Den salige Antonius Durcovici (ty: Anton) ble født med etternavnet Durkowitsch den 17. mai 1888 i Bad Deutsch-Altenburg ved Donau i distriktet (Bezirk) Horn i Waldviertel, den nordvestlige delen av delstaten Niederösterreich i Østerrike. Han var andre sønn av østerrikeren Franz Durkowitsch (1858-93), dagarbeider i et steinbrudd, og hans kroatiske hustru Maria Durkowitsch, født Mittermaier. Han ble døpt i kirken Mariä Himmelfahrt den 21. mai. Da gutten var fem år gammel, døde hans far den 5. februar 1893, bare 35 år gammel, av tuberkulose som han hadde pådratt seg under Bosnia-felttoget i 1878.
I 1895 flyttet den ubemidlede enken fra Østerrike sammen med sine to sønner Antonius og Franz og dro til kongeriket Romania (1881-1947), hvor de slo seg ned i Iaşi (ung: Jászvásár; ty: Jassy) i landsdelen Moldavia. Der drev en tante av Maria et gjestgiveri, som hun hadde etablert sammen med sin eventyrlystne østerrikske ektemann, som imidlertid døde tidligere i 1895. Der ble Maria Durkowitsch og hennes to sønner villig mottatt, og hun begynte å arbeide i vertshuset for å forsørge familien. Antonius begynte i første klasse på grunnskolen i den katolske sogneskolen i Iaşi. Der lærte han seg rumensk, og familien forandret sitt navn til «Durcovici». Fra 1896 til 1898 bodde de i Ploieşti i fylket Prahova i den historiske regionen Valakia sørøst i Romania, hvor Antonius og hans bror gikk på skolen.
Tanten ga i 1898 opp sitt vertshus i Iaşi, og sammen med Maria Durcovici og hennes sønner flyttet hun til hovedstaden Bucureşti, hvor de bosatte seg i Izvor gt. 81. I Bucureşti begynte Antonius i fjerde klasse på den erkebiskoppelige middelskolen Sfântul Andrei (St. Andreas) (1898-1901), som ble drevet av Fraţii Şcolilor Creştine, «Brødrene av kristne skoler» (Institutum Fratrum Scholarum Christianorum – FSC), som også kalles De La Salle-brødre. Der møtte han benediktinermunken p. Lucius Fetz OSB, som ble imponert over Durcovici og hans akademiske prestasjoner.
Den 25. mai 1899 mottok han konfirmasjonens sakrament av erkebiskop Joseph-Xavier de Hornstein (1840-1905) av Bucureşti (1896-1905). Fra det øyeblikket ble han ministrant ved klosterkapellet til instituttet «Engelske damer» (fra 2004 «Jesu kongregasjon» – CJ), hvor p. Lucius Fetz var søstrenes åndelige veileder. Der deltok han hver dag i morgenmessen før han spiste en matbit og gikk på skolen. Den 1. september 1901 ble den trettenårige Antonius opptatt ved gutteseminaret Sfântul Iosif (St. Josef) i Bucureşti av erkebiskop Raymund Netzhammer (1862-1945) av Bucuresti (1905-24) etter anbefaling av p. Lucius. Der gjennomførte han sine gymnasstudier (1901-06). Den 23. oktober 1906 fikk han sitt diplom fra p. Augustin Kuczka etter å ha bestått eksamen artium. Han var spesielt dyktig i gresk og matematikk. Han lærte flere språk, og i tillegg til ungarsk, rumensk, tysk og gresk lærte han også italiensk og latin og studerte det franske språket.
I 1906 ble han opptatt ved det romersk-katolske presteseminaret, atten år gammel. Den 30. oktober 1906 ble han sendt til Roma av erkebiskopen av Bucureşti for å fortsette sine teologiske studier ved kollegiet De Propaganda Fide (1906-11). Han brukte uken før studiene startet til å utforske Roma og Peterskirken i Vatikanet. Han begynte på sine forelesninger den 4. november 1906. Først studerte han filosofi på kollegiet St. Thomas, det fremtidige pavelige universitetet St. Thomas Aquinas (Angelicum), og deretter teologi på Det pavelige universitetet Urbaniana, som da fortsatt holdt til i Palazzo di Propaganda Fide.
