Den hellige Athelstan av England (~895-939)

Den hellige Athelstan (Aethelstan, Æthelstan, Ethelstan, Æþelstān) ble født i 895 i Wessex i Sør-England. Han var eldste sønn av kong Edvard (Eadweard) den Eldre av Wessex (899-924), men var født utenfor ekteskap av kongens elskerinne Egwina (Ecgwynn). Han var sønnesønn av den hellige kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Wessex var det fremste av de syv angelsaksiske kongerikene og hadde et slags overherredømme over dem, så derfor kalles kongene fra og med Egbert av Wessex (802-39) også konger av England. Alfred var en av de mest betydelige herskerne, og i 884 ble hans krav på tittelen konge av England en realitet da de to kongerikene Mercia og Bernicia ble redusert til rene lydriker.

Da Athelstan var bare fire år gammel, giftet hans far seg med Elfleda (Aelfflaed) (d. ca 920), og Athelstan ble sendt for å oppdras av sin tante Ethelfleda (Aethelflaed, Aethelfled, Æthelfleda, Æthelflæd) (872-918) ved de kongelige hoffene i Tamworth og Gloucester. Hun var Alfred den Stores eldste datter og gift med jarl (ealdorman) Ethelred av Mercia. Etter mannens død i 911 fikk hun tittelen Lady of the Mercians, som ikke bare var en nominell tittel, for hun var en formidabel militær leder og taktiker.

Athelstans far Edvard giftet seg etter Elfledas død rundt 920 med Edgiva av Kent, og med henne fikk han blant annet sønnen Edmund (f. 921), som skulle bli konge etter Athelstan som kong Edmund I av Wessex og England (939-46). Da Edmund ble myrdet den 26. mai 946, var hans sønner så unge at hans hellige bror Edred overtok som konge (946-55). Han ble etterfulgt av Edmunds sønner Edwy (Eadwig) (955-59) og den hellige Edgar (959-75).

Kong Edvard den Eldre døde den 17. juli 924. Omstendighetene rundt tronfølgen er noe forvirrende. Ethelfleda av Mercia var død i 918, og det synes som om Edvard hadde ønsket at hans kongerike skulle deles mellom Athelstan i Mercia og hans eldste legitime sønn Ælfweard (f. 904) i Wessex. Det er også mulig at da Ælfweard tok over tronen, kan folket i Mercia ganske enkelt ha avvist ham. Det er også mulig at Athelstan ikke var akseptabel i Wessex fordi han var født utenfor ekteskap.

Uansett hva situasjonen var, så var det spenning mellom de to halvbrødrene. Men beleilig nok døde den tyveårige Ælfweard under mystiske omstendigheter i Oxford bare femten dager senere, den 2. august 924. Han ble gravlagt ved siden av sin far i New Minster i Winchester, og Athelstan konge over hele England, men han møtte motstand fra en ellers ukjent prins ved navn Alfred, muligens barnebarn av kong Ethelred I av Wessex og Kent (865-71). Men til slutt var Athelstan trygg nok på tronen til å holde en kroningsseremoni den 4. september 925. Han var den første engelske kongen som ble kronet på kongesteinen i Kingston-upon-Thames. Noen hevder at Athelstan var den første som ble kronet til konge over hele England.

Athelstan sørget snart for å sikre sin stilling i England. Han undertegnet i 926 en allianseavtale med kong Sigtrygg (Sihtric) av York ved å gifte bort en av sine søstre til ham, men denne falt sammen da Sigtrygg døde året etter. Athelstan var tvunget til å dra nordover for å gjenskape sin innflytelse, om ikke kontroll, over det norske York. Hans mektige hær feide over York og Northumbria og fordrev den nye kongen, Olav Sigtryggson. Dermed var kongerikets grenser utvidet til den største utstrekning de inntil da hadde hatt og tilsvarte omtrent det moderne England. I Eamont i det nordre Derbyshire mottok Athelstan den 12. juli 926 underkastelse fra overfogd Eldred (Ealdred) I av Bamburgh og kongene Konstantin II av Skottland og Owen (Owain) av Strathclyde. En fredsavtale, avtalen av Penrith, ble undertegnet med de skotske monarkene og fikk dermed en slutt på aggresjonen fra de siste tiårene.

Rundt samme tid følte de to walisiske kongene Hywel Dda av Deheubarth og Owain av Glywysing og Gwent det klokest å underkaste seg kong Athelstans overherredømme i Hereford, og grensen mellom England og Wales ble formelt fastsatt til elven Wye. Alle de fem walisiske kongene gikk med på å betale en enorm årlig skatt. De walisiske herskerne, denne gangen inkludert kongen av Gwynedd, forsikret igjen om sin lojalitet ved å oppvarte Athelstan ved det engelske hoffet fire år senere. De ble senere fulgt av kong Tewdr av Brycheiniog. Hans innflytelse i Wales understrekes av det walisiske diktet Armes Prydein Fawr og ved det faktum at de walisiske kongene opptrer som subreguli i chartrene skrevet av «Athelstan A».

