Den salige Aloisius Tezza (1841-1923)

Den salige Aloisius Tezza (it: Luigi) ble født den 21. november 1841 i Conegliano i provinsen Treviso i regionen Veneto i Nord-Italia. Han var østerriksk statsborger, ettersom hele regionen Veneto da tilhørte det østerrikske imperiet. Han var eneste sønn av legen Agostino Tezza og hans hustru Caterina Nedwiedt, som kom fra en rik familie som opprinnelig stammet fra Morava. Hans far praktiserte på sykehuset Ss Johannes og Paulus, men da Aloisius var 18 måneder gammel, ble han utnevnt til distriktslege i Dolo i Venezia. Dit flyttet familien. Men den 11. januar 1850 døde ham, bare 36 år gammel, da Aloisius var bare åtte år gammel. Hans mor bestemte seg for å flytte tilbake til Conegliano og deretter til Padova, hvor sønnen fortsatte sin utdannelse.

I Padova kom Aloisius i kontakt med kamillianske brødre som tjente ved hospitset i byen, og idet han husket farens hengivenhet til sine pasienter, bestemte han seg for å bli kamillianer. Som 15-åring trådte han den 29. oktober 1856 inn hos kamillianerne, eller offisielt «Regelbundne klerikere [Ordensprester] til tjeneste for de syke» (Ordo Clericorum Regularium Ministrantium Infirmis – MI). Etter at moren hadde betrodd sin sønn i kamillianernes novisiat og forsikret seg om at hans kall var ekte, trådte hun selv inn hos Visitasjonssøstrene i Padova, hvor hun ble berømt som en usedvanlig kvinne og ordenssøster. Den 8. desember 1858 avla Aloisius sine løfter, og den 21. mars 1859 avla moren sine løfter med sønnen til stede. Hun tok navnet sr. Fransiska Camilla.

Aloisius ble presteviet den 21. mai 1864, 23 år gammel. To dager senere feiret han messe i Visitasjonsklosteret i Padova og ga kommunion til sin egen mor, til begges gjensidige glede. Hun døde den 20. august 1880, 65 år gammel og etter 21 års ordensliv.

P. Aloisius ble først betrodd opplæringen av sine unge ordensbrødre i San Giuliano. Slaget ved Custoza sul Mincio i juni 1866 mellom hærene fra Østerrike-Ungarn og Piemonte fylte hospitalene og kirkene i Verona med sårede. Den 22. oktober gikk Piemontes styrker inn i byen Verona, og hele regionen Veneto ble annektert i kongeriket Italia. Men gleden over dette var betinget idet det italienske parlamentet i Firenze utvidet lovgivningen mot religiøse ordener og institusjoner til også å gjelde provinsen Veneto. Kamillianerne håpet på å bli unntatt på grunn av sin innsats innen sosialsektoren, men forgjeves. I 1867 ble de utvist fra sine hus.

Sammen med noen seminarister søkte p. Aloisius tilflukt i huset til en velgjørerske nær San Giuliano, og han ble utnevnt til superior for den lille kommuniteten. I 1868 fikk han en sjanse til å oppfylle et langvarig ønske om å bli misjonær i Afrika, men lydighetsløftet gjorde at han måtte adlyde sine legitime overordnede i ordenen, som ikke støttet foretaket. I stedet for Afrika ble han i 1869 overført til Roma som visenovisemester. Der var han i 1870 vitne til Romas fall og annektering i kongeriket Italia.

I 1871 ble han sendt til en ny grunnleggelse i Culsery i Frankrike som novisemester, og der ble han senere den første provinsialen. Gjennom sin hengivenhet og nidkjærhet lyktes han i å etablere felleslivet i kommuniteten, samtidig som han etablerte spesifikt kamillianske sosiale institusjoner i området rundt for de sykes legemlige og åndelige behov. Men da religiøse institutter ble nedlagt i Frankrike i 1880, ble han utvist fra landet, ettersom han ble ansett som utlending. Han vendte imidlertid tilbake i hemmelighet etter tre måneder og klarte å samle ordensbrødrene som var spredt over hele landet. Dermed motsto han ikke bare nedleggelsen, men han la også grunnlaget for utviklingen som skulle følge. Han ble anmeldt flere ganger, men han klarte alltid å unngå å bli arrestert.

