Den hellige Alexander Sauli (1534-1592)

Den hellige Alexander Maria Sauli (it: Alessandro) ble født den 15. februar 1534 i Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han kom fra en adelig familie som opprinnelig var fra Genova. Som gutt viste han tegn på usedvanlig fromhet og en spesiell hengivenhet til Jomfru Maria. Etter å ha mottatt en god utdannelse ble han en tid pasje ved det hoffet til keiser Karl V i Milano. Men tidlig utviklet han en avsky for verdens støyende fornøyelser, og det i en slik grad at da folk en dag var samlet i et komedieteater, tok han seg inn med et krusifiks i hånden og holdt en så salvelsesfull tale at skuespillerne øyeblikkelig la på flukt.

Kort etter ga han opp en lovende karriere og sluttet seg sytten år gammel i 1551 til den nystiftede barnabittordenen (Congregatio Clericorum Regulares Sancti Pauli Decollati; Barnabitarum – CRSP), som var grunnlagt i 1530 av den hellige Antonius Zaccaria. Ordenen het opprinnelig Paulanerne og kalles noen ganger ved dette navnet, men vanligvis Barnabittene etter sitt hovedkvarter ved kirken San Barnabà i Milano. Alexander dro for å fullføre sine studier ved ordenens seminar i Pavia, hvor han betalte for et nytt bibliotek med egne penger. For å teste kallet til denne velstående novisen ga hans overordnede ham ordre om å bære et stort kors til torget, kledd som pasje, og preke til folket, noe han gjorde med stor effekt.

I 1556 ble han presteviet, og deretter begynte han sin karriere som professor i filosofi og teologi ved universitetet og ble teolog for biskopen, og han skapte seg også et navn som en nidkjær og utfordrende predikant i Pavia. Hans suksess både der og i hjembyen Milano var overveldende. Folk strømmet til hans forelesninger og prekener, grepet av den karismaen som omga den unge presten og professoren. Han fremmet førtitimersandakten og hyppig kommunion.

Han ble invitert av den hellige Karl Borromeus, fra 1563 erkebiskop av Milano, til å preke i katedralen i Milano, hvor han gjorde stort inntrykk både på Karl og Niccolò Sfondrati, den fremtidige pave Gregor XIV (1590-91), og han ble deres skriftefar og rådgiver. Også den unge barnabittordenen var klar over hans evner, og i 1567 ble han utnevnt til ordensgeneral, 33 år gammel. Hele sin levetid ble han betraktet som ordenens far, lovgiver og levende modell.

Karl Borromeus og den hellige pave Pius V (1566-72) ønsket at barnabittene, som var dannet som en reformorden, skulle slå seg sammen med det som var igjen av de velstående Humiliati-brødrene, som hadde behov for en radikal reform. Alexander motsatte seg dette på det sterkeste, da han fryktet at nidkjærheten og energien i hans nye kongregasjon skulle lide under Humiliati-brødrenes slapphet. Han var villig til å arbeide for reform av disse brødrene, men klarte med hell å unngå en sammenslåing. Humiliati-brødrene skulle bli oppløst like etter, etter at en av dem prøvde å drepe Karl Borromeus i 1571.

Paven var imponert over Alexanders fasthet og reformiver, og i 1570 utnevnte han ham til biskop av Aléria på Corsica. Alexander ble bispeviet av sin venn Karl Borromeus. Bispedømmet var etter mange års forsømmelse i enda verre forfatning enn Humiliati-brødrene. Presteskapet var uvitende og likegyldige, folket uten engang rudimenter av religion, bestikkelser florerte og vendettaer herjet. Byen Aléria lå i ruiner, og Alexander, sammen med tre ledsagere fra barnabittordenen, måtte bo i Tallonia.

Som biskop gjennomførte han strenge reformtiltak, visiterte sitt bispedømme til tross for de fysiske farene, holdt synoder for å sette gjennom dekretene fra konsilet i Trient og vant over eller avsatte dem som gjorde motstand mot ham. Til tross for angrep fra korsarene (en slags sjørøvere) og sine medhjelperes død, gjenreiste han bispedømmet i løpet av de neste tjue år med en enorm innsats og store forsakelser og gjorde det til et forbilde, og på øya ble han snart kalt «Corsicas skytsengel og apostel». Han bygde et seminar og en katedral, forkynte til folket og tok seg av de syke, spesielt under hungersnøden og pesten som rammet Corsica i 1580. Han levde selv i ekstrem fattigdom, uten midler, som han sa, til å bygge seg så mye som en kapusinercelle. Han besøkte Roma en rekke ganger og ble en venn av den hellige Filip Neri, som holdt ham frem som et mønster på en reformbiskop.

På grunn av Alexanders suksess på Corsica tilbød paven ham andre bispedømmer, både Genova og Tortona, men han avviste dem. Men i 1591 påla hans gamle venn pave Gregor XIV ham å overta bispedømmet Pavia. Han satte i gang med å visitere sitt nye bispedømme, men under sin første visitasjonsreise døde han den 11. oktober 1592 i Calosso d’Asti ved Pavia. Han fikk sitt gravsted i domkirken i Pavia i et kapell viet til ham, og der hviler han i fullt bispeornat i et rikt utsmykket glasskrin fra barokken.

Alexander var en lærd mann med en spesiell dyktighet innen kirkeretten, preking og katekese. Han etterlot seg en rekke verk, for det meste av pastoral og kateketisk natur, blant annet «Den romerske katekismens doktrine» (1581). Han ble sagt å ha profetiske gaver og evnen til å stille stormer mens han levde, og etter hans død ble en rekke mirakler tilskrevet hans forbønn.

Han ble saligkåret den 23. april 1742 av pave Benedikt XIV (1740-58) og helligkåret den 11. desember 1904 av den hellige pave Pius X (1903-14). Hans minnedag er dødsdagen 11. oktober. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kirken San Carlo ai Catinari i Roma eksisterer det et portrett (vera effigies) av Alexander Sauli fra 1591.

Barnabittene har frembrakt enda to helgener: de hellige Antonius Maria Zaccaria og Frans Xavier Bianchi. Et annet berømt medlem var pave Gregor XVIs statssekretær, kardinal Luigi Lambruschini (d. 1854), som var den viktigste motkandidaten da den salige pave Pius IX ble valgt i 1846.