Den hellige Albert av Louvain (~1166-1192)

Den hellige Albert ble født rundt 1166 i Leuven/Louvain (Löwen) i det nåværende Belgia. Han var sønn av hertug Godfred III av Brabant av huset Leuven og hans hustru Margareta av Limburg. Han var bror av Henrik I, hertug av Lorraine og Brabant. Han ble oppdratt på farens slott på den høyden i Louvain som nå heter Mont-César, hvor det er et kjent benediktinerkloster. Albert ble tidlig bestemt for den geistlige stand, og mens han fortsatt var en skolegutt på tolv år, ble han utnevnt til kannik i Liège/Luik (Lüttich).

Men da han ble 21 år, ga han avkall på sitt beneficium og spurte sin bitre fiende, grev Baldvin V (Baudouin, Baldwin) av Hainault (Hennegau), om å motta ham som ridder. Baldvin gikk med på det og utnevnte ham til sitt følge. Noen få måneder senere var den pavelige legaten, kardinal Henrik av Albano, i Liège og prekte korstog, og blant dem som «tok korset» var Albert. Men samtidig ble han gjenopptatt i den geistlige stand og fikk tilbake sitt kannikembete.

Den indre historien bak denne merkelige hendelsen er ikke klar, men det som er sikkert, er at Albert aldri dro østover, verken som soldat eller kirkemann, og i 1188 ble han utnevnt til erkediakon i Brabant. Andre æresbevisninger fulgte, men selv om han av embete var erkediakon og dekanus, var han ennå bare subdiakon.

I 1191 døde biskopen av Liège, Rudolf av Zabringen, mens han deltok på Det tredje korstog. Liège var et betydningsfullt bispesete hvor innehaveren hadde stor politisk innflytelse på hele 1100-tallet. Det ble stilt opp to kandidater til å overta embetet. Begge het Albert, begge var erkediakoner, og ingen av dem var prester. Albert av Rethel var diakon, fetter av grev Baldvin av Hainault og onkel til keiserinne Konstanse, hustruen til keiser Henrik VI (1190-97). Men det var ingen tvil om at Albert av Louvain var den best egnede kandidaten, og den 8. september 1191 valgte kapitlet ham med overveldende flertall til biskop av Liège, 25 år gammel.

Men Albert av Rethel appellerte til sin slektning keiseren, som var en fiende av Albert av Louvains bror, hertug Henrik I av Lorraine og Brabant, og det ble bestemt at saken skulle prøves i Worms. Albert av Louvain ble støttet av praktisk talt hele presteskapet i Liège, mens Albert av Rethel hadde støtte fra mindretallet av kannikene, men keiseren ville ikke avgjøre saken til fordel for noen av dem. Han annonserte at han hadde gitt setet i Liège til Lothar av Hochstaden, prost i Bonn, som han nettopp hadde gjort til keiserlig kansler til gjengjeld for 3.000 mark.

Albert sa rolig til keiser Henrik at hans eget valg var kanonisk gyldig, irettesatte ham for innblandingen i Kirkens frihet og varslet at han ville appellere til Den hellige Stol. Han dro personlig av gårde til Roma, og da keiseren prøvde å stanse ham, reiste han en omvei og forkledde seg som en tjener. Etter å ha prøvd saken erklærte pave Celestin III (1191-98) at Alberts valg var gyldig og stadfestet det. Men siden bispesetet var besatt, ga paven ham rang av kardinaldiakon. Han viet også Albert til diakon.

Men da Albert kom tilbake, kunne han ikke ta setet i besittelse siden det fortsatt ble holdt av inntrengeren Lothar, og erkebiskop Bruno av Köln ville ikke ordinere og konsekrere ham av frykt for keiseren. Pave Celestin hadde forutsett dette og hadde autorisert erkebiskop Vilhelm av Reims til å utføre disse pliktene, og Albert ble preste- og bispeviet i Reims den 29. september 1192. Samtidig kom det nyheter om at keiser Henrik var i Liège, hvor han avla løfte om å tilintetgjøre Albert og hans tilhengere.

Alberts onkel ville straks sette av gårde med et følge av adelsmenn for å forsvare nevøens rettigheter, men Albert hadde andre tanker og pliktene til en kristen og foretrakk å bli værende i eksil heller enn å forårsake krig. I mellomtiden iverksatte keiseren strenge tiltak overfor det trofaste presteskapet i Liège, tvang Alberts tilhengere til underkastelse og forlot byen for Maastricht, hvor et annet komplott ble ruget ut.

Den 24. november 1192, da Albert hadde vært i nesten ti uker i Reims, dro han på et besøk til klosteret Saint-Remi utenfor bymurene. I et trangt pass på veien ble han overfalt og myrdet av tre tyske riddere. Hele byen var rystet, og Albert ble gravlagt med alle æresbevisninger i katedralen. Keiser Henrik ble tvunget til å gjøre offentlig bot, og Lothar, som ble ekskommunisert, flyktet fra Liège. Alberts dødsdato oppgis også til 24. november 1193 (Moroni), 23. november 1192 (Hoefer) og 21. november 1192 (bollandistene).

I 1612 flyttet erkehertug Albert av Østerrike det man trodde var Alberts relikvier fra Reims til kirken i karmelittklosteret i Brussel, som han nettopp hadde grunnlagt. I 1822 ble deler av Alberts relikvier gitt til katedralen i Liège med tillatelse fra Den hellige Stol. Men i 1919, da katedralen i Reims ble ryddet for murrester etter det tyske bombardementet, ble det åpent en grav man trodde tilhørte Odalric, en erkebiskop fra 900-tallet. Undersøkelser av innholdet vakte mistanke, og i 1921 kom et ekspertpanel frem til den enstemmige konklusjonen at dette var Alberts relikvier og at det var levningene av Odalric som var i Brussel. Den 18. november samme år ble Odalrics relikvier brakt tilbake til Reims, mens et løfte som var avgitt 300 år tidligere, ble oppfylt og Alberts relikvier høytidelig ført til Belgia. En stor relikvie ble siden tatt ut og sendt tilbake til Reims.

Albert har alltid vært feiret som martyr. Hans kult skal ha blitt stadfestet i 1613, men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Han kalles Albert av Louvain, av Liège eller av Brabant.

Hans minnedag er 21. november, men dødsdagen 24. november nevnes også, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som biskop eller kardinal med palmegrein, bok og Brabants våpen. Tre sverd symboliserer hans mordere. Han er skytshelgen for bakere.