Den hellige Agylus (Agilus, Agylius; fr: Agyle, Agylle, Aye, Ay, Y) ble født en gang på begynnelsen av 500-tallet i Orléans i den romerske provinsen Gallia Lugdunense, da hovedstad i det frankiske kongeriket Burgund og nå i departementet Loiret i regionen Centre i Frankrike (fra 2016: regionen Centre-Val de Loire). Han kom fra en mektig og adelig familie i Orléans, og hans fødsel skaffet ham tittelen Vicomte (vicecomes, viscount, visegreve) av Voisinas ved Orléans, og han var dermed en av dommerne i byen Orléans. I 564 ble han utnevnt til løytnant av grev Wilicarius (fr: Villichaire) av Orléans. Grevenes funksjon var å sørge for rettferdighet og å sikre ro og orden i de byene de hadde ansvaret for, samle inn skatter og i krigstid å kommandere troppene. Visegrevene mottok landområder. Agylus hadde en tilbøyelighet til et voldsomt sinne og grusomhet.
Agylus’ ekstreme strenghet som dommer gjorde ham fryktet av kriminelle. En av visegrevens slaver som hadde gjort seg skyldig i en alvorlig forseelse, flyktet fra hans villa, som lå ikke langt fra Béraire, og da slaven fryktet en streng straff, søkte han tilflukt i dragens hule, ved graven til den hellige abbed Maximin den eldre av Micy (fr. Mesmin) (510-20). To slaver som var sendt av visegreven for å trekke ham ut fra dette tilfluktsstedet, klarte ikke å trenge seg inn, for en overnaturlig kraft støtte dem bort. Agylus kom da til hest med sverd i hånd og truet med å drepe slaven og dermed sette et fryktelig eksempel. Men da han kom til hulen, stanset hesten, og ingenting kunne flytte den. Selv ble han lammet og falt i bakken.
Hans ledsagere styrtet til, og de bar ham i hulen til Maximins grav. Der kom han til seg selv og gråt over sine feil, spesielt det at han ville krenke retten til asyl som var knyttet til helgengraven. Han lovte at hvis han kom seg og ble frisk igjen, skulle han bygge et kapell til ære for Jomfru Maria over hulen som inneholdt levningene av abbed Maximin av Micy. Hans bønner ble besvart, og han ble helbredet. Dette førte til en total omvendelse og ga støtet til slike forandringer i Agylus, at han fra da av var saktmodig, gavmild og vennlig. Han holdt også trofast det løftet han hadde avlagt. Etter å ha tilgitt sin slave, betrodde han ham og alle hans etterkommere til munkene i Micy for tjeneste i deres kloster. Han bygde kapellet Chapelle Notre-Dame over dragens hule og utstyrte det med en vakker eiendom han eide i Béraire. Siden den gang har byen som ble dannet rundt dette oratoriet, tatt navnet Chapelle-Saint-Mesmin, et navn stedet fortsatt har.
Agylus var ikke tilfreds bare med å ha oppfylt sitt løfte på et så sjenerøst vis, så han delte resten av sine store eiendommer mellom kirken i Orléans og klosteret Micy. Ifølge vitnesbyrdet fra den anonyme forfatteren av Agylus’ biografi, brukte den hellige abbeden Maximin den yngre av Micy (fr: Mesmin) (d. 593) denne formuen til å gjøre nyttig arbeid i sitt kloster. Han konsoliderte og utvidet kirken Saint-Étienne og økte de bygningene som var beregnet for munkenes bruk. Fra den dagen Agylus omvendte seg, levde han et eksemplarisk liv og frasa seg sin rang som visegreve. Han foretok en lang pilegrimsreise til Roma og de hellige steder i Jerusalem, og deretter vendte han tilbake til Orléans.
Da han kom tilbake til hjembyen, ble han rammet av en ondartet feber på sitt landsted rundt tolv kilometer fra Orléans ved bredden av Loire. Da han følte at døden nærmet seg, kalte han til seg biskop Austrinus av Orléans (fr: Austrenne) (d. 604) og sin venn Maximin den yngre. Trøstet av deres tilstedeværelse og styrket av deres bønner, døde han i deres armer den 30. august 593. Hans legeme ble båret inn i villaens kapell, hvor han ble gravlagt bak alteret i en sarkofag som var laget av et enkelt stykke svært porøs tuffeau-stein, 46 centimeter bred og 175 centimeter lang.
Dette kapellet som var viet til Guds Mor, fikk senere hans navn, Saint-Ay. Kapellet utgjør det nåværende koret i landsbyens kirke, et historisk monument. Rundt kirken vokste det som var begynnelsen på sognet og landsbyen Saint-Ay frem. Dette kapellet ble ikke utvidet før i 1230, og nybygget bygde inn søylene i det merovingiske koret. Denne kirken ble brent av prinsen av Wales i 1367 under Hundreårskrigen. Deretter ble den plyndret av protestantene under religionskrigene i 1562. Den ble gjenoppbygd to ganger, men uten at Agylus’ grav ble funnet. Faktisk var helgenens grav ikke plassert under hovedalteret. I 1952 ble kirken restaurert, og en plakett ble plassert på graven.
I november 1856 ble det funnet rester av en steintrapp som var like gammel som det opprinnelige kapellet Saint-Ay. Denne trappen gjorde det mulig å gå fra koret i denne kirken ned i grotten, som ble som en krypt og et valfartsmål så lenge helgenens relikvier forble der. Hans grav ble åpnet under St Bartolomeus-natten og relikviene ble spredt av hugenottene, de franske protestantene.
Den fromme velgjøreren Agylus hadde levd så fromt at han fortjener å bli regnet blant de hellige, og han hedres fortsatt i dag som Saint-Ay. Agylus’ minnedag er 31. august, men den står ikke i Martyrologium Romanum. Han feires i bispedømmet Orléans. Lokalt feires han hvert år på søndagen etter årsdagen for hans død, altså den første søndagen i september. Ved denne anledning synges hymnen for Saint-Ay.
Landsbyen Saint-Ay (45130) i bispedømmet Orléans bevarer hans minne. I tidens løp har landsbyens navn endret seg fra Sanctus Agylus, via Saint Agyle, Agyl, Ayl og til slutt Ay. Saint-Ay fikk lide for sin strategiske beliggenhet. Landsbyen ble plyndret av normannerne i 855, delvis brent av engelskmennene under Hundreårskrigen og herjet av Condés tropper under religionskrigene. I 1201 ble Saint-Ay biskoppelig eiendom. Han blandes ofte sammen med den hellige Agilus av Rebais (Aile, Ail, Aisle, Alle, Ayeul, Agyle) (ca 580-650), som minnes i Martyrologium Romanum den 30. august.
Kilder: CE, Infocatho, zeno.org, nominis.cef.fr, ville-saint-ay.fr, gazettedorleans.fr, ventdouest-orleans.cef.fr, forum-orthodoxe.com, orthodoxievco.net, Histoire de l'abbaye de Micy-Saint-Mesmin lez-Orléans (502-1790) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 24. november 2006