Agnes ble den 13. februar 1296 den andre hustruen til kong Andreas III av Ungarn (1290-1301), den siste ungarske kongen av Árpád-dynastiet. Bryllupet ble holdt i Wien. Andreas var først gift med sin polske hustru Fenenna av Kuyavia (ca 1276-ca 1295), og de hadde sammen den salige datteren Elisabeth av Töss (1292-1336). Ved Agnes’ ekteskap med kong Andreas III ble hun Elisabeths stemor, bare elleve år eldre enn henne.
Men kong Andreas døde bare fem år senere. den 14. januar 1301 og etterlot den åtteårige Elisabeth som det eneste og siste medlemmet av det gamle dynastiet Árpád, og Ungarn ble rystet av maktkamper. Elisabeth ble allerede som barn nå en brikke i det politiske spillet. Etter langvarige forhandlinger fikk enkedronning Agnes ikke bare tillatelse til å forlate Ungarn, det landet som var forblitt fremmed for henne, men også å ta med mange skatter og sin stedatter Elisabeth med seg til Wien.
Habsburgerne var svært ivrige etter at Agnes skulle ha omsorgen for Elisabeth, ettersom Venceslas av Bøhmen gjorde krav på den ungarske kronen som Elisabeths forlovede. En personalunion mellom kongerikene Ungarn og Bøhmen med Habsburg-territorier mellom, var ikke i deres interesse. Elisabeths forlovelse med Venceslas ble brutt i 1305, samme år som Venceslas ble konge av Bøhmen, trolig under press fra Agnes’ far, kong Albert I av Tyskland. Venceslas III døde dessuten i 1306, seksten år gammel. Deretter fikk Agnes Elisabeth forlovet med sin favorittbror, hertug Henrik den vennlige, men ekteskapet ble aldri inngått, og habsburgerne bestemte seg for å støtte kravene til Anjou-kongen Karl I av Ungarn og Kroatia (1308-42)
Den 1. mai 1308 ble Agnes’ far Albert I av Tyskland myrdet i Windisch ved Brugg i kantonen Aargau i Sveits, av sin nevø, hertug Johannes, som han hadde fratatt hans arv. Dermed ble det lagt en stor demper på de habsburgske stormaktsplanene, og dette rammet også Agnes og Elisabeth. Etter mordet reiste Agnes med sine slektninger fra Wien til gjerningsstedet, hvor hennes mor Elisabeth av Görz-Tirol fikk bygd klosteret Königsfelden til minne om denne familietragedien. Königsfelden var et dobbeltkonvent for klarisser og fransiskanerminoritter (konventualer). Enken Agnes levde der fra 1317, men uten å avlegge løfter. Takket være omfangsrike kjøp av land og økonomisk dyktighet fikk hun klosteret til å blomstre. Blant annet fikk hun bygd klosterkirken, som hører til hovedverkene innen tiggerordenarkitekturen i Sveits.
I Tösser Schwesternbuch (biografier om nonnene i Töss) presenteres Agnes som den onde stemor som tvinger en ærbar prinsesse til å bli nonne i likhet med henne selv. Ifølge denne boken fikk Elisabeth se alle klostrene i Schwaben før hun valgte Töss, og bare femten uker senere tvang Agnes klosteret til å la Elisabeth avlegge sine evige løfter. Boken legger vekt på Elisabeths arv, insisterer på at hun er rettmessig arving til den ungarske tronen og synes å antyde at hun kunne ha blitt dronning av Ungarn om hun ikke hadde blitt gjemt bort i klosteret. Boken fortsetter med å rapportere om Elisabeths sykdom, og under den ble hun sendt til Baden. Hun beskrives i boken som svært fattig, og derfor pleide den lokale adelen å gi henne gaver, i motsetning til hennes stemor, som viste henne kong Andreas’ skatter som hun hadde brakt med fra Ungarn, men beholdt alt selv. I Zürich, erklærer fortelleren, æret både legmenn og geistligheten Elisabeth og regnet henne som den edleste nonne i landet. På den andre side gir Königsfelden-krøniken fra midten av 1300-tallet oss et totalt forskjellig bilde av Agnes, som tok seg av sin «datter» og besøkte henne ofte.
Moderne historikere har generelt tatt forholdet mellom Elisabeth og Agnes slik det beskrives i Schwesternbuch, for gitt. Det kan imidlertid ha vært overdrevet, ettersom det å ha en ond stemor ville bli sett på som en åndelig prøvelse for Elisabeth. I tillegg synes noen linjer å være del av en anti-Habsburg agenda. Det er imidlertid sikkert at Agnes alltid fokuserte all sin oppmerksomhet på hennes egen families velvære og opphøyelse, noe som kan ha inkludert harde tiltak mot en prinsesse som kunne ha blitt politisk farlig for huset Habsburg.
Klosteret Töss ved det daværende habsburgerske Winterthur var på denne tiden et viktig maktsentrum for habsburgerne. Agnes fremmet den økonomiske utviklingen av klosteret ved at hun overførte en rekke landeiendommer til det. Senere trådte også flere døtre fra familier i det habsburgske følget inn i klosteret Töss. Elisabeths legende, som er overlevert i en håndskrift fra 1400-tallet, forteller at hun avviste et frieri fra hertug Henrik av Østerrike (hennes tidligere forlovede), som kom til klosteret i et forsøk på å vinne henne. Med dette avslaget bestemte hun seg som voksen selv for et liv i kloster.
Fra rundt 1330 sto enkedronning Agnes ved sin bror, hertug Albrecht IIs (1298-1358) side som rådgiver. Hun var også habsburgsk representant i de østerrikske Vorlanden og virket som megler i utallige konflikter. For eksempel oppnådde hun i 1333 og 1340 en landfred mellom byene Bern og Freiburg im Üechtland. Meglingen mellom Zürich, Rapperswil og Waldstätten i 1351 mislyktes imidlertid.
Agnes av Ungarn hadde de landsherskapelige rettighetene over de habsburgske amtene Bözberg og Eigenamt samt over byen Brugg. Hun grunnla hospitalet i Baden. Hun døde den 11. juni 1364 i Königsfelden ved Windisch i Aargau i Sveits. Hennes minnedag som salig er dødsdagen 11. juni, men 13. mai nevnes også. Hennes bønnebok inneholder den eldste tyske Maria-sekvensen. Hun kalles Agnes av Habsburg, Agnes av Ungarn eller Agnes av Königsfelden.
Kilder: de.wikipedia.org, Neue Deutsche Biographie (1953), Biographisches Lexikon des Kaiserthums Österreich (1860), hls-dhs-dss.ch, heiligen-3s.nl, Elisabeth av Töss’ biografi - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. juni 2014