Andrea var mer tilbøyelig til idrett enn studier, men han hadde en praktisk intelligens. Han hadde en atletisk kropp og var den mest robuste av alle sine brødre og den sterkeste blant sine jevnaldrende. Han spilte gjerne boccia og ble mester i spillet pallapugno (tidligere pallone elastico), som opprinnelig ble spilt i Piemonte og Liguria med en bandasjert knyttneve. Han fullførte grunnskolen og hjalp deretter sin far i arbeidet på vinmarkene i Langhe. Han fikk en kristen dannelse i hjemmet og i sognet. Han sluttet vennskap med kapellanen i Castellinaldo, som så hans store evner og innsatsvilje og utnevnte ham da han var nitten år gammel til president i Katolsk Aksjon (l’Azione Cattolica) i sognet.
I januar 1942 ble den nittenårige Andrea innkalt til militærtjeneste i fjellartilleriets divisjon i Cuneo (Artiglieria Alpina Cuneense), hvor han traff igjen sin eldre bror Risbaldo, som hadde vendt tilbake fra felttoget i Albania. Dette var under Andre Verdenskrig og etter det tyske angrepet på Sovjetunionen. Den 15. august ble brødrene Bordino sendt for å slutte seg til felttoget i Russland. Utrustningen og strategien i den italienske hæren var utilstrekkelig, og soldatene ble umiddelbart klar over at de skulle møte et absurd blodbad. Etter femten dagers reise hvor de krysset Polen, nådde de Kiev, men derfra fortsatte de i ytterligere to uker, da soldatene og muldyrene lastet med våpen og ryggsekker og poser fortsatte å gå tyve kilometer per dag. Kommandoen for Fjellartilleriets fjerde regiment installerte seg i Sollonscki, en landsby mellom Valujki og Rossosj i Belgorod oblast i Russland. Risbaldo delte ut mat og klær til soldatene, mens Andrea passet kommandoens seks muldyr.
I desember 1942 lanserte sovjeterne en storoffensiv med en knipetangsmanøver. Fjellartilleristene hadde utilstrekkelige midler, våpen og klær, og den 26. januar 1943 ble de to brødrene tatt til fange av russerne og var krigsfanger sammen i rundt en måned. De var nødt til å gå til fots både dag og natt, og deres støvler mistet sålene og frosne føtter ble pakket inn i fillete tepper og bena sank i dyp snø. Etter samling i Valujki ble brødrene Bordino låst inn i en dyretransportbil og fraktet til Ak Bulak i Kirgisistan. Der ble de skilt.
Etter et par måneder ble Andrea overført til Sibir sammen med tusenvis av andre fanger til den beryktede «Leir 99», og der overlevde han i nesten et år blant store lidelser. Andrea tilbrakte det første året i fangenskap i Karlag, en enorm sovjetisk arbeidsleir i Kasakhstan. Der var de fangene som var i stand til å arbeide, sysselsatt i kullgruver. I leiren hersket det ytterst fortvilte forhold som gjorde at titusenvis av soldater døde. Fjellartilleristen Francesco Toppino, som også var fra Castellinaldo, sa etter krigen at han hadde resiterte rosenkransen flere ganger med Andrea mens de utrettelig gikk i snøen for å slippe å fryse. En annen fjellartillerist, en viss Ghione, sa at Andrea i disse dramatiske dagene lovte flere ganger: «Hvis jeg kommer tilbake hjem, ønsker jeg å vie livet mitt til de lidende».
De militære sammenstøtene begynte å avta. Andrea, som nå kunne litt av det russiske språket, var i stand til å bli venner med en lokal familie, som ga ham et glass fullt av honning. Han smakte på den og likte den, men han var ikke i stand til å holde den for seg selv, så han delte den med alle fjellartillerister han møtte. Krigen nærmet seg slutten, og krigsfangene forlot leirene og søkte veien og transportmidler som kunne bringe dem hjem. Mange etternølere vandret rundt i det enorme sovjetiske territoriet.
Etter at krigen sluttet, kunne de to brødrene Bordino dra tilbake til Italia i oktober 1945. Andrea var i en sørgelig tilstand av underernæring og veide førti kilo, mindre enn halvparten av hans normale vekt. Da brødrene var restituert fysisk, begynte de å tenke på fremtiden. Risbaldo begynte å treffe en lokal jente og hadde planer om å starte en familie. Men Andrea var for alltid merket av de forferdelige opplevelsene og synet av så mange unge landsmenns død. Men han regnet det for et mirakel at begge brødrene var kommet hjem i live, så da han hadde gjenvunnet sin styrke tilstrekkelig, bestemte han seg for å vie sitt liv til dem som var rammet av sykdom og smerte, og i hans hjerte blomstret kallet til nestekjærlighet.
Noen dager før påske i 1946 kom don Secondo Bona, en prest fra «Det lille huset av Det guddommelige Forsyn» (Piccola Casa della Divina Provvidenza) i Torino, til Castellinaldo for å holde en retrett for unge jenter. Etter møtet ba Andreas søster Ernestina ham om å følge predikanten til Borbore, hvor han kunne ta en buss til Torino. For Andrea var dette et viktig møte. Samtalen med presten hjalp ham på veien til å finne sitt sanne kall. Men den unge mannen følte ansvaret tynge for en beslutning som ville påvirke hele hans fremtid.