Da han var klar for å prestevies, var han tyve måneder under den kanoniske minimumsalderen på 23 år. Men kardinal Girolamo Maria Gotti (1834-1916), prefekt for Propaganda Fide (1902-16), og Mgr Giovanni Bonzano, kollegiets rektor, var begge så imponert over Durcovicis intelligens og forberedelser at de sendte en forespørsel om en dispensasjon. Den hellige stol ga sitt samtykke og ga ham kanonisk dispensasjon. Deretter ble han presteviet den 24. september 1910 i basilikaen San Giovanni in Laterano for bispedømmet Bucureşti av kardinal Pietro Respighi (1843-1913), kardinalvikar av bispedømmet Roma, bare 21 år og fire måneder gammel. Deretter var han i ett år studieprefekt ved Propaganda Fide. I løpet av 1910-11 tok han doktorgraden i filosofi ved Angelicum, og i 1911 tok han doktorgraden i teologi ved Urbaniana. Han tok også en juridisk grad i kirkerett ved Det pavelige universitetet Gregoriana.
Han dro fra Roma den 29. juli 1911, men han dro ikke rett hjem. Først dro han på en valfart til Loreto, og deretter reiste han til Østerrike, hvor han feiret sin første messe i sin hjemlige landsby med sin mor og bror tilstede. Han kom til Bucureşti den 11. august 1911, hvor han i mange år skulle være aktiv i sognesjelesorgen. Han tok først opp stillingen som skolelærer for seminaristene i Bucureşti og deretter som sogneadministrator av Tulcea. Han ble deretter utnevnt til religionslærer ved gymnaset Sfântul Iosif (St. Josef) i Bucureşti. I 1914 brøt Første verdenskrig ut, og de første to årene av krigen var Romania nøytralt. Men den 27. august 1916 gikk landet med i krigen på de alliertes side, og hovedformålet var å få kontrollen over Transilvania med tre millioner rumenere. Ettersom Antonius var østerriksk statsborger, tilhørte han nå fienden, og derfor ble han internert i instituttet Notre Dame de Sion i Moldova, som var omgjort til interneringsleir. Der satt han sammen med andre katolske prester, blant andre den salige Johannes Bălan (ro: Ioan) (1880-1959), senere gresk-katolsk biskop, for som ungarer ble han mistenkt for å være østerriksk-ungarsk spion. Antonius gjennomgikk store lidelser før han etter to år ble satt fri etter ordre fra kong Ferdinand I av Romania (1914-27).
Tilbake i Bucuresti ble han utnevnt til vikarierende sogneprest i Târgoviște og Giurgiu, og samtidig var han religionslærer ved gymnasene Sf. Iosif og Sf. Andrei i Bucureşti (1918-22). Han var også rektor for kapellene i katolske skoler og predikant i kirken Sf. Maria a Darurilor («St. Maria av nådegavene»), også kalt Bărăţia («Brødrekirken»), den eldste romersk-katolske kirken i Bucureşti. Han var også president for «Den marianske foreningen for menn og unge mennesker» i Bucureşti (1921-47). I 1919 ble p. Antonius Durcovici nominert som kandidat til bispesetet i Iaşi, bare 31 år gammel, men ny biskop ble Alexandru Cisar (1880-1954) av Iaşi (1920-24), fra 1924 erkebiskop av Bucureşti. Den 8. mars 1923 ble han utnevnt til kannik i katedralen St. Josef i Bucureşti.
I 1924 ble den 35-årige Antonius Durcovici utnevnt til det prestisjefylte embetet som rektor for erkebispedømmets teologiske seminar Sfântul Duh (Den Hellige Ånd) i Bucureşti samt professor i latin, filosofi, kirkerett og moralteologi, og han hadde dette embetet frem til 1947. For å fremme kall og brorskap blant prestene, grunnla han «Den apostoliske klerusunionen», som han ble nasjonal direktør for (1926-47). Men hans apostoliske dedikasjon strakte seg selv utenfor kirken, til forskere og lege studenter, og for dem grunnla han magasinet Farul non («Nytt Fyr») for å tilby dem en fordypning i kristen tenkning og med den hensikt å gjøre den thomistiske filosofi kjent for den sekulære verden. Han var redaktør og koordinator (1933-44). Blant medarbeiderne var Gala Galaction, litterært pseudonym for Grigore Pişculescu (1879-1961), forfatter og ortodoks prest, og Nichifor Crainic, pseudonym for Ion Dobre (1889-1972), teolog, redaktør, rumensk filosof og viktig raseideolog for det ekstreme høyre.
