Den hellige Alexander Nevskij (1220-1263)

Den hellige Alexander Nevskij (rus: Aleksandr) ble født den 30. mai 1220 i Pereslavl-Zalesskij, som kan oversettes som «Pereslavl bak skogene», en by i Jaroslavl oblast i Russland. Byen ble kalt Perejaslavl frem til 1400-tallet. Han var fjerde sønn av fyrst Jaroslav Vsevolodovitsj av Pereslavl og hans fulle navn var derfor Aleksandr Jaroslavitsj Nevskij (Алекса́ндр Яросла́вич Не́вский). På den tiden var Russland delt i rundt et dusin fyrstedømmer, og Jaroslav II var den fremste av fyrstene. Han var fjerde sønn av storfyrst Vsevolod III av Vladimir-Suzdal (1176-1212) og bror av den hellige storfyrst Jurij Vsevolodovitsj (1212-16; 1218-38), og i 1238 besteg han selv storfyrstetronen som Jaroslav II av Vladimir-Suzdal (1238-46).

Alexanders mor, Theodosia Igorevna, en prinsesse fra Ryazan, var Jaroslavs tredje hustru. Deres eldste sønn var den hellige fyrst Theodor (1218-33), og Alexander var deres andre sønn. Alexanders barndom ble tilbrakt i Pereslavl-Zalesskij, hvor hans far var fyrste. Han mottok den fyrstelige tonsuren, en initieringsseremoni for å bli soldat, i katedralen «Frelserens Transfigurasjon» i Pereslavl av den hellige biskop Simon av Suzdal, en av dem som samlet Paterikon («Fedrenes liv») i Huleklosteret i Kiev. Med dette fikk Alexander sin første velsignelse for militærtjeneste i Guds navn for å forsvare den russiske kirken og det russiske landet.

I 1227 ble fyrst Jaroslav etter anmodning fra folket i Novgorod sendt av sin bror, storfyrst Jurij av Vladimir, for å herske som fyrste i Novgorod. Han tok med seg sine sønner Theodor og Alexander. Men folket i Novgorod var ikke fornøyd med Vladimir-fyrstene, så de inviterte snart i stedet den hellige Mikael av Tsjernigov, og i februar 1229 dro Jaroslav og de to sønnene tilbake til Pereslavl. Saken endte imidlertid fredelig, for i 1230 vendte Jaroslav og hans sønner tilbake til Novgorod, og Mikaels datter Theodosia ble forlovet med Theodor, Alexanders eldre bror. Men Theodor døde i 1233, bare femten år gammel, og den unge prinsesse Theodosia gikk da i kloster. Hun ble senere berømt som den hellige nonnen Eufrosyne av Suzdal.

Ifølge Novgorod-krøniken giftet Alexander seg i 1239 med datteren av Brjatsjeslav Vasilkovitsj, fyrste av Polotsk og Vitebsk. Krøniken oppgir ikke hennes navn, men genealogier kaller henne Paraskevija eller Alexandra. Alexanders far velsignet dem på bryllupsdagen med det hellige undergjørende Theodor-ikonet av Guds Mor (Jaroslavs dåpsnavn var Theodor). Etter det ba Alexander konstant foran dette ikonet. Senere brakte hans bror Basilios av Kostroma (d. 1276) ikonet fra klosteret i Gorodets, hvor Alexander døde, til Kostroma.

Alexander og hans hustru hadde minst fem barn:

1) Vasilij Aleksandrovitsj, fyrste av Novgorod (ca 1239-71). Han ble i 1251 forlovet med prinsesse Kristina av Norge, datter av kong Håkon IV Håkonsson (1217-63) og Margrete Skulesdatter. Ekteskapskontrakten ble imidlertid brutt og Kristina giftet seg i stedet med Felipe av Castilla, en sønn av den hellige kong Ferdinand III av Castilla og den salige Beatrix av Schwaben (også kalt Elisabeth av Hohenstaufen).

2) Eudoxia Aleksandrovna som giftet seg med fyrst Konstantin Rostislavitsj av Smolensk

3) Dmitrij av Pereslavl (ca 1250-94)

4) Andrej av Gorodets (ca 1255-27. juli 1304)

5) Daniel av Moskva (1261-4/5. mars 1303)

Alexander giftet seg på nytt kort før sin død med en kvinne ved navn Vasilisa, men de hadde ingen kjente barn.

