Den hellige Aldric (Audry; lat: Aldericus) ble født rundt 800 i franker-riket. Han kom fra en adelig familie av delvis saksisk og delvis bayersk avstamming. Da han var tolv år gammel, sendte faren ham til hoffet til den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) i Aix-la-Chapelle (nå Aachen i Tyskland). Der ble han tilknyttet husholdningen til keiserens sønn og etterfølger, Ludvig den Fromme (Louis le Débonnaire) (814-40).
Men rundt 821 forlot Aldric hoffet i en alder av 21 år for å studere til prest ved biskopens skole i Metz. Etter sin prestevielse ble han i 823 kalt tilbake til hoffet av keiser Ludvig som hans kapellan og skriftefar. I 832 ble han utnevnt til biskop av Le Mans. Der var han like kjent for sine offentlige aktiviteter som for sine private dyder. Han brukte sin energi og sin formue på omsorg for de fattige, sørget for offentlige tjenestetilbud og grunnla kirker og klostre, bygde akvedukter og sørget for at land ble testamentert eller gitt til bygging av kirker. Noen av hans regler for katedralen og fragmenter av tre testamenter er fortsatt bevart.
Aldric levde i turbulente tider, både når det gjeldt verdslig og kirkelig politikk, og han ble innblandet i sin del av krangler og kontroverser. Biskoper var offentlige skikkelser som skyldte troskap til både keiseren og Gud i et komplisert og skiftende forhold. Etter Karl den Stores død og oppdelingen av keiserriket i tre ofte stridende deler, forble Aldric lojal mot Ludvig den Fromme. Da keiser Ludvig døde i 840, støttet Aldric Karl II den Skallede (840-77), en av Ludvigs sønner som kjempet om makten, som var konge av det vestfrankiske riket og senere keiser i bare to år (875-77).
Forholdet mellom erkebiskoper, biskoper og presteskapet under dem gikk også gjennom en periode av fornyet prøving, og på et tidspunkt ble Aldric presset ut av sitt bispesete Le Mans av en fraksjon av munker fra Saint-Calais, som han hevdet jurisdiksjon over. Kravet ble støttet av forfalskede dokumenter (som han ikke kan holdes personlig ansvarlig for), og han måtte til slutt trekke det tilbake. Han trakk seg en tid tilbake til Roma, men han ble gjeninnsatt som biskop av pave Gregor IV (827-44).
Forfalskninger spilte en uvanlig stor del i den pågående debatten om pavedømmets og keiserrikets relative jurisdiksjon, og Aldric har vært mistenkt for å være innblandet i samlingen av forfalskede kirkelige rettskilder som oppsto i 847-52 i det strengt kirkelige partiet i Frankrike, sannsynligvis i kirkeprovinsen Reims. Dokumentene ble laget av en gruppe klerikere som var motstandere av erkebiskop Hinkmar av Reims, som forsvarte erkebiskopers rettigheter mot både suffraganbiskoper og Roma. Det hevdes at de ble produsert i bispedømmet Le Mans under hans episkopat, men siden både Hinkmar og Aldric var sterke forsvarere av Karl den Skallede, er Aldrics grunn for innblanding ikke klar.
Falskneriet utga seg for å være et verk av Isidor av Sevilla (d. 636), og kalles derfor Pseudo-Isidor eller de pseudo-isidoriske dekretaler. Første del inneholder uekte dekretaler fra pavene til og med Miltiades (311-14). Andre del består av beslutninger fra en rekke konsiler, fra Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i 325 til den 13. synoden i Toledo i 638, og dette er med noen unntak ekte materiale. Tredje del inneholder ekte dekretaler fra pavene fra de hellige Sylverius (536-37) til Gregor II (715-31), blandet med utallige uekte dokumenter. Målet med forfalskningene var å frigjøre biskopene fra statlig makt og den store innflytelsen fra metropolitter og provinssynoder ved å hevde at den aller øverste myndighet var paven. Dekretalene ble betraktet som ekte helt frem til 1000-tallet, og de utgjorde et delvis grunnlag for det middelalderske romerske jurisdiksjonsprimatet.
Aldric tjente sammen med biskop Erchenrad av Paris som legat fra konsilet i Aix-la-Chapelle til hoffet til kong Pipin av Aquitania (817-38), hvor han overtalte kongen til å gi tilbake enorme mengder kirkelig eiendom som var stjålet av det kongelige partiet. Aldric deltok også på konsilene i Paris og Tours. Han var lammet og sengeliggende de siste to årene av sitt liv. Etter et episkopat på 24 år døde han den 7. januar 856 i Le Mans og ble gravlagt i klosterkirken St. Vincent, som han hadde vært en stor velgjører for. Hans minnedag er dødsdagen 7. januar.