Aloisius ble under generalkapitlet i 1889 motvillig valgt til kamillianernes prokurator og generalvikar, og han vendte tilbake til Roma. Der valgte han å bosette seg i kommuniteten ved hospitalet ved San Giovanni in Laterano. Under en retrett i 1891 møtte han den salige Josefina Vannini. De hadde begge en tid hatt ønske om å etablere en gruppe konsekrerte kvinner for å tjene de syke i den hellige Camillus de Lellis' ånd og spiritualitet. Dermed grunnla de den 2. februar 1892 kongregasjonen «Døtre av St. Camillus» (Congregatio Filiarum Sancti Camilli – FSC), som beriket den kamillianske spiritualitet med de kvinnelige egenskapene ømhet, gjestfrihet, intuisjon og oppmerksom lytting.

P. Aloisius skrev kongregasjonens regler og konstitusjoner. I 1892 mottok Josefina og to andre kvinner kamillianertertiarenes skapular. Ett år etter avla de private løfter, med et fjerde løfte om tjeneste for de syke, selv når deres egne liv sto i fare. De avla sine evige løfter i 1895, og Josefina ble valgt til generalsuperior. Instituttet ble godkjent av Den hellige Stol i 1931, og det har hatt en rask vekst og ekspansjon. På grunn av rykter og sladder ble p. Aloisius i 1895 avsatt som åndelig veileder og skriftefar og fikk forbud mot å møte nonnene. Han ble oppmuntret til å forsvare seg, men valgte å la være.

Da det syntes som om p. Aloisius' aktiviteter nærmet seg slutten, ble i stedet et nytt kapittel åpnet i hans liv. I en alder av 59 år ble han i 1900 sendt til Peru sammen med p. Angelo Ferroni som offisiell visitator med det oppdrag å reformere kamillianernes kommunitet i Lima, som i over et århundre hadde vært atskilt fra ordenen og nå risikerte nedleggelse. Dette oppdraget var ment å kreve bare et kort opphold i Lima, men da tiden kom for å vende tilbake til Roma, ble hans nærvær vurdert som uunnværlig både av erkebiskopen og den apostoliske nuntius, Pietro Gasparri (senere kardinal). Han aksepterte deres anmodning, som ble sanksjonert av hans overordnede, som Guds vilje og overlot alt til Forsynet. Dermed skulle han forbli i Lima i 23 år helt til sin død.

I denne tiden skulle han komme til å berike omgivelsene gjennom sin store nestekjærlighet og kjærlighet til Gud, uttrykt gjennom utøvelsen av en intens apostolisk aktivitet. Ved siden av arbeidet med å gjenetablere ordenslivet i kommunitetene viet han seg til de sykes behov, spesielt de som var fattige, i deres hjem, i hospitalene og i fengslene. Han var skriftefar og åndelig veileder for erkebispedømmets seminar og ulike religiøse kongregasjoner. Han var etterspurt som rådgiver både i nuntiaturet og i erkebiskopens residens. Han hjalp med suksess en annen grunnlegger, Teresa Candamo, til å komme over de innledende vanskelighetene med hennes nye institutt.

Hans diskrete arbeid og intelligente og dype kjærlighet, kombinert med hans kjærlige og autorative karakter, førte til at han ble betraktet som «Limas helgen». I en alder av 75 år startet hans fysiske styrke å svikte og han ble tvunget til å redusere sitt apostolat. De siste tre årene av sitt liv tilbrakte han på sitt rom. Der døde p. Aloisius den 26. september 1923, 82 år gammel. En ukjent besøkende skar inn «Limas apostel»på hans gravstein. Hans legeme ble i 1948 flyttet til kapellet i provinshuset til St. Camillus' Døtre i Buenos Aires i Argentina. I desember 1999 ble hans jordiske rester ført til kapellet i St. Camillus' døtres generalat i Via Anagnina i Grottaferrata utenfor Roma. Der hviler han sammen med Josefina Vannini.

Den 24. april 2001 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 7. juli 2001 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 4. november 2001 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 26. september.