| Klosteret i Optina |
Den hellige Anatolius (ru: Anatol; Анатоль) ble født som Alexius Moisejovitsj Kopjev (ru: Aleksij; Алексий Моисейович Копьeв) den 24. mars 1824 i landsbyen Bobolja i Russland. Hans far, Moses Kopjev, var diakon, og hans mors navn var Anna. Foreldrene var eksepsjonelt fromme kristne som håpet at deres barn ville tre inn i det monastiske liv.
Alexius var deres eneste sønn og ble lært å lese og skrive i en alder av fem år. Han begynte på St. Boris teologiske seminar, og senere begynte han på seminaret i Kaluga. Da han var fjorten år gammel, ble han rammet av en feber som holdt ham borte fra skolen i ett år.
Fra en svært tidlig alder ønsket Alexius å bli munk. Han tenkte til og med på å dra til skogene ved Roslavl for å leve sammen med eremittene der. Hans planer kunne imidlertid ikke gjennomføres fordi et voldsomt tordenvær hindret ham i å fortsette på veien. Han bestemte seg for å snu og betraktet stormen som et tegn på at Gud ikke ønsket at han skulle fortsette på sin reise.
Den unge mannen returnerte til seminaret, hvor han fikk det nye navnet Alexius M. Zertsalov (ru: Зерцaлов). Noen ganger fikk studenter ved russiske seminarer nye navn, noe som var tilfelle med den hellige Innocent Veniaminov (1797-1879), som var født som Ivan Evsejevitsj Popov, men som da han begynte på seminaret i Irkutsk i 1807 fikk det nye navnet Veniaminov av rektor til ære for den nylig avdøde biskop Veniamin av Irkutsk.
Etter å ha blitt helbredet for tuberkulose kom Alexius til klosteret i Optina sammen med sin mor. Den hellige Makarios priste henne for å ha ledet sin sønn på en så god vei. Den eldste tok Alexius under sine vinger, instruerte ham i Jesusbønnen og i prinsippene for det åndelige liv. Når p. Makarios hadde det for travelt, ba han Alexius om å søke råd hos de hellige eldste Ambrosius eller Antonios.
Alexius utførte ulike oppgaver i klosteret og begynte i kjøkkenet. Han fikk ikke mye søvn, og bare på vedstabelen. Han ble ofte overført fra celle til celle, og han opplevde mange sorger og prøvelser. Disse vanskelighetene lærte ham dydene ydmykhet og tålmodighet. Alexius mottok tonsuren som munk med navnet Anatolius.
Den hellige biskop Ignatios Brjantsjaninov (1807-67) besøkte en gang klosteret i Optina i håp om å treffe og samtale med munker som var erfarne i det åndelige liv. Han ble henvist til Anatolius, som da var diakon. Biskopen var imponert over Anatolius og fortalte om detaljene i deres samtale til p. Makarios. Den eldste begynte da å slå ham med sin stav og ga ham ordre om å komme seg ut av rommet. Da noen spurte om hvorfor han hadde vært så streng, sa p. Makarios: «Hvor skulle jeg ikke gi ham en overhaling? Det er lett å bli stolt».
Etter at p. Makarios døde i 1860, ble Anatolius svært knyttet til p. Ambrosius. Da Ambrosius la merke til at Anatolius var moden nok til å veilede andre, begynte han å lære ham opp til denne tjenesten, akkurat på samme måte som p. Makarios hadde lært opp ham selv.
Anatolius ble presteviet i 1870. Den 3. august 1871 ble han utnevnt til superior for klosteret Spasskij-Orlov og opphøyet til rang av arkimandritt. P. Anatolius ønsket ikke å forlate Optina, og p. Ambrosius sendte en formell anmodning om å få ham utnevnt til sin assistent, og denne utnevnelsen ble foretatt. Anatolius ble utnevnt til superior for sketen i 1874 etter oppmuntring fra p. Ambrosius. Anatolius aksepterte disse pliktene av lydighet til sin eldste og utførte dem så godt han kunne. Selv i sin nye stilling fortsatte p. Anatolius å respektere og adlyde p. Ambrosius.