Den 25. juni 1930 ble hans naturalisering godkjent, og han ble rumensk statsborger. I 1931 utnevnte kong Carol II (1893-1953) av Romania (1930-40) p. Durcovici til offiser av Stjerneordenen (Steaua României). I 1934 ble han utnevnt til pavelig kammerherre med monsignore som tittel. Den 2. oktober 1935 ble han utnevnt av erkebiskop Alexandru Cisar av Bucureşti (1924-54) til generalvikar (1935-47). Han var også kansler for bispedømmets kurie og professor ved gymnaset St. Josef i Bucureşti. Han var også dommer-prosinodal ved erkebispedømmet Bucureştis tribunal, examinator prosinodal, pavelig prelat (monsignore) utnevnt av pave Pius XI (1922-39). Antonius Durcovici var rektor for det romersk-katolske teologiske instituttet Sf. Iosif i Iaşi 1944-45 da instituttet på grunn av krigen ble flyttet til seminaret i Bucureşti, som Durcovici hadde ledet fra 1924.
Etter avtale med den rumenske regjeringen og i henhold til konkordatet av 1927 mellom Den hellige stol og den rumenske staten, utnevnte den ærverdige pave Pius XII (1939-58) den 30. oktober 1947 den 59-årige Antonius Durcovici til biskop av Iaşi i Moldavia, hans barndoms by, etter Mihai Robu (1884-1944; biskop 1925-44). «Den nye biskopen er en lærd prest med en sjelden erfaring innen utdannelse og pastoralt arbeid, han er en gudfryktig, from og nidkjær mann; han er klok, delikat, forsiktig, energisk og kan flere språk. Hans aktiviteter har funnet sted på et strengt religiøst område, slik at han kan sies å være forsynets mann til bispedømmet Iaşi i disse vanskelige tider» (biskop og apostolisk administrator Marcu Glaser i et brev til prestene og de troende i bispedømmet Iaşi som annonserte utnevnelsen av den nye biskopen).
Han ble bispeviet den 5. april 1948 i katedralen Sf. Iosif i Bucureşti av biskop Gerald Patrick Aloysius O’Hara (1895-1963) av Savannah-Atlanta i Georgia i USA (1935-59), erkebiskop ad personam (personlig tittel) fra 1950, regent av nuntiaturet i Romania (1946-50), senere apostolisk nuntius til Irland og apostolisk delegat til Storbritannia. Medkonsekratorer var erkebiskop Alexandru Theodor Cisar av Bucureşti, tidligere biskop av Iaşi (1920-24), og Marcu Glaser (1880-1950), titularbiskop av Cæsaropolis (1943-50) og apostolisk administrator av Iaşi (1944-48; 1949-50). Denne seremonien burde faktisk vært feiret i november 1947, men den ble utsatt med fem måneder på grunn av opposisjon fra den kommunist-ledete regjeringen. Som motto på sitt biskoppelige våpenskjold valgte han teksten: «Salig det folk hvis Gud er Herren» (sal 144,15) (ro: Fericit poporul al cărui Dumnezeu este Domnul; lat: Beatus populus cuius Deus Dominus) (Vulgata 143,15).
Den 14. april 1948 tok biskop Durcovici sitt bispedømme i besittelse ved å innta sitt bispesete i katedralen Adormirea Maicii Domnului («Marias opptakelse i himmelen») i Iaşi, og administrator Glasers oppgave var over. Biskop Durcovici utnevnte ham til sin generalvikar. I den ekstremt vanskelige politiske og undertrykkende situasjonen begynte biskop Durcovici straks å besøke sognene i bispedømmet Iaşi. I løpet av sin kortvarige periode som hyrde for bispedømmet Iaşi, gjorde biskop Durcovici en svært aktiv pastoral innsats, besøkte sogn i Moldavia og oppfordret de troende til å beholde troen. Dermed tenkte han på den tiden som skulle komme da mange kristne ville forbli uten prester. Han beordret at religiøse ritualer skulle holdes hver kveld i alle sogn, hvor det skulle tas opp to-tre punkter i katekismen for hele folket.
