Den hellige Antonius ble født i 1195 i Lisboa i Portugal. Hans døpenavn var Ferdinand (port: Fernando) og familienavnet gjengis på forkjellige måter: de Bulhoes, de Bulhom, Bulhon, Bouillon og de Buglione. Senere forfattere på 1400-tallet hevdet at hans far var Martin Bouillon, ridder ved hoffet til kong Alfonso II den tykke (1211-23) og etterkommer etter Godfred av Bouillon, den første erobrer av Den hellige Grav, og hans mor Teresa Tavejra, etterkommer etter Froila I, fjerde konge av Asturias. Men denne genealogien er usikker. Det eneste vi vet er at foreldrene var adelige, mektige og gudfryktige, at de fortsatt var unge da Ferdinand ble født og at de bodde nær katedralen i Lisboa.
Ferdinand fikk sin utdannelse på katedralskolen i Lisboa, men femten år gammel trådte han i 1210 inn hos augustinerkorherrene i klosteret St. Vincent like utenfor bymurene. Men for å slippe unna distraksjonen forårsaket av de hyppige besøkene av venner og slektninger, fikk han i 1212 tillatelse av sine overordnede til å bli overført til klosteret Det hellige kors i Coîmbra, som da var hovedstad i Portugal. Der ble han i åtte år, hovedsakelig opptatt med studier og bønn. Han studerte under lærere fra Montpellier, Toulouse og Paris. Hovedemnet var Bibelen, og ved hjelp av sin fremragende hukommelse fikk han en inngående kjennskap til Den hellige Skrift.
Han ble presteviet i 1219 eller 1220. Han var til stede i folkemengden i Coîmbra under bisettelsen av de fem hellige fransiskanermunkene Berard, Accursius, Odo, Peter og Adjutus, som var blitt drept på en misjonsreise i Marokko den 16. januar 1220. De var fransiskanerordenens første martyrer og ble brakt til Coîmbra av Don Pedro av Portugal. Dypt grepet følte Ferdinand seg kalt til et lignende misjonsliv og kanskje martyrium.
Dette var ikke mulig hos augustinerkorherrene, så etter diskusjoner med noen fransiskanere fra klosteret Olivares nær Coimbra som kom klosteret for å tigge almisser, fikk han tillatelse til å bli tiggermunk. Sent i 1220 eller i begynnelsen av 1221 trådte han inn hos fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i klosteret Olivares (senere Sant'Antonius) i Coîmbra og tok navnet Antonius etter dets skytshelgen, den hellige egyptiske ørkenfaderen Antonius den Store.
Allerede samme år ble Antonius sendt ut for å arbeide blant muslimer i Marokko og fortsette martyrenes misjon. Men da han nådde Ceuta i Afrika, ble han dødssyk med feber og ble sengeliggende i flere måneder, og han måtte med tungt hjerte innse at han bare måtte vende tilbake til Portugal. Han dro av gårde våren 1221, men skipet kom ut for en storm og havnet i stedet i Messina på Sicilia. Han kom til krefter i fransiskanerklosteret i Messina.
Der fikk han høre at den hellige ordensgrunnleggeren Frans av Assisi hadde sendt ut et opprop om samling av alle fransiskanerbrødre til deres andre generalkapittel i Assisi den 30. mai, og straks ga han seg i vei dit. Frans var fortsatt i live, men generalvikaren, broder Elias, presiderte over kapitlet. Frans, som hele livet forble diakon, satt ved hans føtter. Dette var det siste kapitlet hvor alle fransiskanerbrødre kunne være til stede. Men blant de mange fransiskanere som var samlet der i 1221, la ingen merke til den tause portugisiske munken.
Han spurte ordensprovinsialen i Emilia Romagna, broder Gratian, om et sted hvor han kunne leve i ensomhet og bot og gå dypere inn i det fransiskanske livets ånd og disiplin. Broder Gratian trengte en prest i det avsidesliggende fjellklosteret San Paolo ved Forlì, og han sendte Antonius dit for at han kunne feire messe for legbrødrene. Fra da av tjente Antonius som den ringeste av brødrene i klosteret mens han ydmykt tidde om sine studier og sin store kjennskap til Skriften. Den tause munken ble til og med holdt for å være mindre begavet.
Men en gang de skulle feire en løfteavleggelse, var det både fransiskanere og dominikanere til stede, men ved en misforståelse hadde ingen blitt bedt om å forberede en preken. Fransiskanerne var verter, så dominikanerne forventet at de sørget for en predikant. Men siden dominikanerne jo er prekenbrødrenes orden, ventet fransiskanerne at en av gjestene ville preke. Da ingen av de tilstedeværende patrene kunne holde en uforberedt preken, ble Antonius foreslått på spøk. Forundringen hos medbrødrene var grenseløs da han begynte å snakke med glød og begeistring og en enorm kunnskap.
Det sies at da Frans fikk høre om det, utnevnte han Antonius til lektor i teologi for å undervise brødrene i Bologna og Padova. Han var den første i fransiskanerordenen som innehadde en slik stilling. Men før han tok på seg oppdraget, tro han en tid til Vercelli for å konferere med den berømte abbeden Thomas Gallo. Deretter underviste han suksessivt i Bologna og Montpellier i 1224 og senere i Toulouse.
