Den hellige Anianus av Orléans (358-453)

Den hellige Anianus (Anian; fr: Aignan, Agnan, Agnane, Aignane, Aigne) levde på 400-tallet i Gallia Lugdunensis (fr: Gaule Lyonnaise) i det nåværende Frankrike. Det finnes to bevarte latinske biografier om ham, men begge er sene og upålitelige. Det synes som om han var født i Vienne i Dauphiné og tilhørte en adelig familie som opprinnelig kom fra Ungarn, men hadde flyktet fra arianerne der. Som ung mann bygde han seg en celle utenfor sin fødeby Vienne, hvor han levde et gudfryktig og fromt liv. Men han ble tiltrukket av den hellige biskop Evurtius av Orléans’ ry for hellighet og dro til Orléans, nå i departementet Loiret i regionen Centre, hvor han ble presteviet av Evurtius (fr: Euverte) (355-85). Han ble også munk og abbed for klosteret Saint-Laurent i Orléans.

Mot slutten av sitt liv bestemte Evurtius seg i 385 for å trekke seg som biskop, og han kalte sammen en forsamling for å velge en etterfølger. Det fortelles i Anianus’ biografi som siteres av Florus, at hans valg skjedde ved at et barn trakk lodd blant flere navnesedler som var lagt på alteret., og valget falt på Anianus. Men denne detaljen ser ut til å ha blitt satt inn senere. For å være sikker på at det ikke kunne være noen feil, ble valget stadfestet ved hjelp av sortes biblicae. Det var en praksis som var utbredt fra 300- til 800-tallet hvor vilkårlig valgte bibelske eller andre tekster ble brukt for å velge biskop eller ta noen andre avgjørelser av kirkelig betydning.

Anianus ble den syvende (andre kilder sier den femte) biskop av Orléans (385-453). Noen skriver at han frem til Evurtius’ død i 390 var hans koadjutor. Da han kom for å ta sin katedral i besittelse, skal han ha fulgt tidens skikk og bedt fengselsdirektøren om å sette fri alle som da satt fengslet. Direktøren nektet først, men da hadde han et nært møte med døden som han tok som en advarsel fra Gud, og da gjorde han som biskopen hadde sagt.

Flere gamle kilder, særlig Sidonius (478-79) og Vita Aniani beskriver ham som en av de viktigste arkitektene bak forsvaret av Aurelianum (det tidligere navnet på Orléans) mot hunerkongen Attila i 451 ved hjelp av Aetius, romerske generalen. For i 451 trengte hunerkongen Attila inn i Gallia med sin hær. I likhet med mange andre biskoper i denne perioden i en lignende situasjon, var Anianus den som tok initiativet. Han skyndte seg til Arles og den mektige romerske generalen Aetius (396-454) for å be ham om å komme dem til hjelp, og deretter skyndte han seg tilbake til sin flokk. General Aetius rakk ikke å handle før hunerne marsjerte fra Metz, som de hadde ødelagt totalt med sine innbyggere, og slo seg ned utenfor Orléans og beleiret byen.

De ytterst forferdede innbyggerne løp til sin hellige hyrde som til deres felles far. Han oppmuntret dem til et energisk forsvar og bød dem å prostrere seg for Gud i samvittighetsgranskning og ydmyk bønn. De fortsatte å be under tårer og høye rop. Murene ristet og syntes allerede å falle under sjokkene fra rambukkene, da general Aetius kom sammen med visigoterkongen Theudo og hans sønn Thorismond med en mektig hær og hevet beleiringen. Til slutt slo de hunerne i slaget på de katalauniske sletter nær Durocatalaunum (det moderne Châlons-sur-Marne). Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours beskriver Orléans’ redning i en viss detalj og tilskrev den Anianus’ fortjenester og bønner.

En lokal legende forteller at da hunerne beleiret Orléans, var hjelpetroppene fra den romerske generalen Aetius trege til å ankomme. Da påkalte Anianus himmelen, og fra vollene kastet han en håndfull sand fra Loire. Hvert korn ble forvandlet til en sky av veps som klarte å drive barbarene på flukt.

Biskop Anianus døde i høy alder den 17. november 453 og ble gravlagt i den kongelige in the royal kollegiatskirken Saint-Pierre, nå kalt Saint-Aignan. Relikviene kom senere til klosteret Saint-Laurent, hvor Anianus hadde vært abbed. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Prosper (453-63). Mange legender om ham oppsto kort etter hans død. På 1000-tallet bygde kong Robert II av Frankrike (996-1031) en kirke i Orléans til Anianus’ ære, og hans relikvier ble skrinlagt der. De ble ødelagt av kalvinister på 1500-tallet.

Aureliáni in Gállia Lugdunénsi, sancti Aniáni, epíscopi, qui, soli Deo confídens, cuius adiutótorium oratiónibus lacrimísque crebro impetrávit, civitátem suam ab Hunnis obséssam liberávit.

I Orléans i Gallia Lugdunensis, den hellige Anianus, biskop, som stolte på Gud alene og oppnådde Hans hjelp ved hjelp av bønner og tårer, og frigjorde sin by som var beleiret av hunerne.

14. juni nevnes også som minnedag. Den ble feiret som en translasjonsfest, men denne var også forbundet med byens befrielse fra Attila og hunerne. Anianus’ relikvier æres i den kirken Saint-Aignan i Orléans. Mange steder i Frankrike bærer hans navn.