P. Ambrosius' celle var til høyre for portene til sketen, mens p. Anatolius' var til venstre. Besøkende til den ene gikk også ofte for å besøke den andre. I tillegg til å motta besøkende førte p. Anatolius en korrespondanse med mange mennesker som stolte på hans råd.
På grunn av sin sykdom stolte p. Ambrosius fullstendig på p. Anatolius i å holde orden på livet i kvinneklosteret Sjamordino. Han sa til nonnene at han sjelden besøkte dem på grunn av sin tiltro til p. Anatolius. P. Ambrosius kalte ham en stor praktiserer av Jesusbønnen, som hadde mottatt nådegaven av uavbrutt bønn. Bare en av tusen mottar en slik nåde, informerte han nonnene.
Nær slutten av sin liv hadde p. Anatolius oppnådd den samme åndelige visdom, innsyn og synskhet som p. Makarios og p. Ambrosius hadde. Han så menneskesjelenes hemmeligheter og var i stand til å forutsi fremtidige hendelser.
Etter at p. Ambrosius døde i 1891, forbød biskopen (som ikke var begeistret for p. Ambrosius) p. Anatolius å besøke klosteret Sjamordino. Dette ga ham dyp sorg, som virket inn på hans helse. Han reiste til St. Petersburg i 1892 og traff den hellige Johannes av Kronstadt (1829-1908). Den 10. oktober, på årsdagen for Ambrosius' død, feiret de liturgien sammen. Leger i hovedstaden undersøkte ham og fant at hans hjerte og lunger ikke var gode.
P. Anatolius' helse forverret seg i 1893, og den 10. oktober mottok han i hemmelighet tonsuren inn i Det store skjema. Anatolius døde den 25. januar 1894 og ble gravlagt nær sine elskede instruktører Ambrosius og Makarios.
Bisperådet i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i New York i august 1988, bestemte at de eldste fra Optina skulle helligkåres. Venerasjonen av startsi fra Optina ble den 12. mai 1990 godkjent av synoden i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i katedralen St. Nikolas i Montreal i Canada. Patriarkatet i Moskva autoriserte lokal venerasjon av de eldste i Optina den 13. juni 1996.
Arbeidet med å avdekke relikviene til de hellige Leonid, Makarios, Hilarion, Ambrosius, Anatolius I, Barsanufios og Anatolius II begynte den 24. juni 1998 og ble avsluttet dagen etter. Men på grunn av de kirkelige festene på disse dagene, blant dem den hellige Johannes Døperens fødsel, bestemte patriark Aleksij II (1990-2008) at 27. juni skulle være minnedagen for denne begivenheten. Relikviene av de hellige eldste hviler nå i kirken for Vladimir-ikonet av Guds Mor.
Den universelle venerasjonen av De eldste i Optina ble autorisert da bispesynoden i den russisk-ortodokse kirke den 13. august 2000 (31. juli etter den julianske kalenderen) vedtok å helligkåre 1.154 personer, inkludert tsar Nikolaj II og hans familie sammen med over 1.100 martyrer for Sovjet-regimet. Vedtaket ble offentliggjort dagen etter, og allerede søndag den 20. august 2000 (7. august etter den julianske kalender) ble den store helligkåringsseremonien feiret. Dette skjedde i Kristus Frelser-katedralen i Moskva, som var vigslet dagen før (6. august etter den julianske kalenderen, festen for Herrens Forklarelse) etter å ha blitt gjenoppbygd som en tro kopi av den gamle katedralen, som ble sprengt i luften på Stalins ordre den 5. desember 1931. Under den guddommelige liturgien («messen») ble navnene på dem som var godkjent for helligkåring av bispesynoden, lest høyt før selve helligkåringen ble sunget.
Synaxis for De eldste i Optina (synaxis = fellesfest) feires den 11. oktober. I tillegg feires avdekkingen av relikviene den 27. juni. I tillegg har de fjorten hellige eldste (startsi) fra klosteret i Optina sine individuelle minnedager. Anatolius' individuelle minnedag er dødsdagen 25. januar.