Den salige Andreas Bondumier (it: Andrea) ble født i Italia. Som ung prestestudent ble han tiltrukket til den karismatiske augustinereremitten Gabriel Garofoli, som holdt en prekenmisjon i Venezia. Som svar på predikantens budskap bestemte Andreas seg for å forlate verden. Han ble en av Gabriels første fire noviser, alle fra aristokratiske familier, i hans forsøk på å grunnlegge en reformert observans for augustinereremitter. Selv om Garofoli forble augustinereremitt, grunnla de fire andre med tiden De regelbundne kanniker av Den Hellige Ånd.
I 1460 ble Andreas utnevnt til patriark av Grado med sete i Venezia, få år etter at setet var flyttet til Venezia og den hellige Laurentius Giustiniani ble den første patriark av Grado med sete der (1451-55). Både Laurentius og Andreas blir ofte omtalt som patriarker av Venezia, men dette er uriktig. Det var først i 1751 at pave Benedikt XIV (1740-58) endret tittelen til patriark av Venezia.
Som patriark startet Andreas å reformere de religiøse husene og presteskapet i sitt bispedømme. I 1462 promulgerte han nye statutter for bispedømmet, som hundre år senere ble tatt opp i synoden i Treviso i 1564. I disse statuttene foreskrev han ukentlige skriftemål for prester og krevde at prestene skulle informere patriarken hvis noen av prestene unnlot å skrifte. I tillegg påla han at prestene måtte bo i sine sogn, at en vigilielampe alltid skulle brenne foran sakramentet, at minst to lys skulle brukes ved feiringen av messen og at sakramentet i tabernaklet måtte fornyes hver uke.
Andreas døde i 1464 og ble gravlagt i huset for kanniker som han hjalp til med å grunnlegge. Hans hellighet ble fastslått i Venezia kort etter hans død, og han ble inkludert på en liste over venetianske hellige og salige som ble satt opp på begynnelsen av 1600-tallet. Men dette er ennå ikke anerkjent av Den hellige Stol.