Den hellige Amatus (Amat, Amado; fr: Amé, Aimé, Amet) ble født rundt 567 (mellom 565 og 570) i en forstad til Grenoble i kongeriket Burgund, som nettopp var innlemmet i det frankiske imperiet, nå i departementet Isère i regionen Rhône-Alpes. Han kom fra en gallo-romansk familie og var sønn av adelsmannen Heliodorus. Som tenåring trådte han i 581 inn i klosteret Saint-Maurice (St Moritz) i Agaune (Agaunum) i Valais (Wallis) i Sveits, hvor han levde i over tretti år. Først var han der som skolegutt, så ble han benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB), og han var kjent for sin levende intelligens. Men de siste tre årene i klosteret (fra rundt 611) levde han som eremitt i en celle bak klosteret, mens han dyrket mat til livets opphold i en liten hage. En av hans brødre, Berinus, brakte ham hver tredje dag et byggbrød, vann og litt nøtter. Han arbeidet med hendene som en virkelig ørkenfader, spise lite, kjempet med demoner og levde i ekstrem enkelhet.
I 614 ble den hellige abbed Eustasius av Luxeuil (ca 560-629) sendt av Klotar II, konge over hele frankerriket (613-28), til klosteret Bobbio i Nord-Italia for å prøve å overtale den hellige irske abbeden Kolumban (ca 542-615) til å komme tilbake til Luxeuil, etter at han var utvist fra frankerriket i 610 av kong Teoderik II av Burgund (595-613). Men den gamle abbeden ville ikke dra, for han ønsket nå bare å trekke seg tilbake for å forberede seg på døden. På vei tilbake etter sitt mislykkede oppdrag, stanset Eustasius i klosteret Saint-Maurice i Agaunum.
I klosteret Saint-Maurice presenterte abbed Secundinus Eustasius for sin asketiske eremitt Amatus. Etter lange samtaler, hvor abbed Eustasius la ut om dydene til Kolumbans regel, bestemte Amatus seg til slutt for å bli med ham til Luxeuil ved Belfort, som var grunnlagt rundt 590 av Kolumban, og hvor Eustasius nå var abbed. Selv om Amatus hadde en sterk tiltrekning mot et liv som eremitt, levde han i noen år i kommuniteten i Luxeuil. Senere ble han sendt av abbed Eustasius for en evangeliseringsmisjon i kjølvannet av en kongelig appell som ba om misjonærer for å pasifisere og kontrollere de erobrede områdene ved å evangelisere hedningene. Eustasius sendte Amatus fordi han hadde vist et stort talent for å forkynne.
Det var under en av disse evangeliseringsmisjonene, datert av noen historikere til 615, at Amatus ble introdusert ved hoffet i Metz, hovedstad i kongeriket Austrasia. Der traff han den hellige adelsmannen og hoffmannen Romarik (ca 570-653), som var legmann, men ble fascinert av hans forkynnelse og sannsynligvis av hans rykte. Han ble betatt av den hellige mannens veltalenhet, og dette omvendte ham til et religiøst liv, som han allerede i hemmelighet var tiltrukket av. Denne strålende konversjonen hvor Amatus vendte hans hjerte til Gud, imponerte mange biografer. Romariks siste indre motstand forsvant, og han bestemte seg på stedet for å forlate alt og følge den hellige predikanten til klosteret Luxeuil.
Den unge adelsmannen trådte først inn som munk i Luxeuil, og Amatus ble også værende der i noen år. Denne perioden var for Romarik en tid av formasjon, et slags novisiat til det religiøse liv hvor han lærte det grunnleggende om klosterlivet. Tiden i Luxeuil var sikkert svært lærerik for ham, mens det for Amatus var en tid med tålmodighet og indre forberedelse. Det er ikke mye som er kjent om denne perioden av venting og modning. Men Romarik var en rik mann, og han donerte halvparten av sin formue til de fattige og halvparten til klosteret Luxeuil, men han hadde reservert for seg selv en villa nær ruinene av et gammelt slott som het Castrum Habendum. Kong Klotar satte Romarik svært høyt og kalte ham tilbake som rådgiver, men i år 620 ga han ham et landområde i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) i bispedømmet Strasbourg i Alsace/Elsass, ved den villaen som Romarik hadde beholdt da han ga bort resten av sin formue.
