Den hellige Adelfius (Adelphius; fr: Adelphe) ble født en gang tidlig på 600-tallet et sted i frankerriket. Han var sønn av en navnløs adelsmann som var gift med Asselberga (fr: Asselberge), som var datter av den hellige Romarik (ca 570-653). Omkring år 600 hadde Romarik møtt en hellig mann ved navn Amatus, som omvendte ham til en fast tro på og hengivenhet til Kristus. Han bestemte seg for et fullstendig annerledes liv og trådte inn i benediktinerklosteret Luxeuil ved Belfort, som var grunnlagt rundt 590 av den hellige irske apostelen Kolumban den yngre. Der avla han løftene etter Kolumbans strenge regel.
Kong Klotar II av Austrasia (613-28), som satte Romarik svært høyt og kalte ham tilbake som rådgiver, ga ham i år 620 et landområde i Vogesene (Les Vosges) i det nåværende departementet Vosges i regionen Lorraine, som tidligere hadde tilhørt familien. Der på Mont Habend (det fremtidige Saint-Mont) ved elven Mosel grunnla de klosteret Habendum eller Habendi Castrum, som først var et nonnekloster, noe som var uvanlig på denne tiden. Men Romarik utvidet det snart til et dobbeltkloster, som senere ble kalt Remiremont (Romarici Mons) etter ham. De brukte Kolumbans regel, og det var snart så mange nonner der at de kunne praktisere laus perennis («evig pris»; fr: La louange perpétuelle), det vil si at tidebønnen aldri skulle forstumme, men ble sunget kontinuerlig hele døgnet på skift av syv ulike nonnekor. To av Romariks døtre ønsket å bli nonner, og de trådte inn i farens kloster.
Asselberga og hennes mann sendte Adelfius sammen med hans søster Tetta, som senere ble kalt Gebetrudis (fr: Gébétrude), til deres morfar Romarik, som allerede hadde grunnlagt klosteret Remiremont og oppholdt seg der, for å bli oppdratt og utdannet. Romarik ledet klosteret sammen med Amatus, som helt fra begynnelsen hadde stått trofast ved hans side og ble den første abbeden. Adelfius ble døpt av Romarik med Amatus som gudfar. Senere kom Adelfius i husholdningen til den hellige biskop Arnulf av Metz (614-29), hvor han fikk en ypperlig utdannelse.
Deretter ville Adelfius bli munk, og han fikk sin formasjon i klosteret Luxeuil i likhet med sin morfar. Etter Amatus’ død i 629 ledet Romarik klosteret alene som dets andre abbed i 25 år. Da Romarik døde den 3. desember 653, måtte den motstrebende Adelfus etterfølge sin morfar og ble den tredje abbed av Remiremont. Hans søster Gebetrudis hadde trådt inn i nonnedelen av dobbeltklosteret, og hun overtok som abbedisse samtidig som Adelfius ble abbed.
Noen kilder sier at han trakk seg som abbed etter bare tre år, mens andre skriver at han var abbed i sytten år og gikk av da han følte at døden nærmet seg. Men alle er enige om at han trakk seg tilbake til Luxeuil (i dag Luxeuil-les-Bains) igjen, hvor abbed Ingofred (Ingofroy) tok imot ham med glede. En kilde spør seg om han kanskje hadde deltatt i munkene i Habendums opprør mot den hellige abbed Eustasius av Luxeuil (fr: Eustaise) (ca 560-629), og at han ønsket å komme for å sone for sine feiltakelser i Luxeuil.
For mens abbeden hadde vært ute og evangelisert, var de monastiske lovene gått i glemmeboken i Luxeuil under hans fravær. Da vendte han straks tilbake dit, hvor han måtte kjempe mot en av sine gjenstridige munker, Agrestius, tidligere sekretær for kong Theoderik II (595-613), men han og hans tilhengere ble stanset på en synode i Mâcon i 627. Etter denne synoden ga munkene i Luxeuil opp den irske formen for liturgi og overtok den gallikanske liturgi.
I Luxeuil ble Adelfius mottatt og tatt vare på av gjestebroren som het Emmon. Om morgenen den 11. september 670 spurte Adelfius bror Emmon om det var på tide å stå opp for bønn. «La oss vente på signalet», svarte gjestebror Emmon, som gikk ut og etterlot en munk sammen med ham. Men da ble Adelfius rammet av et slaganfall og følte en enorm smerte. Han hadde bare tid til å gjøre korsets tegn og si Exurge Domine adjuva nos («Reis deg Herre og hjelp oss») (Sal 44,27 [V43,26]) før han døde. Abbed Ingofred, som ga ham de siste riter, varslet umiddelbart munkene i Remiremont.
