| Den salige Andreas Dotti (~1250-1315) |
Den salige Andreas Dotti (it: Andrea) ble født rundt 1250 i Borgo San Sepolcro i regionen Toscana i Midt-Italia. Han kom fra en adelsfamilie og hans bror grev Dotto Dotti var kaptein i livgarden til kong Filip den Smukke av Frankrike (1285-1314). Andreas ble oppdratt uten noen tanker om et ordensliv, men han ble som 17-åring tertiar i servitterordenen (Ordo Servorum Mariae – OSM) – en ren verdslig rolle.
Få år senere holdt servittene et generalkapittel i Borgo San Sepolcro, og Andreas dro for å høre prekenen som ble holdt av generalprioren, den hellige Filip Benizi. Teksten var: «Den av dere som ikke kan gi bort alt han eier, kan ikke bli min disippel». Filips veltalenhet rørte Andreas' hjerte, så han ba om å bli opptatt i ordenen, og han ble akseptert i 1278. Etter ordinasjonen i 1280 gikk han inn i et kloster ledet av den hellige Sostenes Sostegno, en av ordenens syv grunnleggere. Han ble presteviet og en suksessfull predikant, og han ledsaget Filip Benizi på flere av hans prekereiser. I 1285 vendte han tilbake til Sansepolcro. Mellom 1290 og 1295 forkynte han i Umbria, Toscana, Piemonte og Lombardia.
Noen eremitter på Vallucola levde et liv som man mente var for uavhengig. Etter at keiser Fredrik II (1212-50) var død og fallet for det keiserlige parti i Italia, begynte paven en målrettet kampanje for å utrydde kjettere, hovedsakelige katarer og valdensere og kirkelige reformgrupper som hadde hatt betydelig beskyttelse i Italia i første del av 1200-tallet. De reisende katarene eller «Gode menn» var ofte eneboere som vandret fra kommunitet til kommunitet, og valdenserne overlevde i århundrer på bortgjemte steder. Vallucola-gruppen, om man kan snakke slik om eremitter, var farlig uryddig og måtte bringes på linje.
Andreas fikk i 1294/95 i oppdrag å «forberede» dem på å bli opptatt i servitterordenen og underkaste seg deres disiplin. Han ble utnevnt til deres superior inntil han på nytt trengtes som predikant og prior i flere hus. I 1310 var han stede da den hellige Alexis Falconieri døde, en av de viktigste grunnleggerne av ordenen på Monte Senario, som imponerte ham stort. Han var nå 60 år, og på 1300-tallet var det temmelig gammelt. Rundt 1310 ba han om tillatelse til å trekke seg tilbake til en eneboerhytte på Montevecchio og forberede seg på døden.
Det er sagt at han levde et strengt botsliv, men likevel virket han å være ved god helse. Han var mystiker og hadde visjoner. Men en dag, da hans medbrødre gikk til en favorittklippe der han talte til dem regelmessig, fant de ham knelende urørlig. Først trodde de han var i en hengiven askese, men snart oppdaget de at han var død. Det var den 31. august 1315. Han ble gravlagt i kirken i Borgo San Sepolcro, hvor det ble sagt at det skjedde mirakler på hans forbønn. Han ble saligkåret den 29. november 1806 ved at hans kult ble stadfestet av pave Pius VII (1800-23). Hans minnedag er 3. september, men servittene feirer ham på dødsdagen 31. august.