Den salige Andreas Hyacint Longhin (1863-1936)

Den salige Andreas (it: Andrea) ble født som Hyacint Bonaventura Longhin (it: Giacinto) den 22. november 1863 i Fiumicello di Campodarsego i provinsen og bispedømmet Padova i regionen Veneto i Nord-Italia. Han var eneste sønn av Matteus Longhin og Judith Marin, som var fattige og svært religiøse forpaktende bønder. Han ble døpt dagen etter fødselen.

Hyacint viste tidlig tegn på et kall til å bli prest og ordensmann. Mot farens ønsker trådte han som 16-åring den 27. august 1879 inn i novisiatet i kapusinerordenen (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) i Bassano del Grappa i Venezia med ordensnavnet Andreas av Campodarsego. Deretter fullførte han sine humanistiske studier i Padova og teologistudiene i Venezia. Han avla sine høytidelige løfter den 4. oktober 1883 i Padova. Den 19. juni 1886 ble han presteviet i Venezia, ikke engang 23 år gammel.

I atten år hadde han embetet som åndelig veileder og instruktør for de unge munkene og viste seg som en fast veileder og opplyst lærer på kapusinernes seminar i Udine. Han ble i 1891 direktør for teologistudenter i Venezia. Den 18. april 1902 ble han valgt til provinsialminister for kapusinerne i Venezia. I denne perioden i Venezia ble han «oppdaget» av patriark Sarto, som ga ham i oppdrag å preke samt betrodde ham en rekke delikate oppdrag i bispedømmets tjeneste.

I 1903 ble patriark Sarto valgt til pave som den hellige Pius X (1903-14), og den 13. april 1904 utnevnte han personlig p. Andreas til biskop av Treviso og ville at han skulle konsekreres i Roma. Han ble bispeviet den 17. april av kardinal Merry del Val i kirken Trinità dei Monti i Roma. Før den nye biskopen flyttet til sitt bispedømme den 6. august 1904, hadde han utgitt to hyrdebrev som skisserte hans reformprogram. Året etter begynte han sin første visitasjonsrunde av de 213 sognene som varte i nesten fem år.

Han ønsket å kjenne sin Kirke, som tilhører de største og mest befolkningsrike i regionen Veneto. Han ønsket å etablere personlig kontakt med sine prester, som hadde første plass i hans pastorale omsorg. Han aktet også å vær nær legforeningene, som på den tiden var utsatt for store prøvelser på den katolske sosialbevegelsens område. Han støttet arbeidernes rett til å organisere seg. Han avsluttet visitasjonen med en synode, som hadde som mål å innføre i bispedømmet de reformene som var initiert av pave Pius X, å utruste den lokale kirken til å være «militant» og å kalle alle, både prester og legfolk, til et liv i hellighet. Han oppmuntret religiøse ordener til å arbeide i bispedømmet, og mannsordenene økte fra syv til tolv og de kvinnelige fra ti til 24 mens han var biskop. Han var en venn av den hellige Leopold Mandic.

Han reformerte bispedømmets seminar ved å forbedre kvaliteten på studiene og den åndelige formasjonen. Han fremmet åndelige retretter for presteskapet og forberedte hvert år personlig et program for fortløpende formasjon. Han veiledet prestene i deres pastorale aktivitet med nøyaktige retningslinjer og sørget for at de ble gjennomført i enda tre pastorale visitasjoner. Han ga katekese i ungdomsklubber og til alle katolske menn gjennom kulturelle konkurranser, studiedager og skoler for kateketer. Han holdt to kateketkongresser på bispedømmenivå i 1922 og 1932, og han var kjent som «katekismens biskop».

Da Italia i 1915 gikk inn i Første verdenskrig (1914-18), var Treviso ved frontlinjen. Bispedømmet opplevde invasjoner og de første flyangrepene, som ødela byen og over 50 sogn. Biskop Longhin ble på sin post selv da de sivile myndighetene flyktet til tryggere steder. Han ønsket at prestene skulle gjøre det samme, dersom de ikke måtte følge sitt folk på flukt. Han bar byens skjebne med heroisk mot og var det faste punktet i religiøse, moralske og sivile spørsmål for et helt samfunn i opprør. Han organiserte hjelp til soldatene, de syke og de fattige. Han oppmuntret alle, men ble aldri partisk eller retorisk. Likevel ble han anklaget fore defaitisme og noen av hans prester ble stilt for retten og dømt.

I de vanskelige årene med materiell og åndelig gjenoppbygging gjennomførte biskopen sin andre visitasjonsrunde, som var blitt avbrutt. Han var en fast leder i en tid med alvorlige sosiale spenninger som splittet katolikkene. Han insisterte med evangelisk fasthet på at rettferdighet og sosial fred krevde ikkevold og enhet blant alle katolikker. Fascistbevegelsen vokste på denne tiden og sto bak noe vold i Treviso, spesielt mot katolske organisasjoner. I 1920 støttet biskopen Leghe Bianche, en kristen fagbevegelse. Fra 1926 til 1934 foretok biskop Longhin sin tredje visitasjonsrunde for å styrke troen i sognene. Etter hans forståelse var den militante Kirken en Kirke fullstendig innstilt på hellighet og forberedt på martyrium.

Pave Pius XI (1922-39) holdt biskop Longhin høyt og betrodde ham det delikate oppdraget som apostolisk visitator, først i Padova i 1923 og deretter i Udine i 1927-28 for å bringe fred tilbake til de bispedømmene, som led under splittelsen mellom prestene og deres biskop.

Gud ønsket å rense sin trofaste tjener og ga ham en sykdom som progressivt fratok ham hans mentale evner. Longhin gjennomlevde disse lidelsene med ekstraordinær tro og total overgivelse til Guds vilje. Han døde fredag den 26. juni 1936, 72 år gammel. Han ble gravlagt i katedralen i Treviso.

Han hadde vært kjent for sin hellighet, sin heroiske barmhjertighet og sin kloke evangeliske veiledning mens han levde. Med hans død vokste hengivenheten til den helgenaktige hyrden enda større, og den spredte seg raskt, spesielt i bispedømmene Treviso og Padova, og også i kapusinerordenen.

Saligkåringsprosessen ble innledet i 1964 og offisielt åpnet den 15. desember 1981. Den 21. desember 1998 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. april 2002 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det skjedde i 1964 da den unge Dino Stella ble kurert for utbredt bukhinnebetennelse etter å ha bedt om Longhins forbønn. Han ble saligkåret av paven på Misjonssøndagen den 20. oktober 2002 på Petersplassen i Roma sammen med fem andre. Hans minnedag er dødsdagen 26. juni.