På denne tiden hadde det begynt en svært vanskelig tid i Russlands historie. Fra sørøst invaderte tatarene (mongoler) Russland og ødela alt som var i deres vei, mens svensker, litauere og riddere fra Den tyske orden invaderte landet fra vest i det de kalte et korstog mot de ortodokse russerne på oppdrag av pave Gregor IX (1227-41) og med støtte av ham. Det var imidlertid lite koordinasjon mellom de ulike invasjonsstyrkene. Alexander var heldig da de seierrike tatarene vendte sørover etter å ha beseiret de russiske armeene.

Erkebiskop Spyridon velsignet den hellige fyrsten og hans hær før slaget. Da Alexander forlot kirken, oppmuntret han sine soldater: «Guds makt er ikke i antallet, men i sannheten». Med en mindre styrke skyndte Alexander seg i retning fienden mens han stolte på Den Hellige Treenighet og ventet på hjelp fra sin far. Han visste ikke om fienden ville angripe, eller når. Men det skjedde et mirakuløst tegn: Ved daggry den 15. juli så soldaten Pelgui med dåpsnavnet Filip en båt, og i den var de hellige martyrene Boris og Gleb ikledd kongelig purpur. Boris sa: «Bror Gleb, la oss hjelpe vår slektning Alexander». Da Pelgui fortalte fyrsten om visjonen, ga Alexander ordre om at ingen skulle snakke om miraklet. Men oppildnet av det formante han hæren til å kjempe tappert mot svenskene.

Den svenske hæren lå der hvor elven Izjora flyter ut i Neva. Alexander og hans lille hær angrep dem plutselig den 15. juli 1540. «Det var en stor slakt av latinerne, og en utellbar mengde ble drept, og deres leder fikk et varig merke i ansiktet fra et skarpt spyd». En usynlig Guds engel skal ha hjulpet den ortodokse hæren, for da morgenen kom, lå en stor mengde falne fiender på den motsatte bredden av elven Izjora, som Alexanders hær var ute av stand til å nå. Fordi den tyveårige Alexander beseiret svenskene i dette slaget ved elven Neva, ga nasjonen ham tilnavnet Nevskij («av Neva»). Slaget reddet Russland fra en invasjon i full skala fra nord.

Men kort etter kom Alexander på kant med det selvbevisste borgerskapet (bojarene) i Novgorod og trakk seg tilbake til sitt stamfyrstedømme Perejaslav sørøst for Kiev. Men da Den tyske orden (de teutonske ridderne) angrep Novgorods territorium i 1241, hentet borgerne i Novgorod Alexander tilbake. Han kom tilbake fra sitt eksil våren 1241, samlet en hær og jaget teutonerne ut av landet i et lynangrep, men våren 1242 kom de tilbake og erobret byen Pskov (Pleskau). De skrøt av å ha «underkastet seg hele den slaviske nasjon». Alexander satte da i gang et vinterfelttog, frigjorde Pskov, det gamle hjemmet for Den Hellige Treenighet, og våren 1642 utkjempet han det avgjørende slaget mot Den teutonske orden. I det berømte «Slaget på isen» på den islagte innsjøen Peipus (est: Peipsi järv eller Peipsi-Pihkva järv; rus: Tsjud-sjøen eller Tsjudskoje ozero [Чудское озеро]; ty: Peipus-See), en stor innsjø på grensen mellom Estland og Russland, braket hærene sammen den 5. april 1242. Alexander løftet hendene mot himmelen og ba: «Døm meg, o Gud, og døm min strid med en skrytende nasjon og gi meg hjelp, o Gud, som til Moses i gamle dager mot Amalek, og til min oldefar Jaroslav den Vise mot den utgjorte Svjatopolk».

I virkeligheten var Jaroslav den Vise ikke Alexanders oldefar, men hans tipp-tipp-tippoldefar! Hans tipp-tipp-tipp-tippoldefar var dermed den hellige Vladimir den Store og hans tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldemor den hellige Olga av Kiev (ca 879-969)! Kanskje vi like godt skal ta med Alexanders stamtavle:

1) den hellige storfyrst Vladimir den Store (ca 956-1015), storfyrste av Kiev (980-1015).

2) storfyrst Jaroslav den Vise (978-1054), storfyrste av Kiev (1019-1054), Vladimirs sønn, gift med den svenske prinsesse Ingegerd (1001-50), kjent som den hellige Anna av Holmgard (av Novgorod), datter av den hellige kong Olof Skötkonung av Sverige (ca 980-ca 1022).

