Den hellige Adalgar (Adalger; lat: Adalgarius) ble født rundt 840 i Tyskland. Han kom trolig fra gammel saksisk adelsslekt og ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Corvey (Nye Corbie) ved Höxter og elva Weser i Sachsen i Tyskland. Der var hans bror, som også het Adalgar, abbed. Der lærte han å kjenne den hellige Rembert av Hamburg-Bremen. Da Rembert i 865 ble den hellige Ansgars etterfølger som erkebiskop, ga abbed Adalgar ham sin bror, som da var diakon, som hans assistent, og han fulgte Rembert til Bremen.
Mot slutten av Remberts liv ble Adalgar bispeviet som hans koadjutor. Etter Remberts død den 11. juni 888 ble Adalgar hans etterfølger på erkebispestolen og ble den tredje erkebiskop av Hamburg-Bremen. De urolige forholdene ved det østfrankiske rikets nordgrense etter det store normannerangrepet i 880 hindret Adalgars misjonsanstrengelser i Norden. Selv ikke kong Arnulf av Kärntens (887-99; keiser fra 896), seier over normannerne i 891 gjorde at han kunne gjenoppta misjonsarbeidet, selv om situasjonen ble mye lettere for bispedømmet.
Ludvig (IV) barnet (899-911) var bare seks år ved faren Arnulf av Kärntens død i 899. Den unge kongen led et knusende nederlag for madjarene ved Augsburg i 910. Hans styre hadde vært en katastrofe for det stridsherjede landet, og han var den siste av Karl den Stores linje som hersket over Tyskland. Erkebispedømmet Hamburg-Bremen led mye mindre under madjarangrepene enn områdene sør og øst for det. Da denne siste karolingeren uventet døde barnløs i 911, bare 18 år gammel, ville stammehertugene ikke underkaste seg de vestfrankiske karolingerne. I stedet valgte de sin egen konge, Konrad av Franken (911-18). Denne begivenheten kan regnes som det selvstendige Tysklands fødsel.
Adalgar måtte fra 890 føre langvarige kamper for Bremens uavhengighet mot erkebiskop Hermann av Köln, som ville ha tilbake sine tidligere metropolittrettigheter, selv om disse var løst i 864 av den hellige pave Nikolas I den Store (858-67). Noen forskere mener at Adalgar i denne striden gjorde seg skyldig i dokumentfalsk til fordel for Kirken i Hamburg, men dette er omstridt. Erkebiskop Hermann skrev til pave Stefan V (VI) (885-91) og krevde at erkebiskopen av Hamburg som biskop av Bremen ble understilt ham.
Paven tilkalte begge erkebiskopene til Roma, og da bare Adalgar kom personlig, mens Hermann var representert av delegater med utilfredsstillende anbefalelsesbrev, refererte paven saken til erkebiskop Fulk av Reims for å avgjøre den på en synode i Worms. I mellomtiden døde pave Stefan, og hans etterfølger Formosus (891-96) plasserte undersøkelsen i hendene på en synode som møttes i Frankfurt i 892 under Hatto av Mainz. På bakgrunn av rapporten bestemte Formosus at Bremen skulle være forent med Hamburg så lenge det setet ikke hadde noen suffraganseter, men skulle returnere til Köln hvis noen ble opprettet. Erkebispedømmet Hamburg deltok i mellomtiden på provinsialsynodene i Köln, men uten 'å innrømme noen underkastelse.
Lite er kjent om Adaldags personlighet, Av den måten som Remberts biograf og Adam av Bremen snakker om ham, synes han å ha vørt en mann av en visskraft, men kanskje ikke sterk nok for de vanskelige tidene han måtte arbeide i.
Mot slutten av Adalgars liv gjorde alder og sykdom det nødvendig for ham å skaffe seg en hjelpebiskop, og valget falt på den hellige Hoger, som var munk i Corvey. Senere fikk fem nabobiskoper i oppdrag å assistere erkebiskopen i hans plikter som metropolitt.
Adalgar døde den 9. mai 909 i Bremen. Hans relikvier æres i den tidligere klosterkirken i Corvey. Hans minnedag er dødsdagen 9. mai, men 29. april nevnes også. Han fremstilles som erkebiskop med pallium.