnet lede noen av de blinde jentene til et konsekrert liv. Han hadde prøvd å få dem inn i et kloster, men på grunn av deres blindhet var de blitt avvist. Derfor åpnet han den 18. januar 1932 en ny kontemplativ gren av kongregasjonen «Fattige døtre av St. Cajetan» med spesiell tanke på de blinde søstrene, «Søstre av Kristus Kongen» (Figlie de Gesù Re). Deres oppgave var å be for Kirken, paven og prestene, spesielt dem i krise. Den 29. oktober 1932 ble de første søstrene ikledd.
Den 5. juni 1934 deltok åtti prester i Aloisius' 50-årsjubileum som prest. Men en manglet, for den 15. mars døde Moder Gaetana Fontana, en annen stor sorg for Aloisius.
Aloisius feiret sin siste messe ved alteret for Consolata i helligdommen for Gesù Re den 26. april 1936. Deretter gikk han til sengs. Han fikk besøk av biskoper, venner, prester og nonner, og den 9. juni 1936 døde han stille. I begravelsen fra Gesù Re deltok sivile og religiøse myndigheter. Den 15. november 1937 ble hans jordiske rester overført fra kirkegården til helligdommen i Via Lungo Dora Napoli. Den 8. juni 1961 ble hans saligkåringsprosess åpnet i kurien i Torino, og den ble oversendt til Roma den 19. april 1979.
Den 12. april 2003 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 19. desember 2005 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret lørdag den 14. april 2007 i den nyvigslete kirken Chiesa del Santo Volto («Det hellige ansikt») i Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 9. juni.