3) storfyrst Vsevolod I (1030-93), storfyrste av Kiev (1078-93), fjerde sønn av Jaroslav den Vise og Ingegerd og farens favoritt, gift med prinsesse Anastasia av Bysants (d. 1067), datter av keiser Konstantin IX Monomakos (1042-54), Alexanders tipp-tippoldefar.

4) storfyrst Vladimir II Monomakh (1053-1125), storfyrste av Kiev (1113-25) og Alexanders tippoldefar.

5) storfyrst Jurij Dolgorukij (ca 1099-1157) (Juri den langarmede), storfyrste av Kiev (1149-51; 1155-57), sønn av Vladimir II Monomakh og Alexanders oldefar.

6) storfyrst Vsevolod III av Vladimir-Suzdal (1176-1212), ellevte sønn av Jurij Dolgorukij og Alexanders bestefar.

7) storfyrst Jaroslav II av Vladimir-Suzdal (1238-46), fjerde sønn av storfyrst Vsevolod III og bror av den hellige storfyrst Jurij Vsevolodovitsj (1212-16; 1218-38), Alexanders far.

Nå var det russiske landets vestlige grenser sikret, og det var på tide å beskytte landet mot øst. I 1236-41 hadde mongolene under sin fyrste Batu Khan, et barnebarn av den store Djengis Khan, erobret hele Midt- og Sør-Russland og var på vei mot Novgorod, men de ble sittende fast i dyp snø. Da tilbød Alexander seg å betale tributt til erobrerne, for en kamp mot den overlegne mongolhæren som var mange ganger så stor, var håpløs. Batu Khan gikk med på det, for han ville bruke det rike handelssenteret Novgorod som et knutepunkt mellom øst og vest.

Russerne kalte mongolenes vestrike for «Den gylne horde» (mongolsk: Altan Orda; russisk Zolotaja Orda). Denne mongolske staten omfattet deler av dagens Russland, Ukraina og Kasakhstan etter Mongolrikets deling på 1240-tallet. Den gylne hordes hovedstad var Saraj ved Akhtuba, en sideelv til Volga, grunnlagt av Batu Khan i 1242.

I 1242 reiste Alexander Nevskij og hans far Jaroslav til Den gylne horde. Metropolitt Kyrillos velsignet deres misjon, for det var nødvendig å forvandle tatarene fra fiender og plyndrere til ærbare allierte, og dette krevde «en engels mildhet og en slanges list». Alexander gjorde flere lange reiser til tatarenes ledere for å gå i forbønn for sitt folk, og han hadde suksess med denne politikken, men for det fikk han mange bebreidelser fra dem som var motstandere av hans politikk. Han bar de urettferdige anklagene med tålmodighet.

Men suksessen kom ikke gratis, den krevde flere år med prøvelser og ofre. Etter at Jaroslav hadde inngått en allianse med Batu Khan, måtte han reise til fjerntliggende Mongolia og hovedstaden for hele det nomadiske imperiet, Karakorum. Batu Khans stilling var usikker og han søkte støtte fra de russiske fyrstene fordi han ønsket å løsrive Den gylne horde fra det fjerne Mongolia. Men der stolte de verken på Batu eller på russerne.

I 1246 ble Alexanders far forgiftet ved et besøk hos storkhanen i Karakorum og døde under store smerter den 30. september 1246. Han overlevde den hellige martyren Mikael av Tsjernigov, som han nesten kom i familie med da deres barn ble forlovet, med bare ti dager. Etter Jaroslavs død kjempet Alexander og hans bror Andrej (ca 1222-64) en kort tid om tronen, men Jaroslavs bror Svjatoslav, sjette sønn av Vsevolod III, overtok som storfyrste av Vladimir som Svjatoslav III (1246-49). I 1247 reiste Alexander og hans bror Andrej til Karakorum i Mongolia, hvor Guyuk khan utnevnte Alexander Nevskij til storfyrste av Kiev og broren Andrej til storfyrste av Vladimir (1249-52). Men da de kom tilbake til Russland, fant de at Vladimir var okkupert av deres yngre bror Mikhail Khorobrit, men han ble drept noen måneder senere i et slag med litauerne ved Protva den 15. januar 1248.

Siden hans far hadde overlatt ham en allianse med Den gylne horde, var det nødvendig for Alexander Nevskij å holde fast på den for å unngå en ny ødeleggelse av Russland. Batus sønn Sartak hadde akseptert kristendommen og hadde ansvaret for russiske spørsmål i Den gylne horde. Han og Alexander ble venner og som brødre for hverandre. Ved å love sin støtte tillot Alexander Batu å sette i gang et felttog mot Mongolia for å bli stormakten på hele De store steppene, og for å sette den kristne tatarlederen Khan Munke på tronen i Mongolia. De fleste av hans kristne tatarer var nestorianere.

