Den hellige Adalvard den Eldre av Skara (d.~1064)

Den hellige Adalvard (Adalward) er en historisk person og var en av de mange misjonærene som arbeidet med kristningen av Sverige på 1000-tallet. Vi finner ham nevnt i tidens mest pålitelige kirkehistorie, Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum («Biskopene av Hamburgs gjerninger»), som ble skrevet rundt 1070-80 av den kjente tyske krønikeren Adam av Bremen. En forgrunnsskikkelse i denne krøniken er den kraftfulle Adalbert, som fra 1043 til 1072 var erkebiskop av Hamburg-Bremen og i denne egenskap var hovedansvarlig for kristendommens utbredelse i Norden. Erkebiskop Adalbert ser virkelig ut til å ha gjort alt han kunne for den nordiske misjonen. Adam forteller at han for Sveriges vedkommende viet i alt seks misjonsbiskoper. To av dem var den hellige Stefan av Hälsingland (Stenfinn) og Adalvard.

Adam forteller at Adalvard først var kannik, det vil si medlem av domkapitlet i Bremen, og deretter var han dekanus for kapitlet (domprost). Ifølge Adam sendte erkebiskop Adalbert av Bremen Adalvard til Gamle Uppsala for å lede den svenske kongen Emund den Gamle (ca 1051-60) på rette veier. Kong Emund opponerte nemlig mot erkebiskopen av Bremens maktutøvelse og forsøkte å etablere en selvstendig svensk nasjonalkirke. Han var også kjent for å ha en begrenset interesse for den kristne troen. Begge deler skulle Adalvard endre på, men det viste seg vanskeligere enn ventet.

Adalvard fikk en dårlig start i Sverige. Ved kong Emunds hoff var han av naturlige grunner ikke velkommen. Den første han møtte, var kongens egen hoffbiskop Osmund, en engelsk benediktiner som antas å ha vært en søstersønn av den hellige Sigfrid av Växjö. Av den offisielle Kirken ble han kalt «hodeløs», ettersom han nektet å erkjenne erkebiskopen av Hamburg-Bremen som sitt åndelige overhode. Selv var han tydeligvis mer orientert mot øst og de ortodokse patriarkene. Kong Emund den Gamle (ca 1051-60), som gjerne ville markere den svenske Kirkens selvstendighet mot erkebiskopen, tok Osmund til Gamle Uppsala og gjorde ham til sin hoffbiskop. Kong Emund sendte ham for egen regning til erkebiskopen av Gnesen (Gniezno) for å bispevies.

Biskop Osmund er en merkelig figur i Sveriges eldste kirkehistorie, umulig å få taket på. Han stilte seg fra begynnelsen bryskt avvisende mot delegasjonen fra Bremen ettersom den ikke hadde sitt oppdrag fra paven. Han gjorde også sine klare markeringer overfor gjestene. I en kirkelig prosesjon lot han bære et erkebispekors foran seg, noe som var en irriterende utfordring innen erkebispedømmet.

Til slutt ble stemningen ved hoffet så fiendtlig at Adalvard og hans følge bestemte seg for å flykte, «glade over at de hadde blitt funnet verdige til å lide ydmykelse for Jesu navns skyld», som det heter hos Adam av Bremen. Med hjelp av jarl Stenkil av Västergötland kom de velberget til Västergötland, der de ble mottatt av den danske kongen Sven Estridssøns forskutte gemalinne Gunhild. Kanskje var det hun som i gamle kilder kalles Gutta og som grunnla Gudhems kloster. Hun tok gjestfritt imot Adalvard og hans selskap. Etter en tid vendte Adalvard tilbake til Bremen med rike gaver til erkebiskopen.

Kong Emund skal ha innsatt Osmund som den tredje biskop av Skara etter Thurgot og Gottskalk. Han skal ha vært den som flyttet bispesetet fra Husaby til Skara, het det. Osmund nektet å anerkjenne Hamburgs primat, og han ble derfor betraktet som en inntrenger av erkebiskopen av Hamburg-Bremen. I sin tid i Västergötland hadde Adalvard gjort et dypt inntrykk på vestgöterne. Selv hadde han også trivdes godt blant dem. Da Emund den Gamle døde rundt 1060 og Stenkil Ragnvaldsson (ca 1060-ca 1066) overtok som konge, utnevnte erkebiskop Adalbert Adalvard til biskop av Götaland i Sverige, det vil si både Väster- og Östergötland. Hans residens må ha vært i Skara, det eneste kjente bispesetet i Götaland på denne tiden. Han skal ha vunnet mange hedninger for kristendommen og skal også ha gjort et misjonsforsøk i Värmland.