Abbed Garichramnus (fr: Garichramme), Adelfius’ etterfølger i Remiremont, forlot klosteret umiddelbart selv om det var natt, fulgt av et stort antall munker og legfolk, og neste dag kom de til Luxeuil for å ta de hellige levningene i sin besittelse. De brakte dem med stor høytidelighet til Remiremont. Nonnene i Saint-Mont gikk ned til Mosel med sin abbedisse Tetta, og de fulgte levningene til kirken i deres kloster, hvor han ble høytidelig gravlagt i basilikaen Sainte-Marie. Gud forherliget hans grav gjennom mange mirakler. Senere ble hans, Romariks og Amatus’ relikvier sammen flyttet til klosterkirken i Remiremont.
Det merovingiske Vita prima Adelphii er magert og begrenset til en nekrolog. Den ble skrevet etter oppdrag fra abbedissen Tetta, som nevnes på slutten av teksten, og forfatteren var en munk i Remiremont, som levde samtidig som hendelsene. Den andre biografien, Vita secunda, er ikke attestert av mer enn ett manuskript fra Remiremont fra 1400-tallet. Den gjenopptar og omskriver mer eller mindre dyktig elementer i sin modell, men den driver primært genealogisk forfalskning ved å gi Romarik tre døtre. Han ønsket å beholde sine eiendeler for Kristus, så han forbyr ekteskap for dem og bestemte dem for klosterlivet. Men en av dem, Asselberga, var ulydig og giftet seg med adelsmannen Bithilinus uten å motta sin arv. Da datteren Tetta ble født, sendte hun henne til sin far Romarik, som hadde trukket seg tilbake til Remiremont sammen med Amatus, i håp om at han ville gi til sitt barnebarn den arven hun ikke hadde fått. Men Romarik tok seg av Tetta, døpte henne og sluttet henne til nonnene i kommuniteten, og hun ble senere abbedisse som Gebetrudis.
Imens fikk Asselberga en sønn, som hun også sendte til Romarik med håp om at han vil gjøre sitt barnebarn arving av sin eiendom. Romarik døpte barnet, som fikk navnet Adelfius, og han overlot ham til biskop Arnulf for utdannelse. Bithilinus sikret Remiremont arven han hadde i Provençe, besittelser som senere ble ødelagt av sarasenerne. Ved Amatus’ død og før han døde selv, utnevnte Romarik dattersønnen Adelfius til abbed for klosteret, som han styrte sammen med sin søster Gebetrudis. Romariks eiendeler gikk derfor fullt ut tilbake til klosteret, som til hans død var hjem for alle hans barn og barnebarn.
Adelskapet til de første abbedene og abbedissene ble etablert av denne behendige genealogien, og grunnleggelsen Remiremont ble en «familieaffære» i likhet med så mange merovingiske klostre. Det er åpenbart at disse tilleggene ikke har noe historisk grunnlag. Koblingen de gjør mellom Adelfius og grunnleggerne av Remiremont er en ny oppfinnelse, og navnet på den tredje abbeden er fraværende i alle ikke-hagiografiske kilder i regionen.
Adelfius ble helligkåret sammen med Romarik og Amatus den 3. desember 1049 (noen kilder sier 13. november) av den hellige pave Leo IX (1049-54), som kom fra Lorraine. I Luxeuil ble han feiret den 11. september, som skal ha vært hans dødsdag. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 11. september:
In monastério Luxoviénsi in Burgúndia, tránsitus sancti Adélphii, abbátis Monastérii Romaricénsis, qui dissentiónem brevis moménti lácrimis diu profúsis luit.
I klosteret Luxeuil i Burgund, bortgangen til den hellige Adelfius, abbed av klosteret Remiremont, som i lang tid vasket i tårer et kort øyeblikks uenighet.
I bispedømmet Saint-Dié, som sammenfaller med departementet Vosges, feires de tre første abbedene av Remiremont den 12. september. Denne Adelfius må ikke forveksles med den hellige biskop Adelfus av Metz (d. ca 410), den tiende biskop av Metz.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, CSO, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, zeno.org, nominis.cef.fr, catholique-vosges.fr, amisaintcolomban.org, orthodoxievco.net, perspectivia.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. juli 2006 - Oppdatert: 10. januar 2016