For som katolsk prest var Durcovici blitt en fiende av ledelsen i kommunistpartiet, som gradvis hadde overtatt makten i det sovjetiskokkuperte Romania etter krigen. Den 30. desember 1947 tvang kommunistlederen Gheorghe Gheorghiu-Dej (1901-65) og statsminister dr. Petru Groza (1884-1958) kong Mikael I (ro: Mihai) (1921-2017) av Romania (1927-30; 1940-47) til å abdisere og forlate landet. Noen timer senere avskaffet parlamentet monarkiet og utropte Romania til en «folkerepublikk». Det ble brudd i de diplomatiske forbindelsene mellom den rumenske regjeringen og Den hellige stol da Romania den 19. juli 1948 ensidig sa opp konkordatet fra 1927/29, og etter dette måtte biskop Durcovici tåle mye fra kommunistregimet.
De nye makthaverne forsøkte først å få ham til å akseptere en reduksjon av den pavelige autoritet over rumenske katolikker, men han nektet av underskrive en «kulturstatutt» som ville ha ført til en løsrivelse av Den katolske kirke fra Roma og opprettelsen av en slags rumensk-katolsk nasjonalkirke. Senere var statens politikk å innlemme katolikkene i den regimestøttede rumensk-ortodokse kirke. Kirkelige eiendommer ble beslaglagt og deres skoler stengt, mens gjenstridige representanter for det katolske presteskapet ble overvåket av Securitate, det rumenske hemmelige politiet. Biskop Durcovici ble satt under overvåkning i 1947.
For å «foreta en retrett» ble erkebiskop Alexandru Cisar i september 1948 med tvang sendt til husarrest i Orăştie i fylket Hunedoara i Transilvania. Den hellige stol betrodde den 17. januar 1949 ledelsen av erkebispedømmet Bucureşti til biskop Anton Durcovici som apostolisk administrator (til 1949). I løpet av de dramatiske hendelsene i 1949 viste biskop Durcovici stor takt ved å veilede prester og landsbyboere til å observere stillhet og fred og unngikk dermed å provosere de kommunistiske myndighetene. Han innførte noen tiltak for å sikre kontinuitet i Kirken, og han oppfordret de troende til å holde fast ved den katolske tro og lojalitetsbåndene til Den hellige stol. Durcovicis sak er fortsatt en av de mest dramatiske i kirkenes historie i Romania.
Securitate hadde samlet et dossier med informasjon og et dossier med kriminell prosedyre mot ham (nr. 84569) og fulgte ham skritt for skritt. De samlet 57 uttalelser fra bøndene i tretten landsbyer som var misfornøyd med biskop Durcovici, spesielt det at han nektet å introdusere det ungarske språket i kirker. Dette tillot kommunistene å komme med anklager mot ham. De lokale tjenestemennene i Securitate sendte hver dag detaljerte rapporter om hans bevegelser og alt han sa eller forkynte i Iaşi. Deres menn blandet seg med de troende som deltok i religiøse funksjoner, og det var alltid informanter som registrerte alt. Den 5. januar 1949 var det til og med en informant som stjal fra et sakristirundskrivet «Innvielse av bispedømmet Iaşi til Marias uplettede hjerte», uten at noen prest merket det.
I de skriftlige notatene er det mange anklager mot biskop Durcovici for å inkriminere ham og sende ham til en militærdomstol. Biskopen ble karakterisert som en fiende av det kommunistiske regimet og koordinator for den antikommunistiske motstanden fra den katolske kirken i Romania. Den 11. januar 1949 anbefalte Securitas offiserer i Iaşi, N.A. Pandelea og A. Nussem, å arrestere biskop Durcovici fordi han hadde blitt «et hinder på veien til sosialisme».
Til slutt ble han og alle de andre katolske biskopene i Romania arrestert den 26. juni 1949. Om ettermiddagen den dagen, da biskop Durcovici var på vei med trikk til Popeşti-Leordeni for å administrere konfirmasjonens sakrament til 200 barn, ble han arrestert og tvunget inn i en bil fra Securitate sammen med p. prof. Rafael Friedrich, rektor for erkebispedømmets seminar i Bucureşti. Securitate betraktet ham som den viktigste katolske biskopen i Romania sammen med Guds tjener biskop Áron Márton av Alba Iulia. Biskop Glaser måtte igjen overta embetet som apostolisk administrator av Iaşi, inntil han selv ble arrestert i mai 1950 etter flere avhør hos Securitate. Biskop Marcu Glaser døde den 25. mai 1950 av et hjerteattakk under tortur i fengselet.