Adalvard av Skara skal ha kommet til Sverige rundt 1055 sammen med den hellige Stefan av Hälsingland. Han er ved siden av de hellige Unne av Birka og Stefan av Hälsingland de tre misjonsbiskopene utsendt fra Bremen som fortsatt minnes i Sverige. Adalvard skal ha blitt vigslet til biskop ved biskop Gotskalks død. Gotskalk fra Ramelsloh var utnevnt til å etterfølge Skaras første biskop, Thurgot (1014-30), men tiltrådte aldri embetet.

Osmund satt ikke så lenge på bispesetet i Skara, for snart finner man ham som en i skaren av omkringvandrende biskoper, episcopi vagantes. Først da Osmund dro til England i 1057 (?), kunne Adalvard bli biskop av Skara de facto. Snart vokste en bestemt tradisjon frem at den hellige Asmund av Sibbarp var identisk med biskop Osmund av Skara, som ofte ble kalt nettopp Asmund. Kanskje kom den vandrende biskop Osmund/Asmund til Sibbarp etter at han av en eller grunn ble tvunget til å forlate Skara. Dette er fullt mulig. Kanskje var det på hjemveien til England han stanset ved kilden i Sibbarp, forkynte og døpte og etterlot et uforglemmelig minne etter seg. Ingen vet. Men vi vet at han tok seg hjem igjen og døde i et kloster i Ely. I den berømte katedralen i Ely finnes hans grav med teksten Osmundus e Suedia obiit anno Domini MLXVII – «Osmund fra Sverige døde i det Herrens år 1067».

Adalvards ry trengte til og med ut over Sveriges grenser. I Norge lå det gravlagt en sjørøver som mens han levde var bannlyst for sine ugjerninger og nå hadde hvilt i graven i sytti år uten å ha gått i forråtnelse. Den norske kongen Harald Hardråde (Harald III Sigurdsson) (1045-66) sendte bud på biskop Adalvard, og han reiste da straks til Norge og løste den døde fra bannet. Hans legeme ble øyeblikkelig til støv. Kong Harald var så dypt grepet av denne hendelsen at han sendte Adalvard tilbake med så mye penger at han kunne kjøpe fri 300 slaver, forteller Adam av Bremen.

Mer enn dette har Adam ikke å fortelle om biskop Adalvard. Han var biskop av Skara til sin død rundt 1064 (kilden Martling sier at han døde rundt 1070). I krøniken over Skaras biskoper fra midten av 1200-tallet minnes han som den sjette biskop av Skara og sies å ha grunnlagt kirken St. Maria, hvor han ble gravlagt, «thaer liggaer han i Guz fridhi oc haelghrae mannae». Ordene antyder at han var gjenstand for en helgenkult. Enda mer bestemt på det punktet er biskop Brynolf III Gerlaksson av Skara, som i sin tid på slutten av 1400-tallet skrev en rimkrønike over Skaras biskoper. Der sies biskop Adalvard (eller Hallvard som skalden kaller ham for å gi ham et mer nordisk klingende navn) ha påbegynt byggingen av Skara domkirke (Vår Frus mönster), blitt gravlagt der og æret som helgen etter sin død:

«Han lagde försth grwnual vndher warfru mönsther / han bleff dödh oc ligger i Scara / oc segs fwlkomeligh hellegher wara».

I Skara museum oppbevares en liten kalk av forsølvet tinn som har innskriften ADALWARDUS PECCATOR. Den ble funnet da man gravde ut krypten i Skara domkirke på 1700-tallet. Kalken er ikke mer enn 64 mm høy og kan ikke ha blitt brukt i messen. Men i middelalderen var det vanlig å legge ned i graven til en prest en kalk og en patena som tegn på hans verdighet. Disse gjenstandene ble gjort små og billige. Ordet synder (peccator) har åpenbart blitt tilføyd etter hans eget ønske for å vise hans ydmykhet. På 1700-tallet skal kalken ha blitt brukt som nattverdskalk av stedets bøddel.

Vi kjenner ingen minnedag for Adalvard. I Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.

Hans etterfølger på bispestolen, domprost Acilin av Bremen, ble bispeviet, men tiltrådte aldri sitt embete, så Adalvard ble etterfulgt av Adalvard den Yngre (ca 1065-ca 1068). Han var en misjonsbiskop fra Bremen som egentlig var biskop av Sigtuna (1064-79), men han ble drevet bort derfra av hedningene etter at han prøvde å få kong Stenkil Ragnvaldsson (ca 1060-ca 1066) til å brenne åsatroens tempel i Gamle Uppsala. Han ble da invitert til å overta bispesetet i Skara, men ble kalt tilbake til Bremen av erkebiskop Adalbert. Der var han Adams kilde når det gjaldt svenske anliggender. For å skille disse biskopene fra hverandre, kalles de Adalvard den Eldre og Adalvard den Yngre (eller Adalvard den gamle og Adalvard den unge). I senere bispekrøniker har Adalvard den Yngre tatt over Adalvard den Eldres grunnlegging av Mariakirken og hans bevitnede hellighet.