Den salige Antonius Maria Chevrier (fr: Antoine-Marie) ble født den 16. april 1826 i Lyon i Frankrike. Han var eneste barn av Claude Chevrier og Marguerite Frechet. Han gikk på skole hos Brødrene av den kristne lære og han mottok sin første kommunion som 11-åring den 16. mars 1837. Deretter var han en hyppig kommunikant, noe som var uvanlig på den tiden. Han fortsatte på en skole drevet av fransiskanere, og deretter fullførte han sin klassiske skolegang på gutteseminaret i l'Argentière.
I 1846 begynte han på presteseminaret i Lyon, hvor han var en svært dyktig student. Etter det første året med teologi ville han bli misjonær og tenkte på å tre inn i Missions Etrangères de Paris eller «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP), men det ble det ikke noe av. Han ble presteviet den 25. mai 1850.
Han ble utnevnt til kapellan i sognet St. Andreas (Saint-André) i arbeiderklasseområdet «La Guillottière» i utkanten av byen, og han sa dermed ja til et embete som andre hadde avvist. Der imponerte han alle med sin hellighet, nidkjærhet og klokskap. Julenatt 1856, mens han ba foran krybben, hadde han en åpenbaring av betydningen av guddommelig fattigdom, og den skulle få innvirkning på resten av hans liv og gi ham et nytt kall. Han avla løfte om å «følge Jesus Kristus så nært som mulig for å gjøre seg i stand til å arbeide effektivt for sjelenes frelse».
Da elva Rhône gikk over sine bredder i 1857, arbeidet Antonius heroisk for å redde mennesker som var truet av flommen. Etterpå åpnet to velstående mennesker et tilfluktssted for dem som var ruinert av flommen og kalte det «Jesusbarnets by» (Cité de l'Enfant Jésus). Antonius ble oppmuntret av den hellige Johannes Maria Vianney til å slutte som sognekapellan og heller bli dette husets kapellan, og han arbeidet der i tre år. Ideen bak initiativet var dobbelt: å oppmuntre de fattiges barn til å gå til førstekommunion og å forberede dem på å gjøre det, samt å sørge for husly for de fattigste og de hjemløse.
I 1859 fant Antonius ut at arbeidet var så stort at han måtte etablere en ny bevegelse for å hjelpe forlatte barn og de fattige. Den 10. desember 1860 klarte han å skaffe et nedlagt danselokale ved navn Prado, og her etablerte han La Providence du Prado, «Forsynet av Prado». Han bodde der i tyve år, hjulpet i arbeidet av en rekke prester. Dem organiserte han etter hvert i «Selskapet av prester av Prado» (Association de Prêtres del Prado). Deres antall var lite så lenge han levde, men selskapet vokste sakte men sikkert og nådde et høydepunkt med rundt hundre medlemmer på midten av 1900-tallet.
Medlemmene bodde i fellesskap, men forble sekularprester og fulgte regelen til den hellige Frans' tredjeorden. Det ble også grunnlagt et selskap for søstre (Société des Soeurs du Prado). De fulgte samme regel, underviste jenter i katekismen i en rekke sogn og pleide de syke.
Antonius hadde en spesiell interesse i den åndelige formasjon av prester og skrev en rekke bøker om dette emnet. For ham skulle en idealprest imitere Kristus både i sitt åndelige liv og i et aktivt apostolat i et fattig sogn. Sekularprester hadde to valg: det han kalte «den ordinære veien» og veien til de evangeliske råd for perfeksjon. Prestelig hellighet lå i å velge den andre veien. Han mente at prester skulle overlate så mye som mulig av det verdslige arbeidet i et sogn til legfolk slik at de selv kunne være fri til å utføre sin essensielt åndelige funksjon.
Prestenes prekener skulle være enkle og direkte, «en samtale mellom prest og forsamling». De skulle leve i kommunitet så langt det var mulig, selv om han anerkjente at menighetslivet ville begrense hvor nært man ville komme dette idealet. Han utviklet ingen mystisk teologi i noen av sine skrifter, men la stor vekt på bønn og Den Hellige Ånds veiledning. Han var glad i å gjenta ordene «å vite, å elske, å handle». Gjennom bønn blir vi kjent med Gud, dette leder oss til å elske ham og det må igjen lede oss til handling, ledet av Den Hellige Ånd. Han satte den høyeste standard for den grad av hellighet som sekularprester skulle strebe etter. Han sa at de skulle «forbløffe verden ved sine dyder» slik at han kunne vinne den over til Gud.
Det siste året av sitt liv var Antonius plaget av smertefulle magesår. Han døde den 2. oktober 1879 i Lyon og ble gravlagt i kapellet i Prado. Den 5. juni 1986 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 4. oktober 1986 av paven under hans besøk i Lyon under Eurexpo 1986. Hans minnedag er dødsdagen 2. oktober. I dag arbeider selskapet i Frankrike, Afrika, Japan og Chile.