Ikke alle de russiske fyrstene var enige i Alexander Nevskijs politikk, og mange håpet på europeisk hjelp i kampen mot det mongolske åket. Den hellige Mikael av Tsjernigov, fyrst Daniel av Galitsj (Halytsj) og Alexanders bror Andrej av Vladimir førte forhandlinger med paven i Roma. I 1247 hadde Alexander i storkhanen Dsjutsjis residens i Karakorum møtt den pavelige legaten Plano Carpini. Pave Innocent IV (1243-54) sendte deretter i 1248 et brev til Alexander Nevskij, hvor han ba om at han sluttet seg til Roma og gikk sammen med dem i kamp mot Den gylne horde, men Alexander avviste tilbudet. Hans egne personlige erfaringer hadde lært ham ikke å stole på vesten, og han kjente godt til Konstantinopels skjebne, erobret og ødelagt av katolske korsfarere i 1204. Han anså at Daniel av Galitsjs allianse med paven, som ikke ga ham noe til gjengjeld, var et svik mot ortodoksien. Han skrev i et svarbrev til paven at russerne var trofaste mot Kristi Kirke og til læren fra de syv økumeniske konsiler. «Disse kjenner vi svært godt, men vi aksepterer ikke deres lære». Katolisismen var upassende for den russiske kirken, og en union med Roma betydde en avvisning av ortodoksien, av kilden for det åndelige liv, av den historiske fremtid forordnet av Gud, og en slik union ville dømme den russiske kirken til en åndelig død, og det ønsket ikke Alexander at skulle skje.

Da Alexanders bror Andrej Jaroslavitsj inntok sine fedres gulltrone i Vladimir, bestemte han seg for å hevde en viss uavhengighet fra Den gylne horde. Han giftet seg med en datter av Daniel av Halytsj, som var mongolenes svorne fiende. Et år senere dro hans onkel Svjatoslav III, krenket over å bli kastet ut av Vladimir, til Den gylne horde for å sikre seg tronen selv. I 1252 gjorde mange russiske byer opprør mot tatarenes åk og støttet Andrej Jaroslavitsj. Situasjonen var svært risikabel, og igjen var hele Russlands eksistens truet. Alexander måtte reise til Den gylne horde for å hindre en tatarsk straffekspedisjon mot Russland. Alexander Nevskij anklaget sin bror Andrej for å ha tatt en del av den tributten som Horden skulle ha, og khanen sendte da en straffeekspedisjon mot Andrej og beiseiret ham nær Pereslavl. Novgorod ville heller ikke gi ham ly, så Andrej måtte flykte til Kolyvan og deretter til Sverige, hvor han søkte hjelp hos de samme fiendene som hans storebror Alexander ved Guds hjelp hadde knust ved elven Neva.

Alexander Nevskij overtok som storfyrste av Vladimir (1252-63) og var nå herskende storfyrste over hele Russland: Vladimir, Kiev og Novgorod, som han fortsatte å kontrollere gjennom sin sønn Vasilij. Han fikk slutt på valget av fyrster i den byen. I 1253 slo han tilbake et nytt tysk angrep på Pskov og i 1254 inngikk han en avtale med Norge om grenser i fredstid. Han slo ned et opprør mot Vasilij i 1255, og i 1256 dro han på felttog mot Finland. I 1257 slo han ned et opprør mot mongolene. Ingen vet hvordan Alexander var til sinns, men han så i underkastelsen under mongolene den eneste sjansen for at den russiske kirken og også det russiske folk kunne overleve.

I 1256 døde Khan Batu, og like etter ble hans sønn Sartak, som var som en bror for Alexander, forgiftet. Alexander reiste da en tredje gang til Sarai for å stadfeste fredelige forbindelser mellom Russland og Den gylne horde under den nye khanen, Berke. Selv om Batus etterfølger hadde akseptert islam, trengte han alliansen med det ortodokse Russland. I 1261 klarte Alexander og metropolitt Kyrillos ved felles anstrengelser å opprette et bispedømme av den russisk-ortodokse kirke i Sarai, hovedstaden for Den gylne horde.