Der i Habendum ved elven Mosel (nå Saint-Mont i kommunene Saint-Amé og Saint-Étienne-lès-Remiremont) grunnla Romarik og Amatus først et nonnekloster (Luxeuil var et mannskloster), med en viss tilpasning av regelen og de kolombianske vaner og skikker. Dette var riktig tidspunkt for mer ensomhet for Amatus, og for Romarik var det en unik og ny opplevelse. Nonneklosteret ble snart utvidet til et dobbeltkloster som fulgte Kolumbans regel, det første dobbeltklosteret som gjorde det. De bygde syv kirker og oratorier (kapeller) til minne om de syv menighetene i Johannes’ Åpenbaring.
Klosteret ble senere kalt Remiremont (Romarici Mons) etter Romarik, og det utøvde sterk innflytelse på utviklingen av klostervesenet og brakte frem utallige store personligheter. Blant de første rekruttene var den hellige biskop Arnulf av Metz (582-640), en venn av Romarik, som rundt 629 gikk av som biskop og kom til Remiremont for å ende sine dager i en eneboerhytte i nærheten.
Amatus ble utpekt til klosterets første abbed og åndelig veileder for nonnene, lærer og guru, og han introduserte unge kvinner fra en velstående og adelig bakgrunn for hyppig lovprisning, bønn og ensomhet for Gud. Han innførte i dette unge klosteret tradisjonen med Laus Perennis hentet fra klosteret Saint-Maurice i Agaunum, et svært viktig liturgisk element og originalt for denne regionen, hvor tidebønnene ble sunget kontinuerlig hele døgnet på skift av syv små grupper av nonner. Denne formen krevde både en spesiell organisasjon og et stort antall nonner. Det er anslått at mer enn 84 nonner bodde fast på dette stedet, ledsaget av et mindre antall munker, og derfor kalles det et dobbeltkloster.
Selv om Amatus var utpekt til abbed, fortsatte han å leve som eremitt et stykke unna helt fra sin ankomst til fjellet. Enkelte historikere sier at han gjenopptok sitt eremittiske liv og overlot gradvis ansvaret for klosteret til Romarik, og dermed realiserte han sin dypeste aspirasjon, dette totale kallet til absolutt ensomhet. Han trakk seg tilbake til en steinhule og leve i fattigdom som ørkenfedrene som den hellige Antonius, eremittenes far på 300-tallet. Amatus forble likevel den åndelige far for nonnene, som han møtte en gang i uken på søndager for officiet og preken i klosteret. Det er i hovedsak dette aspektet som har fanget oppmerksomheten til hans biografer.
Jonas av Bobbio nevner i sin biografi om Eustasius en svært spesiell episode i livet til klosteret som var grunnlagt av Amatus og Romarik, fra klosterets første dager. En munk i Luxeuil ved navn Agrestius ble ekskommunisert av sin kommunitet på grunn av sin tilslutning til en skismatiske strømning («De tre kapitler» som avviste kommunion med Romas bispesete). Han kom til Mont Habend, hvor hans tale korrumperte Romarik og Amatus slik at de på den tiden hadde et litt kjølig forhold til Eustasius, som hadde irettesatt dem.
Amatus, den anerkjente abbeden for klosteret, førte dermed kommuniteten i Habendum i en gal retning, som kunne bli skismatisk og også en dissens mot kong Klotar IIs myndighet. Etter dette ble klosteret rammet av ekstraordinære ulykker og veritable katastrofer, noe Romarik og Amatus så på som en advarsel fra himmelen. Etter Agrestius’ død (han skal angivelig ha blitt myrdet av en sjalu ektemann) ble imidlertid freden gjenopprettet mellom dem rundt 628. De ba Eustasius om tilgivelse og gjenopprettet orden i kommuniteten. Denne alvorlige feilen torturerte lenge Amatus’ samvittighet. En variant i den hagiografiske tradisjonen hevdet at det var et resultat av disse hendelsene som gjorde at Amatus helt trakk seg tilbake til sin eneboerhytte borte fra klosteret. Han levde for seg selv i en liten celle, dyrket sin hage og passet på nonnenes bier, og han kom til koret bare på søndager og festdager. Han utnevnte Macteflede til abbedisse. Ved slutten av sitt liv opplevde Amatus et betydelig ry for hellighet.
