Den hellige Acindynus av Persia og fire ledsagere (d. 345)

De hellige Acindynus (Acendynus, Akyndinus, Akyndinos), Pegasius (Pegasias), Aftonius (Aphdonius, Aphthonius, Aphthonios, Aftonios), Elpideforus (Elpidephorus, Elpidiphorus) og Anempodistus (Anempodist) var prester i Persia på midten av 300-tallet. Da satt kong Shapur II (Sapor) (309-79) på Persias trone, en av historiens mest grusomme enevoldsherskere. Hans første forfølgelser av de kristne startet i 326, i det attende året av kong Shapurs styre og av hans liv (han ble kronet til konge i mors liv før han ble født). Han betraktet de kristne i Persia som allierte av den romerske keiseren, som han lå i krig med. Dette sto i sterk kontrast til den religiøse friheten som ble gitt til de kristne i Romerriket i 313 av keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324). Kong Shapur ga ordre om å ødelegge kirker og klostre og å tvinge troende til å ofre til gudene. De som ga etter, skulle belønnes, mens de som nektet, skulle tortureres uten nåde.

I 339 satte kong Shapur i gang sin andre forfølgelse, og i 340 begynte den tredje og voldsomste av kongens forfølgelser av de kristne i sitt kongerike, og denne forfølgelsen varte til kongens død i 379. Historikeren Sokrates regner opp 16 000 navngitte martyrer som nektet å overgi sin tro i løpet av disse førti årene, blant dem 22 biskoper og flere hundre prester og munker, som ble torturert og drept med den orientalske grusomhetenes alle redsler i de største byene. I tillegg flyktet mange andre fra landet under forfølgelsene.

De hellige martyrene Acindynus, Pegasius, Aftonius, Elpideforus og Anempodistus er nevnt i en gresk Passio (lidelseshistorie) fra keiser Heraklios Is tid (610-41), som historisk er av liten verdi. Den er overlevert i en omarbeidet versjon fra 900-tallet av den hellige bysantinske hagiografen Simeon Metafrastes (d. ca 1000), og i en latinsk versjon i Codex 1622 ved Universitetet i Padova. Basert på manuskripter i Vatikanbiblioteket og Det keiserlige bibliotek i Wien har bollandistene publisert en gresk versjon av lidelseshistorien til Acindynus og hans ledsagere, og i den synes det som om alle eller nesten alle av dem var prester eller klerikere.

Som i andre gamle historier om kristnes martyrium, stanset ikke torturen der. De tre kristne ble nedsenket i smeltet bly og kom ut uskadd, til stor overraskelse for fangevokterne, hvorav den ene, Aftonius, konverterte til kristendommen, og han ble umiddelbart halshogd. Perserne forsøkte å drepe martyrene ved å kaste dem ut i havet innestengt i sekker, men de gikk uskadd ut av bølgene. I det persiske senatet talte i mellomtiden Elpideforus og andre senatorer til forsvar for de kristne, og de måtte også betale med sine liv for sitt mot. Til slutt ble Akyndinus, Pegasius og Anempodistus brent levende i Isfahan rundt år 345 (mellom 341 og 345) i Isfahan i Persia sammen med sine assisterende klerikere. Angivelig skal det ha vært 7 000 ledsagere.

Martyrenes levninger ble senere overført til Konstantinopel, hvor de ble æret i en kirke som ble vigslet til dem. Under det såkalte fjerde korstog i 1204 havnet en relikvie av Acendynus i cistercienserklosteret Rosières i La Ferté i departementet Jura i regionen Franche-Comté. Den gikk tapt under Den franske revolusjon, men ble gjenfunnet i Grozon et århundre senere, i 1892.

De hellige martyrene minnes den 2. november både i øst og vest og spesielt i den bysantinske kirken. De er avbildet i det berømte Pala d’Oro i basilikaen San Marco i Venezia. Acindynus er beskytter for sognet Gasponi i kommunen Drapia i provinsen Vibo Valentia i regionen Calabria, hvor hans fest feires den 3. november, fordi 2. november er Allesjelersdag.

Den hellige biskop Maruthas av Maiferkat i Mesopotamia (d. ca 415) satte sammen listen over martyrer i Persia under kong Shapur II og skrev hymner til deres ære. Se hans biografi for en oversikt over de martyrene vi hittil har funnet opplysninger om. Under Shapurs forfølgelser ble den blomstrende iranske kirken i praksis utryddet for all fremtid og klarte aldri å hente seg igjen. De kristne som lever der i dag, er små ikke-persiske etniske grupper som innvandret til Iran etter selevkidenes regime.