Etter dette fulgte en periode med kristning av det hedenske østen. Men Den gylne horde forlangte stadig høyere tributt, og skattetrykket på folket ble stadig vanskeligere å bære. I 1262 var det mange byer som på Alexanders ordre stanset tatarenes skatteinnsamlere og utskrivningen av soldater. De ventet på tatarenes represalier, men i stedet reiste Alexander til Horden igjen og fikk ledet begivenhetene i en helt annen retning. Khan Berke hadde blitt irettesatt av Mongolia for russernes opprør, og han stanset nå forsendelsene av tributt til Mongolia og proklamerte Den gylne horde en uavhengig enhet og gjorde den dermed til et formidabelt skjold for Russland mot øst.

Denne diplomatiske reisen til Sarai var Alexander Nevskijs fjerde og siste. Russlands fremtid var reddet og hans plikt overfor Gud var fullført. På hjemreisen ble han syk i Nizjnij Novgorod ved Volga. Han prøvde å komme seg til Vladimir, men i et kloster i Gorodets døde han den 14. november 1263, bare 43 år gammel. Før han døde, mottok han munkedrakten med navnet Aleksej. Han ble bisatt i Vladimir den 23. november. Hans sønn Daniel grunnla huset Moskva, som senere forente det nordlige Russland og hersket til 1598.

Alexander reddet Russland ved sin forsoningspolitikk overfor de invaderende tatarene og sin faste motstand mot fiender i vest. Han var ikke utelukkende en ambisiøs erobrer, for han sa: «Gud er ikke på maktens, men på sannhetens og rettferdighetens side». Han blir sagt å ha vært en bønnens mann og skal ha blitt inspirert av visjoner av de hellige Boris og Gleb. Den religiøse integriteten i Alexanders liv, sammen med hans store tjenester for sitt folk, gjorde at han ble æret som helgen. Det ble sagt at «Gud forherlighet sin rettferdige tjener fordi han arbeidet edelt for landet Russland og den sanne kristne religion».

Storfyrst Johannes (1353-59) etterlot i sitt åndelige testamente, skrevet i 1356 til sin sønn Dmitrij Ivanovitsj Donskoj av Moskva (1363-89), et «ikon av St. Alexander». De fullstendig bevarte relikviene av Alexander Nevskij ble avdekket som følge av en visjon før slaget ved Kulikovo Polje den 8. september 1380, da Dmitrij bekjempet de tatarske herskerne under khan Mamai og drev dem på flukt. Dermed forble Russland et kristent land. Storfyrst Dmitrij fant at en helligkåring av hans store forgjenger styrket hans egen politiske prestisje og makt, så i 1381 ble Alexander helligkåret av Kyprian, metropolitt av Kiev og hele Russland. Den russisk-ortodokse kirke helligkåret Alexander Nevskij i 1547. Det skjedde av metropolitt Makarios i katedralen i Moskva og den helliges kanon ble skrevet av munken Mikael fra Vladimir.

Alexander Nevskijs fremste minnedag er 23. november (bisettelsen i Vladimir). Ved et edikt av 2. september 1724 ble det etablert en festdag den 30. august for å minnes translasjonen av relikviene til St. Petersburg. I 1727 ble festen avskaffet på grunn av sekulære forhold som involverte fraksjonskamper ved tsarhoffet, men i 1730 ble festen reetablert. Arkimandritt Gabriel Buzjinskij, senere biskop av Rjazan (d. 1731) samlet en spesiell liturgi til minne om freden i Nystad og kombinerte den med en liturgi for St. Alexander Nevskij.

I tillegg feirer den ortodokse kirke en fellesfest (synaxis) for alle helgener fra Rostov og Jaroslavl den 23. mai, en feiring som ble etablert av patriark Aleksij I (d. 1970) og den hellige synode i den russisk-ortodokse kirke den 10. mars 1964. Alexanders dødsdag 14. november nevnes også som en minnedag. Hovedsentret for Alexanders kult var klosteret Vladimir-Kljazma, hvor han opprinnelig var gravlagt. Dette hadde vært metropolittens residens til 1323. Alexanders kult synes aldri å ha blitt formelt godkjent av pavene, muligens delvis fordi Alexander en gang svarte til pavelige legater som var sendt for å undervise ham: «Vi kjenner Guds lov svært godt og vil ikke motta noen leksjoner fra dere».

Alexander Nevskij fremstilles som storfyrste med krone, septer og tsareple. Han er skytshelgen for soldater og for Russlands grenser. Han er berømt langt utenfor Russland, noe utallige kirkededikasjoner vitner om. De mest berømte er patriarkkatedralen i Sofia i Bulgaria, katedralen i Tallinn i Estland og en kirke i Tbilisi i Georgia. Se en side med noen bilder av Alexander.