Den hellige Agrippinus (it: Agrippino) ble født en gang i andre halvdel av 500-tallet, men vi vet ikke hvor. Noen mener at han var født i Köln i Tyskland og var benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB), men dette er uvisst. Han ble mest sannsynlig født i Aquileia og tilhørte presteskapet der. Vi vet ikke sikkert om han var i Como i eksil på grunn av Tre-kapittel-skismaet eller om han var en tidligere biskop som var sendt på slutten av 600-tallet av patriarken av Aquileia.
I 543 utstedte keiser Justinian (527-65) et edikt som startet den såkalte «Tre-kapittel-striden». I ediktet fordømte keiseren de tre for lengst avdøde lederne for den antiokiske skole, Theodoros av Mopsuestia (d. 428), Theodoretos av Kyrrhos (d. ca 458) og Ibas av Edessa (d. 457). Konsilet i Kalkedon i 451 hadde ikke stilt spørsmålstegn ved ortodoksien til noen av dem, men Justinian var overbevist om at monofysittene i riket kunne vinnes ved denne fordømmelsen. De østlige biskopene, med hederlige unntak, signerte fordømmelsene under protest, men i vest var reaksjonen voldsom. Der så man feilaktig på dette som et angrep på konsilet i Kalkedon, som de tre anerkjente og forsvarte, og et angrep på tre menn som for lengst var døde i fred med Kirken. Vesten mente også at keiseren ikke hadde noen rett til å gripe inn i doktrinære spørsmål.
Keiseren fikk pave Vigilius arrestert av bysantinske tropper i 545. Etter et lengre opphold på Sicilia fikk keiseren ham brakt til Konstantinopel i januar 547. En tid holdt Vigilius fast ved sin motstand, men gradvis ble hans motstand slitt ned av keiserens besluttsomhet. Til slutt ga han etter i 548 og sluttet seg til fordømmelsen av de tre kapitlene. Dette ble betraktet som forræderi i vesten, og fremprovoserte en voldsom indignasjon. Nord-Italia gjorde opprør mot Roma og ga avkall på kommunion med paven i avsky mot hans fordømmelser av De tre kapitler. Milano og Genova vendte snart tilbake til katolsk enhet, men Nordøst-Italia ledet av erkebiskopen av Grado, var hardnakket. Skismaet hadde begynt i Aquileia, men langobardinvasjonene hadde fått biskop og folk til å flykte til Grado for å komme i sikkerhet.
Agrippinus var den trettende biskop av Como fra 607 til sin død i 617 (en annen kilde sier at han ble biskop i 568 og døde i 586). Hans episkopat fant sted i en periode med politisk og militær uro, i den innledende fasen av langobardenes dominans, og med religiøse problemer på høyden av det såkalte Tre-kapittel-skismaet. Han var en overbevist tilhenger av å fordømme de Tre kapitlene og var den første skismatiske biskopen av Como. Han ble bispeviet i 607, ikke av erkebiskop Deusdedit av Milano (601-29), som i disse årene var i eksil i Genova og hadde akseptert fordømmelsen av de tre kapitlene og sluttet fred med Roma, men av patriark Johannes I av Aquileia (606-23?), som standhaftig sto fast på skismaet med Roma. Skismaet endte med synoden i Pavia i 699, men bispedømmet Como forble suffragan av setet Aquileia frem til 1790.
Agrippinus bodde ikke i Como, som da var okkupert av langobardene, så han valgte øya Comacina i Comosjøen som sentrum for sine aktiviteter som misjonær og biskop. Der bygde han sannsynligvis før sin død i 616 eller 617 sognebasilikaen Sant’Eufemia, hvor han først ble gravlagt. Etter ødeleggelsen av øya og rivningen av kirken i 1169 ble hans levninger først overført til klosteret Acqua fredda i Lenno i provinsen Como og deretter i 1785 til kirken i Delebio i Valtellina i provinsen Sondrio i regionen Lombardia, hans påståtte hjemby.
Inskripsjonen på hans første gravstein i basilikaen Sant’Eufemia på øya Comacina, nå bevart i sognet av samme navn på øya Ossuccio i Comosjøen, hjelper noe på den historiske usikkerheten rundt skikkelsen Agrippinus, selv om den ikke klargjør den helt:
HIC PATRIA LINQVENS PROPRIAM KAROSQVE PARENTES
PRO SCA STVDVIT PEREGER ESSE FIDE
HIC PRO DOGMA PATRVM TANTOS TVLERARE LABORES
NOSCITVR VT NVLLVS ORE REFERRE QVEAT
HIC HVMILIS MILITARE DO DEVOTE CVPIVIT»
Disse versene forteller om en eksilant som forlot sitt hjemland og sine kjære for å bekrefte og spre den hellige tro, et medlem av en adelig og mektig familie som uttrykker seg ydmykt om fedrenes lære. Agrippinus fremstår som en streng munk og nidkjær misjonær og tilhenger av de tre kapitlene, «[...] ivrig etter å bringe evangeliet til innbyggerne på landsbygda, hvor evangeliseringen var sen».
Dette gjør det lettere å forklare byggingen av helligdommen for den hellige Justina (it: Giustina), som det gjenstår noen rester av bak kirken San Nicola i klosteret i Piona, som en lengsel etter å være eremitt, men dette er bare formodninger.
AGRIPPINUS FAMULUS XPICOM CIVITATIS EPS HUNC HORATORIUM SCTAE IUSTINAE MARTYRIS ANNO X ORDINATIONIS SUAE A FONDAMENTIS FABRICAVIT ET SEPOLTURA SIBI ORDENABIT ET IN OMNI EXPLEBIT ADQUE DEDICABIT
Han grunnla helligdommen i det tiende året av sitt episkopat, og av dette utlegges dødsåret 617. Agrippinus blir ansett som en helgen, særlig i bispedømmet Como, men i løpet av striden om de såkalte Tre kapitlene var han på den siden som hadde brutt fellesskapet med biskopen av Roma. Derfor finnes det velfundert tvil om hans rett til tittelen hellig, og hans kult er ikke godkjent av Kirken. Hans lokale minnedag er 17. juni, som regnes som hans fødselsdag.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CatholicSaints.Info, it.wikipedia.org, zeno.org, treccani.it, laprovinciadicomo.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. juli 2006 – Oppdatert: 21. desember 2017