Men det ble snart klart at Antonius hørte hjemme på prekestolen, ikke på kateteret. Han hadde alle kvalitetene som var nødvendig: kunnskap, veltalenhet, stor overtalelsesevne, en brennende omsorg for sjelene og en klangfull stemme som bar langt. Han var kortvokst med en tendens til korpulense, men til tross for hans beskjedne utseende hadde han en magnetisk personlighet. Noen ganger fikk bare synet av ham syndere til å falle på kne.
Han angrep de rike og misjonerte med stor styrke, uten at han i begynnelsen fikk større suksess. Han angrep åger og gjerrighet, de fattiges to verste fiender, og henvendte seg da til ydmyke og fattige fiskere, som lyttet til ham. Deres eksempel virket på andre arbeidere, som stengte sine verksteder og butikker for å høre på ham. Slik ble han hurtig kjent som en fremragende forkynner, og snart var kirkene for små. Han flyttet utendørs, hvor det hendte at opp til 30.000 mennesker samtidig hørte hans prekener.
I ni år forkynte han mens han samtidig også virket som lærer og med andre oppgaver for sin orden i Italia og Sør-Frankrike. Hans fremragende bibelkunnskap og prekener gjorde inntrykk på både leg og lærd, enten han talte om det rette levevis eller prekte mot falske doktriner. Hans prekener var hovedvåpenet i bekjempelsen av katarene, en sekt som den gang hadde mange tilhengere, særlig i Nord-Italia, og andre kjettere som albigenserne og valdenserne. Mellom 1222 og 1224 virket han i nærheten av Rimini og Milano mot katarene, fra 1224 til 1226 besøkte han Frankrike og prekte mot albigenserne og underviste på ulike steder som Montpellier, Toulouse og Arles. Der hadde han så stor makt over kjetterne at han fikk tilnavnet «Kjetterhammeren». Fra 1224 var han guardian i Le Puy og fra 1226 custos (provinsial) i Limoges. I 1226 var han til stede på kapittelet i Arles og forkynte i Provençe.
Etter Frans' død i 1226 ble Antonius kalt tilbake til Italia og tjente som utsending fra generalkapitlet til pave Gregor IX (1227-41). Den 30. mai 1227 ble han valgt til ordensprovinsial av Emilia-Romagna i Nord-Italia, og han reiste mye for å veilede brødrene i de husene som var overlatt i hans varetekt. I 1230 søkte han seg fritatt for embetet som provinsial, for han ville heller preke enn inneha embeter. I juni 1230 innvilget pave Gregor IX denne søknaden. I disse tre årene skrev han sine «Prekener for søndager» og ble medlem av en kommisjon som ble sendt til Roma for å diskutere Frans' regel og testamente med pavestolen. Ved pavehoffet vakte hans prekener oppsikt og begeistring, og hans forkynnelse ble prist som et «smykkeskrin av Bibelen», og han fikk i oppdrag å skrive «Prekener for festdager».
Det hadde brutt ut misnøye blant fransiskanerne da broder Elias og andre ledere i ordenen gikk mot grunnleggerens idealer og praksis ved å vedta lettelser i regelen når det gjaldt absolutt fattigdom. På et tidspunkt mente man at Antonius ledet motstanden mot broder Elias og mot ethvert avvik fra den originale regelen, men man mener nå at han opptrådte som mellommann og megler og brakte problemene fra kapittelet til pave Gregor IX for avgjørelse. Paven avsatte Elias som ordensgeneral.
Antonius vendte tilbake til Padova, hvor han de siste månedene av sitt liv viet seg til prekener, høring av skriftemål og arbeid for å hjelpe fattige gjeldstyngede. Han hadde en bemerkelsesverdig virkning på livet i hele byen. Kranglevorne adelsmenn ble forsonet, fanger slapp fri fra private fangehull og de som hadde stjålet eller jukset noe til seg, kom og la disse gjenstandene for Antonius' føtter, ofte i full offentlighet. Han fordømte praksisen med åger og klarte å få gjennom en lokal lov som sa at en som skyldte penger og var villig til å selge det han eide for å betale kreditorene, skulle ikke fengsles – en tidlig versjon av konkursregler.
Men anstrengelsene gikk ut over helsen. Etter en serie prekener våren 1231 måtte han utslitt og plaget av vatersott trekke seg tilbake sammen med to andre brødre til en landeiendom i Camposanpiero i nærheten av Padova for å samle krefter. I kronen på et tre lot han bygge en luftig sitteplass, og fra da av var det hans yndlingssted. Men den 13. juni 1231 følte han slutten nærme seg, og han ba om å bli ført tilbake til Padova. Men han kom ikke lenger enn til det lille klarisseklosteret Arcella i utkanten av Padova, hvor han døde senere samme dag med en botssalme på leppene, bare 36 år gammel. Søstrene ville beholde den hellige munkens legeme, men det ble overført til brødrenes kirke Vår Frue i Padova. Rundt den ble den nåværende berømte basilikaen Sant'Antonio reist, påbegynt i 1232. Italienerne kaller kirken ganske enkelt «Il Santo» – den hellige.