Biskop Durcovici ble i første omgang tatt med til Securitates sentralarrest i innenriksdepartementets hovedkvarter i Bucureşti, hvor han ble avhørt i nesten et år, slått og mishandlet. Deretter ble han den 4. mai 1951 overført til det beryktede underjordiske fengselet Jilava i fylket Ilfov utenfor Bucureşti. I denne perioden ble han dømt in absentia til «administrativ fengsling» av en kommisjon bestående av de militære generalene Alexandru Nicolschi og Vladimir Mazuru. Han satt trolig i Jilava fra juni 1950 til den 10. september 1951. Da ble han overført til fengselet Sighet sammen med sine bispekolleger Guds tjener Áron Márton (1896-1980) og Alexandru Cisar (1880-1954). Dette fengselet i byen Sighet (fra 1964 Sighetu Marmaţiei) i området Maramureş helt nordvest i Romania, på grensen til Ukraina, ble på 1950- og 1960-tallet brukt som fangeleir for dem som var stemplet som «klassefiender», og de ble utsatt for tortur og mishandling.
Etter arrestasjonen hevdet biskop Durcovici frimodig sin uskyld og sa: «Helt fra begynnelsen og frem til den dagen jeg ble arrestert, har jeg prøvd å oppfylle mine religiøse plikter som katolsk biskop. Jeg avholdt meg fra å ytre noen politiske ord, og mitt formål var å lede prestene og de katolske troende på veien til frelse for deres sjeler og oppmuntre dem i deres religiøse tro». Biskop Antonius Durcovici kom til fengselet Sighet den 17. september 1951 og ble plassert i celle nummer 13 uten lys og varme. Et vitne skriver: «Ved midnatt ble en skjelettlignende kropp, naken, full av sår og blod, kastet inn i en celle hvor det var femten urolige sjeler. Ved dette synet skyndte p. Friedrich seg med et teppe og dekket ham. På grunn av smertene og frosten kunne biskop Durcovici ikke sove, og den kvelden fant han styrke til å oppmuntre de stakkars fangene og sa til dem: «Ta opp korset hvor Frelseren ble korsfestet for våre synder, for oppstandelsens dag kommer til det hardt prøvede rumenske folk».
I midten av november 1951 ble han overført til en smal isolasjonscelle slik at han kunne dø alene. Hans død ville derfor være ukjent for andre. Han ble holdt fullstendig isolert fra sine medfanger, inkludert to gresk-katolske biskoper, den salige senere kardinal Julius Hossu (1885-1970) og Ioan Ploscaru (1911-1998), senere erkebiskop ad personam (personlig tittel). Han ble kledd naken, utsatt for det kalde vinterværet og nektet mat og vann. Den amerikanske katolske historikeren Robert Royal skrev at biskopen i det kommunistiske fengslet «ble misbrukt (...) i en slik grad at da han ble kastet naken inn i en celle, var han ugjenkjennelig».
Den 9. desember ble biskopen siste ord med svak røst på latin snappet opp av prestene Rafael Friedrich og Ioan Ploscaru som satt i naboceller: Antonius episcopus! Orate pro me ut non dificiare: morior fame et siti; da mihi absolutionem; Antonius moribundus! («Antonius biskop! Be for meg om ikke å gi opp, jeg dør av sult og tørst; gi meg absolusjonen; Antonius døende!») En av de to biskopene som hørte ham, ga ham absolusjon gjennom celledøren. Som et resultat av den umenneskelige behandlingen døde han sent på kvelden den 10. desember 1951, 63 år gammel.
Som Securitates «diskrete» skikk var, ble nyheten om hans død registrert ved sentralkontoret i Bucureşti med bare noen få svært konsise linjer, og ingenting ble nevnt om hans tid i fengsel, og heller ikke noe om de lidelsene som kostet ham livet: «Durcovici, Anton døde i desember 1951 ved Donau. Durcovicis mappe skal overleveres til A.S. (sikkerhetsarkivet), B.3 (kontor 3). Meddel regjeringen at han døde!» Martyrbiskopens kropp ble overtatt av fengselsdirektøren, Vasile Ciolpan, og begravd på fattigkirkegården i Sighet, i en umerket grav på et hemmelig sted, i likhet med femti andre politiske fanger, sivile og religiøse.
