De hellige Felicissimus og Agapetus (Agapitus) (it: Felicissimo ed Agapito) var diakoner hos den hellige pave Sixtus II (257-58) (it: Sisto), eller mer korrekt Xystus, som i de eldste dokumenter er stavemåten for de tre første paver av dette navn.
Keiser Decius (249-51), som forfulgte de kristne, ble etterfulgt av Gallus, som foraktet for sin feighet ble drept sammen med sin sønn og kollega Volusius i 253 etter å ha regjert i atten måneder. En Æmilius tok da tittelen keiser, men han ble drept etter bare fire måneder og uten å ha blitt anerkjent av senatet. Da overtok Valerian (253-60) som keiser. Han var opprinnelig mer vennligsinnet overfor kristendommen enn noen av keiserne før ham, og hans palass var full av religiøse personer. Dermed kunne Kirken nyte freden i tre og et halvt år, og de brukte muligheten til å avholde mange konsiler.
Men i april 257 utstedte Valerian sitt første edikt mot de kristne. Det var muligens hans minister Macrianus som rådet ham til å slå inn på den kursen i håp om å konfiskere rike kristnes eiendom og på den måten hjelpe til med å avbalansere de keiserlige bøker, som på den tiden viste stygge røde tall. Det er også mulig at Valerian virkelig var overbevist om at når hans imperium var truet av perserne og andre formidable fiender utad og av økonomisk, sosial og ideologisk splid innad, så var det fordi gudene var rasende på de kristne og den toleransen som ble vist dem. Siden praktiseringen av statsreligionen blant de fremste i riket nå var mer pragmatisk enn nidkjær, er det også mulig at han som andre eneveldige herskere i andre tider prøvde å unngå et truende kupp ved å avlede misnøyen mot lett identifiserbare syndebukker.
Derfor satte keiseren i gang den åttende (ifølge Sulpicius Severus den niende) allmenne forfølgelsen, som varte i tre og et halvt år, resten av Varians regjeringstid. Keiseren og hans rådgivere visste godt at mange innflytelsesrike samfunnsstøtter var kristne, og Valerians edikt var spesifikt adressert til egregii viri og equites Romani: senatorer, riddere og høye tjenestemenn. Det ble ikke krevd at de avsverget sin tro, men bare at de demonstrerte sin lojalitet ved åpent å ofre til de romerske gudene. Noen få legmenn ga etter, men de fleste av dem og presteskapet sto fast. Med slik gjenstridighet ble forfølgelsen snart et forsøk på å utrydde kristendommen ved å ødelegge dens ledere og dens baser for makt og innflytelse. Høyere kirkeledere i viktige sentre som Nord-Afrika, Egypt og selvsagt Roma ble viktige mål.
I 257 ble liturgisk gudsdyrkelse og bruk av kirkegårdene forbudt. Biskoper, prester og diakoner måtte ofre til gudene eller dra i eksil, og pave Sixtus II ble konsekrert i hemmelighet. Det var martyrer blant det høyere og lavere presteskap over hele imperiet, og de ble enda flere året etter, da Valerians andre edikt i 258 spesielt ble rettet mot biskoper, prester og diakoner, som kunne henrettes uten rettssak, og også ledende legfolk ble truet med dødsstraff. Messer måtte holdes i hemmelighet, og selv om det var forbudt, møttes de kristne under jorden.
Siden Callistus-katakomben var alt for kjent for myndighetene, holdt pave Sixtus messer i Praetextatus-katakomben på den andre siden av Via Appia. Men den 6. august 258 ble paven overrasket mens han feiret messe der. Han satt i sin bispestol og talte til sin menighet da soldatene kom, og det ble sagt at han avslo en sjanse til å rømme, for å unngå en massakre på menigheten. Men ved den anledningen ser soldatene ikke ut til å ha brydd seg med legfolk.
Tradisjonen sier at paven ble halshogd sittende i bispestolen, men det kan også hende at han ble ført bort for å forhøres og brakt tilbake dit for å bli henrettet, det skjedde i alle fall samme dag, den 6. august 258. Sammen med ham ble de fire hellige subdiakonene Januaris, Magnus, Vincent og Stefan halshogd. Sixtus’ legeme ble senere brakt tvers over veien for å bli gravlagt i pavekrypten i Callistus-katakomben, og de fire subdiakonene som hadde delt hans martyrium, ble gravlagt nær ved, og ikke i Praetextatus-katakomben, som Liber Pontificalis hevder. De to diakonene Felicissimus og Agapetus ble også henrettet samme dag, og de ble gravlagt i Praetextatus-katakomben. Fra deres martyrium stammer utropet Deo gratias (Gud være lovet).
Pavens syvende diakon, den hellige Laurentius, var ikke til stede ved messen, men ble martyrdrept fire dager senere, den 10. august, ifølge tradisjonen stekt på en rist. Han skulle bli en av Kirkens mest ærede martyrer. Forfølgelsene fikk en slutt i 260, da keiser Valerian døde i persisk fangenskap og hans sønn Gallienus utstedte et edikt til fordel for de kristne.
Den hellige pave Damasus I (366-84) lot sette opp et epitaf (gravskrift) på Felicissimus’ og Agapetus’ grav:
Aspice, et hic tumulus retinet cœlestia membra / Sanctorum subito rapuit quos regia cæli. / Hi crucis invictæ comites pariterque ministri / Rectoris sancti meritumque fidemque secuti / Æthereas petiere domos regnaque piorum. / Unica in his gaudet Romanae gloria plebis / quod duce tunc Xysto Christo meruere triumphos / Felicissimo et Agapito sanctis martyribus / Damasus episcopus fecit».