Amatus døde en 13. september rundt 630 i Remiremont (noen historikere sier 627 eller 629), liggende på en seng av aske, som den hellige Martin av Tours, etter modell av de galliske munkene. Han ba i dette øyeblikket om at noen skulle lese for ham brevet fra den hellige pave Leo I den store (440-61) til den hellige Flavian av Konstantinopel (d. 449), som inneholder en klar og full forklaring av den katolske lære om Den Hellige Treenighet og inkarnasjonen. Amatus ba om å få lest dette berømte dogmatiske skriftet (Tome) som en troshandling og en fastholdelse av den sanne katolske lære, for å vise at han fornektet alle andre tanker som ble vurdert som skismatiske og samtidig rette opp sine tidligere feil og uttrykke sin store anger.
Amatus’ legeme ble gravlagt ved inngangen til klosterkirken Sainte-Marie som et tegn på total ydmykhet, og etterspurt av alle som kom for å be om hvile for hans sjel. Men etter press fra de besøkende måtte munkene flytte hans levninger inn i kirken. Romarik overtok som abbed for de to kommunitetene. Amatus åpenbarte seg flere ganger etter å ha utført mange mirakler.
På toppen av fjellet ble relikviene av de to grunnleggerne – for Amatus er uløselig knyttet til Romarik – dyrket i nesten 200 år. I 870 forlot nonnene fjellene og dro ned i dalen for å grunnlegge et nytt kloster som ble til Remiremont. Da bar de med seg levningene av sine hellige grunnleggere. Etter mange opplevelser og eventyr ble de bevart, og de er fortsatt til denne dag i relikvieskrin av gull plassert i den store marmoraltertavlen i klosterkirken i Remiremont, til venstre for alteret, over skrinet til den hellige Klara.
Allerede fra 670 ble Amatus æret som hellig på dødsdagen 13. september. Den hellige pave Leo IX (1049-54) foretok en identifisering av hans levninger og skrinla både dem og Romariks og Adelfius’ relikvier den 3. desember 1049, noe som da tilsvarte en helligkåring. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 13. september:
Apud Vósegos in Néustria, sancti Amáti, presbýteri et abbátis, austeritáte, ieiúniis et solitúnis amóre célebris, qui monastério Habendénsi, quod cum sancto Romaríco condíderat, recte prǽfuit.
I Vogesene i Neustria [nå i Frankrike], den hellige Amatus, prest og abbed, kjent for askese, faste og ønske om ensomhet, som med visdom styrte klosteret Habendum som han grunnla sammen med den hellige Romarik.
Amatus æres hovedsakelig i Grenoble og Saint-Dié. Han avbildes i eremittdrakt med krus, stein og djevel. Den latinske biografien om Amatus ble opprinnelig akseptert som et arbeid av en munk fra Remiremont som var en nær samtidig av ham, men nå mener mange forskere at den ble skrevet minst femti og kanskje så mye som 200 år etter hans død, og at den er fullstendig upålitelig. Amatus’ hule i det hellige fjellet ble bevart og ble et pilegrimsmål, og et kapell ble bygd der. Sognet Saint-Amé ble senere etablert nede i dalen ved foten av Saint-Mont (Mt Habend). En bronsestatue ble innviet i 1936 sammen med en allé av bautasteiner til minne om de hellige menn og kvinner på Mt Habend. Valfarten og venerasjonen for Amatus, som varte gjennom århundrene, eksisterer fortsatt i dag, og en seremoni finner sted den 13. september hvert år i kapellet i gamle Saint-Amé.
Amatus har fått stedet Saint-Amé (88120) nær Remiremont (88200) oppkalt etter seg. Kapellet Notre-Dame du Scex på høydene i klosteret Saint-Maurice i Agaune skal ifølge tradisjonen ligge på stedet for Amatus’ eneboerhytte der. Amatus av Remiremont minnes samme dag som den hellige Amatus av Sion (Sitten), som også startet sin monastiske karriere i Agaune og døde rundt 690, og dette har ført til en viss sammenblanding. Relikviene av Amatus av Sion var i kollegiatskirken Saint-Amé i Douai (nå i departementet Nord), som ble ødelagt i 1793.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, zeno.org, Butler 1866, nominis.cef.fr, catholique-vosges.fr, amisaintcolomban.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. juli 2005 - Oppdatert: 10. januar 2016