Noen dager senere betrodde Andrea denne bekymringen til en pilegrimsreise til helligdommen for Madonna dei fiori i Bra, noen få kilometer hjemmefra. Han tilbrakte flere timer i bønn der, ved foten av Madonnastatuen. Vel hjemme var all tvil og frykt borte. Nå var Andrea og hans søster Clelia klare til å dra til Cottolengo i Torino. Hele familien deltok i forberedelsene til avreisen med utstyr, dokumenter, fest, farvelbesøk, bil for kjøring til Torino, farvellunsj og gruppebilde. Moren fulgte dem. Den 23. juli 1946 banket de på døren til La Piccola Casa i Torino, med den hensikt å tjene andre som vigslet legmann. Hans søster Clelia tok sløret hos Suore di San Giuseppe Cottolengo med navnet sr. Pia. Da Andrea ble postulant i La Piccola Casa, besto kommuniteten av rundt femti brødre.
Fra den dagen var hans besøk i hjemmet sporadiske. Hvert år kom Andrea tilbake til Castellinaldo i en dag for å treffe sin familie. Han valgte gjerne en helligdag som 25. april for ikke å gå glipp av den liturgiske feiringen av søndagen i hans religiøs familie. I sin tur kom familiemedlemmer og naboer for å se ham i Det lille huset. Moren døde i 1964, og året etter gjennomgikk hans far en delikat operasjon på Cottolengo Hospital, tatt vare på av sin sønn Andrea. Han døde i 1967.
Br. Aloisius avla sine første religiøse løfter den 19. juli 1948. Deretter avla han årlige løfter frem til paven den 30. april 1965 ga sin godkjennelse av kongregasjonen etter 130 år. I januar 1966 kunne br. Aloisius og 26 andre brødre avlegge evige løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet for livet. Han fortalte til noen at i hans hjerte hadde hans første løfter i 1948 for ham vært ugjenkallelige. Br. Aloisius deltok på et kurs på sykepleierskolen i 1950-1951 med gode resultater. Sammen med de andre brødrene i kongregasjonen begynte han å utføre omsorgsarbeid, særlig på sykehus og sykepleieinstitutter, for syke med ulike fysiske eller psykiske lidelser.
Han begynte å arbeide innen Cottolengos avdelinger for ortopedi og kirurgi. Han var en anestesisykepleier med eksepsjonelle ferdigheter, og han var en pioner som blodgiver. Han delte med glede sin tid med de lidende og uheldige menneskene som omga ham hele tiden. Kveldene var viet til de fattige som kom fra byen og det omkringliggende området, med å vaske og lege sår av alle slag, fordi i dem, spesielt de mest alvorlig rammede, så han den lidende Jesus. Fra 1959 til 1967 hadde han fra sine medbrødre og kardinal Pellegrino, erkebiskop av Torino, fått ansvaret for å dele tiden mellom Fratelli Cottolenghini og ledelsen av Cottolengo. I januar 1972 ble br. Aloisius valgt til lokal superior for Moderhuset, hvor han og de fleste av brødrene bodde og arbeidet, og postulantatet og novisiatet ble plassert der.
Br. Aloisius hadde alltid vært sterk og med god helse. Men i løpet av våren 1975 begynte han å føle seg svært sliten. Han fortsatte sitt sjenerøse og verdifulle arbeid i avdelingene, men han ble tvunget til å senke tempoet, og han kunne ikke lenger spille volleyball med sine brødre i friminuttene og om ettermiddagen. I juni 1975 fikk han tatt blodprøver, og han fikk diagnostisert myelogen leukemi (blodkreft), en sykdom som han kjente godt og visste utfallet av. Men bror Aloisius var uten fortvilelse og velsignet forsynet med Fratelli Cottolenghinis bønn «Deo gratias» («Gud være lovet»). I to år gjennomled han sin smertefull sykdom før han den 25. august 1977 avsluttet sitt hellige liv i Torino, bare 55 år gammel. Hans siste tjeneste var å donere sine hornhinner til to blinde, for de var de eneste organene i hans kropp som holdt seg friske. I begravelsen deltok tretti prester, inkludert sognepresten i Castellinaldo, og en stor folkemengde.
Informativfasen i hans saligkåringssak foregikk på bispedømmenivå mellom 21. januar 1991 og 11. november 1993 etter at dekretet Nihil Obstat var utstedt den 17. november 1990. Det kirkelige tribunalet var samlet til 76 seksjoner hvor de lyttet til vitnesbyrdene fra 58 øyenvitner, fjorten av dem tidligere fanger i Russland. Den hellige stol undersøkte to tusen sider med dokumenter, som ble sammenfattet i Summarium og Positio. Dekretet om bispedømmeprosessens gyldighet ble utstedt den 20. april 1999. Den 12. april 2003 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Deretter ble det på bispedømmenivå mellom 2010 og 2014 undersøkt et angivelig mirakel på hans forbønn som skal ha skjedd i 1991. Den 27. juni 2008 ble det utstedt dekret om gyldigheten av bispedømmets undersøkelse av miraklet. Den 3. april 2014 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.
Aloisius Bordino ble saligkåret den 2. mai 2015 i Parco Commerciale Dora i Torino. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 25. august. Et forskningssenter i Torino bærer hans navn.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, fratelluigibordino.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 2. mai 2015