Denne epigrafen ble fjernet fra katakombene, sannsynligvis da Agapetus’ og Felicissimus’ relikvier ble flyttet derfra. Den ble gjenfunnet i tre deler på gulvet i den lille kirken San Nicola de’Cesarini da denne ble revet i 1927. En graffiti funnet på en grav på galleriet i Praetextatus-katakomben, kalt Spelunca Magna, påberoper martyrene Januaris, Agapetus og Felicissimus. «Reisehåndboken» fra Salzburg på 600-tallet skriver om samme kirkegård:
Et in altero loco Felicissimum et Agapitum, martires et diacones Syxti.
Og på et annet sted, Felicissimus og Agapetus, martyrer og Sixtus’ diakoner.
Noen forskere, blant annet De Rossi, Armellini og Styger har villet finne gravene i to nisjer i Spelunca, men dette er ikke sikkert.
Martyrologium Hieronymianum gjentar navnene Sixtus, Felicissimus og Agapetus, mens det i Kartago har bare Sixtus. Sakramentariene Leoniano og Galesiano inneholder messer til ære for de tre martyrene. Den hellige Beda den ærverdige minnes i sitt martyrologium de fire martyrene Januaris, Magnus, Vincent og Stefan. Dette er fra Liber Pontificalis, men de kalles subdiakoner, en feil som deretter ble tatt opp av den hellige Ado av Vienne (ca 800-75) i hans martyrologium. Ado la også til et annet navn, martyren Quartus. Sistnevnte kan takke et dårlig manuskript for sin eksistens, for den hellige Kyprian av Kartago leste «diaconus Quartus» (diakonen Quartus) i stedet for «diacones quattuor» (fire diakoner). Det romerske martyrologiet arvet alle disse feilene, som ble rettet opp først i den nyeste utgaven (2001/04).
Det heter at pave Gregor IV (827-44) ga de to martyrenes relikvier til benediktinerklosteret Niederaltaich ved Deggendorf i Niederbayern (grunnlagt 741), derfra kom de til kirken i Isarhofen i Bayerischer Wald.
Siden 354 har pave Sixtus’ minnedag stått i det romerske Missale sammen med Felicissimus og Agapetus. Allerede Kyprian av Kartago, som selv ble drept senere i den samme forfølgelsen, fortalte sine afrikanske bispekolleger at paven og hans fire diakoner ble drept den 6. august. Men de minnes nå den 7. august siden den 6. er opptatt av Herrens forklarelse. I dag heter minnedagen Sixtus II, pave, og hans ledsagere, martyrer. Det inkluderer alle seks diakonene, inkludert Felicissimus og Agapetus, men unntatt Laurentius, som minnes separat. Og Quartus har stille forsvunnet ut av historien.
I det førkonsiliære Martyrologium Romanum sto det den 6. august:
Romæ, via Appia, in cœmeterio Callisti, natalis beati Xysti Secundi, Papæ et Martyris, qui, in persecutione Valeriani, gladio animadversus, martyrii coronam accepit.
Item Romae sanctorum Martyrum Felicissimi et Agapiti, ipsius beati Xysti Diaconorum; Januarii, Magni, Vincentii et Stephani, Subdiaconorum. Hi omnes, una cum eodem Pontifice pariter decollati sunt, atque in Praetextati cœmeterio sepulti. Passus est etiam cum eis beatus Quartus, ut scribit sanctus Cyprianus.
I Roma, ved Via Appia, på Callistus-kirkegården, [den himmelske] fødselsdagen til den salige Sixtus II, pave og martyr, som led i Valerians forfølgelse, og ved sverdet mottok han martyrkronen.
Også i Roma, de hellige martyrer Felicissimus og Agapetus, diakoner for den samme salige Sixtus; Januaris, Magnus, Vincent og Stefan, subdiakoner. Alle disse ble halshogd sammen med den nevnte paven, og gravlagt på Praetextatus-kirkegården. Sammen med dem led også den salige Quartus, som den hellige Kyprian forteller.
I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står det den 6. august:
Romæ via Appia in cœmetério Callísti, pássio sancti Xysti papæ Secúndi eiúsque sociórum, quorum memória cras celebrátur.
I Roma, ved Via Appia, på Callistus-kirkegården, martyriet til pave Sixtus II og hans ledsagere, hvis minne feires i morgen.
Den 7. august står det:
Sanctórum Xysti papæ Secúndi et sociórum, mártyrum. Xystus Póntifex, dum sacra peragébat et cæléstia iussa fratres docébat, super veniéntibus milítibus, ex edícto Valeriáni imperatóris súbito comprehénsus et decollátus est, die sexta augústi; cum eo diáconi quáttor martýrium passi sunt et Romæ cum pontífice in cœmetério Callísti via Appia depósiti sunt. Eódem die sancti Agapítus et Felicíssimus ipsi, eius diáconi, in cœmetério Prætextáti cecidérunt, ubi quoque sepúlti sunt.
De hellige pave Sixtus II og hans ledsagere, martyrer. Pave Sixtus, mens han feiret de hellige mysterier og lærte brødrene de himmelske bud, dukket plutselig soldater opp, og etter keiser Valerians edikt ble han arrestert og halshogd den 6. august. Sammen med ham led fire diakoner martyrdøden, og de ble gravlagt på Callistus-kirkegården ved Via Appia i Roma sammen med paven. Samme dag ble også Agapetus og Felicissimus, hans diakoner, drept på Praetextatus-kirkegården, hvor de også ble gravlagt.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. januar 1999 – Oppdatert: 31. desember 2017