Antonius ble helligkåret pinsen (mai) 1232, bare elleve måneder etter sin død – den korteste helligkåringsprosess i historien – av pave Gregor IX, som fire år tidligere hadde helligkåret Frans av Assisi (død 1226). Antonius' minnedag er 13. juni.
Antonius' legeme ble i 1263 overført til den nye kirken i nærvær av den hellige ordensgeneralen Bonaventura. Da slo man fast at hans tunge fortsatt var bevart, og den og to bein ble fjernet fra kroppen. I 1981 ble graven gjenåpnet og relikviene ble vitenskapelig undersøkt. Takket være dette kan vi si at Antonius hadde et langt, tynt ansikt, dyptsittende øyne og lange, fint formede hender. Han var omkring førti år da han døde, og hans bein indikerer dårlig med føde (på grunn av hans hyppige lange faster) og slitasje forårsaket av hyppige reiser til fots. Hans gravmæle finnes i katedralens venstre sideskip, Cappella dell'Arca del Santo.
De statuer som oftest ses av Antonius, viser ham som en noe følelsesfull ung mann i fransiskanerdrakt som bærer Jesusbarnet på venstre arm og en lilje i høyre. Men de yter ham ikke full rettferdighet, for han var både sterk og fryktløs, nådeløs overfor dem som undertrykte de forsvarsløse og mot presters slette levnet, og han gikk hele sitt liv løs på alt kjetteri. Grunnen til avbildningen med Jesusbarnet skyldes noe som skjedde en gang han var på besøk hos grev Camposanpiero i Padova. Om natten så greven et sterkt lysskinn under dørterskelen til Antonius' rom. Han listet seg bort til døren og kikket gjennom nøkkelhullet. Der så han sin gjest som holdt Jesusbarnet i sine armer.
Noen ganger avbildes Antonius mens han preker til fiskene (som Frans til fuglene), og det fører til at mange tror det er Frans som er avbildet. Denne avbildningen skyldes den mest berømte av de legendene som er knyttet til ham. Da han en gang skulle preke på stranden i Rimini, som var albigensernes støttepunkt, var det knapt noen som ville høre på ham. Men da stakk plutselig fiskene hodene opp av havet og lyttet til predikanten. Denne hendelsen skal ha ført til at hele Rimini lot seg døpe.
Han avbildes også mens han viser en konsekrert hostie til et sultent muldyr som tilhørte en kjetter. Muldyret kneler straks ned og tilber hostien og avviser et fange høy, noe som førte til at kjetteren omvendte seg. Selv om Antonius var en populær og karismatisk predikant som trakk til seg så store folkemengder at han måtte preke på markedsplasser og strender i stedet for kirker, hadde han også fiaskoer. Disse bildene vil vise at noen ganger var dyrene mer mottakelige enn visse mennesker.
Antonius' kult har alltid vært sterk og gitt forskjellige uttrykk. Utallige pilegrimer har besøkt hans grav og fortsatt blir det valfartet til hans skrin i Padova, og han sies å ha utvirket mange mirakler. Han er fortsatt populær i Sør-Europa, særlig i Frankrike, Portugal og Brasil (som han er skytshelgen for) i tillegg til Irland og USA.
Siden 1600-tallet har han særlig hjulpet folk med å finne igjen bortkomne gjenstander. Dette skyldes historien om en novise som hadde lånt hans verdifulle psalter uten tillatelse, men da han skulle krysse en elv, så han en skrekkelig skikkelse på den andre siden som kommanderte ham til å bringe boken tilbake, noe den livredde novisen straks gjorde. En legende forteller også at en ring som hadde falt i havet, ble funnet igjen i magen på en fisk etter Antonius' bønn. I tillegg har et latinsk Antonius-responsorium med begynnelsesordene Si quaeris («Når du søker») medvirket til patronatet.
Antonius' hengivenhet for de fattige fikk et velvalgt minne på 1800-tallet ved grunnleggelsen av «St. Antoniusbrød». Denne velgjørende organisasjonen er viet hjelp til de sultende og trengende, særlig i den tredje verden. I katolske kirker i utlandet ser man ofte en kollektbøsse til dette formål. I Sicilia blir store brød formet som kroner fortsatt bakt på hans festdag.
Mange av Antonius' prekener er bevart, og på grunn av dem og sitt ry som forsker og bibelkyndig, regner den romersk-katolske Kirke ham blant kirkelærerne, med tittel Doctor Evangelicus. Han ble utnevnt til kirkelærer den 16. januar 1946 av pave Pius XII (1939-58). Han er den eneste som ikke er blitt kirkelærer for sine skrifter, men for sine prekeners skyld. Hans attributt er et brennende hjerte, fisker, bok og esel eller hest.
Se den offisielle siden for Basilica di Sant'Antonio.
Se en side med bilder av Antonius.
Se en side med svært mange bilder av Antonius.