| Sant'Albertino, tilskrevet Antonio Alberti da Ferrara (1427) |
Den hellige Albertinus ble født på midten av 1200-tallet i Montone i regionen Umbria i Midt-Italia. Han var benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Det hellige Kors i Fonte Avellana – hovedkloster for en benediktinsk kongregasjon, de såkalte avellanerne, som i 1570 ble slått sammen med kamaldulenserne. Han ble valgt til generalprior for sin kongregasjon og lyktes i å skape fred mellom biskop og folk i Gubbio.
Det sies at han i 1288 nektet å akseptere valget som biskop av Osimo og foretrakk å bli værende i sin avsondrethet i fjellene. Han døde den 13. april 1294. Hans grav ble et berømt valfartssted hvor det skjedde mirakler. I århundret etter ble det opprettet et alter til hans ære, noe som må bety at kulten var stadfestet på en eller annen måte.
Hans kult skal ha blitt stadfestet av pave Pius VI (1775-99), men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Hans minnedag er 31. august, men 5. september og dødsdagen 13. april nevnes også.