Alle dokumenter knyttet til biskop Durcovici, inkludert identitetskort, ble ødelagt og verdisaker forsvant. De kommunistiske myndighetene forsøkte senere å fjerne alle bevis på hans opphold i fengselet, og det meste av dokumentene ble ødelagt. Biskopens død ble lenge holdt hemmelig av myndighetene. Men effekten ble den motsatte, og biskopen ble aldri glemt. Under den totale kommunistiske terroren krevde prestene Traian Jovanelli og Peter Pleşca, henholdsvis den 12. januar 1954 og den 7. juli 1955, at biskop Durcovici måtte løslates fra fengsel, uten å vite at han hadde vært død en tid.
Det tidligere fengselet Sighet er nå et museum, en del av minnesmerket for kommunismens ofre. Biskop Durcovici ble etterfulgt i Iaşi av p. Petru Pleşca (1905-77), som først var Ordinarius substitutus (1951-65) og etter sin bispevielse pro-generalvikar for bispedømmet Iaşi (1965-77). Han ble etterfulgt av den nåværende biskop Petru Gherghel (1940- ), som først var apostolisk administrator (1978-90), og etter kommunistregimets fall i desember 1989 har han vært biskop av Iaşi siden 1990.
Biskop Antonius Durcovici ble betraktet som en martyr for troen i «Taushetens kirkes» sørgelige periode. I de siste årene av det kommunistiske regimet ble hans helligkåringsdossier allerede påbegynt, og den ble offentliggjort som den første informasjonen om hans liv og martyrium. Etter 1990 gjenopptok biskop Petru Gherghel dette anliggendet med utgangspunkt i historisk forskning om martyrbiskopens liv og aktivitet.
Den 28. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Deretter ble det åpnet en informativprosess på bispedømmenivå i Iaşi den 25. mars 1997, og den ble avsluttet den 11. september 1999. Kongregasjonen i Vatikanet utstedte den 29. oktober 2010 dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen. Sakens Positio super martyrio ble oversendt til kongregasjonen i 2012. Kongregasjonens teologiske kommisjon godkjente saken den 22. februar 2013, og det samme gjorde kardinalene og biskopene i kongregasjonen den 24. september 2013. Den 31. oktober 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Antonius Durcovicis død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».
Durcovici ble saligkåret av pave Frans den 17. mai 2014 (hans 126-årsdag) på stadionet Emil Alexandrescu i bydelen Copou i Iaşi. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Saligkåringsdekretet slo fast at biskop Antonius Durcovici kan feires den 10. desember, dagen for hans martyrium [enkelte kilder har 20. eller 21. desember som døds- og minnedag].
Ifølge rumenske medier deltok rundt 15 000 mennesker, blant dem en pilegrimsgruppe fra østerrikske Bad Deutsch-Altenburg, hans fødested. Gaten hvor hans første hjem står, har i noen år hatt navnet Bischof-Durcovici-Straße. I seremonien deltok også fremtredende representanter for stat og religion, blant dem den rumenske statsministeren Victor Ponta og den ortodokse metropolitten av Moldavia og Bukovina, erkebiskop Theofan, samt rundt 500 prester og biskoper. Den rumenske presidenten Traian Basescu hyllet martyrbiskopen som et viktig vitne for solidaritet og nestekjærlighet i et budskap som ble lest opp under saligkåringen. Durcovici var den første martyren fra bispedømmet Iaşi som har blitt saligkåret. Det teologiske akademiet ved det romersk-katolske teologiske instituttet Sf. Tereza i Bucureşti bærer biskop Anton Durcovicis navn.
Biskop Durcovici ble den fjerde rumenske romersk-katolske martyren fra kommunisttiden som ble saligkåret, etter de salige biskopene Szilárd Bogdánffy (1911-53) [ungarsk], Johannes Scheffler [ungarsk] (1887-1952) og Vladimir Ghika (1873-1954). Syv gresk-katolske martyrbiskoper ble saligkåret av pave Frans den 2. juni 2019 under hans besøk til landet.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, durcovici.ro, ercis.ro, catholicregister.org, Kathpress – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. mai 2014 – Oppdatert: 7. juli 2019