Han eliminerte også motstanden i Cornwall og drev «vest-waliserne» (det vil si de fra Cornwall) ut av Exeter og etablerte grensen mellom England og Cornwall til elven Tamar.

Til tross for at Athelstan nå var blitt en av de mektigste kongene Britannia noensinne hadde sett, synes det som om folk i Wessex fortsatt ikke var fornøyd med hans lederskap. Det la åpenbart et komplott for å få ham blindet i Winchester og erstattet av avdøde Ælfweards helbror Edwin. Om komplottet ganske enkelt mislyktes eller om det ble avslørt, er ikke helt klart, men i 933 synes mennene i Wessex å ha brutt ut i åpent opprør, for det var «forstyrrelser i kongeriket». Athelstans styrker klarte å drive Edwin utenlands, men han døde i en storm på havet. Det har vært antydet at Athelstan etter denne hendelsen med hensikt forble ugift og sørget for å avstå å skaffe seg en direkte arving til sitt kongerike, så de to partiene skulle forsones etter hans død.

Kanskje kong Konstantin II av Skottland så denne sabelraslingen med Wessex som en åpning i Athelstans rustning. For året etter brøt han den syv år lange freden og angrep England. Athelstan handlet raskt og ledet en stor land- og sjøkampanje inn i Skottland mens han tvang sine walisiske underkonger å hjelpe til med å øke hærens antall. De herjet det nordlige kongeriket så langt nord som Dunottar (nær Aberdeen), mens sjøstyrkene seilte til Caithness.

I 937 slo Konstantin tilbake ved å danne en mektig allianse med de britiske undersåttene til kong Owen av Strathclyde og de norske krigerne til kong Olav Guthfrithson av Dublin. En stor invasjonshær marsjerte sørover, men Athelstan var klar og ved slaget ved Brunanburh (Brunanburgh) i 937 ledet han Britannias styrker sammen med den yngre halvbroren Edmund (Eadmund) og nedkjempet invasjonshæren i et to dager langt blodig slag.

Athelstan var nå i praksis overherre over hele Storbritannia og han brukte til og med denne tittelen på mynter og i kongelige chartre. Athelstan kan ha betraktet sitt styre som keiserlig, i alle fall finnes tittelen basileus (gr: keiser) i hans chartre. Han er den første kongen som bærer tittelen r[ex] tot[ius] B[ritanniae]. Mellom 928 og 935 ble hans chartre skrevet av samme mann, kanskje en kongelig skriver, som er kjent som «Athelstan A». Gjennom disse chartrene kan vi se hvor Athelstan var, hvem som var med ham og til hvem han ga land. Syv av hans lovbøker er også bevart. Fire ble offisielt satt opp for kongen selv, en proklamasjon fra Grately og en annen fra Exeter. Det er ikke forbausende at utenlandske lærde flokket til et så velordnet kongelig hoff, blant dem irer, bretonere, frankere, tyskere og italienere. Berømte enkeltpersoner inkluderte islendingen Egil Skallagrímsson (ca 910-90) og Israel the Grammarian.

Kong Athelstan hadde flere europeiske kontakter enn selv hans bestefar Alfred den Store. Han bygde allianser med utlandet ved å gifte bort fire av sine halvsøstre til ulike herskere i Vest-Europa. Edith (Ædgyth) (d. 946) giftet seg i 928 med Otto, sønn av Henrik I av Sachsen, den senere kong Otto I den Store (936-73), som ble kronet til den første Hellige romerske keiser i 962. En annen søster giftet seg med Egil Skallagrímsson og en annen med grev Hugo den Store av Paris (926). Den fjerde, Edgiva (Ædgifu), giftet seg den 7. oktober 919 med den frankiske kongen Karl III den Enfoldige (fr: Charles le Simple) (893-922/923). Da han ble fengslet av sine fiender, brakte hans hustru Edith deres sønn og arving, prins Ludvig, til England. Han fikk derfor navnet Louis d'Outremer («Ludvig fra den andre siden av havet») da han i 936 kom tilbake for å bli kronet til konge som Ludvig IV av Frankrike (936-54). I likhet med hertug Alan av Bretagne og prins Håkon av Norge, ble han oppfostret ved Athelstans kongelige hoff.

Håkon den Gode Adalsteinsfostre (Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri) (ca 918-61) var yngste sønn av kong Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Da han var omtrent ti år gammel, ble han sendt til England, til kong Athelstan, som i sagaene kalles Adalstein, for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Athelstan til å ta mot gutten. Fremstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Athelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmennutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. Håkon må ha vært hos kong Athelstan samtidig med prins Ludvig.

Da Håkon var omtrent tyve år gammel, vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Broren Eirik Blodøks måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom. Håkon var norsk konge fra rundt 933 til sin død i 961.

Under Athelstan styrket lovene kongelig kontroll over hans store kongerike, valutaen ble regulert for å kontrollere sølvvekten og å straffe bedragere, kjøp og salg ble hovedsakelig begrenset til byene (burhs) slik at bylivet dermed ble oppmuntret, og områder med bosetting i Midlands og danske byer ble konsolidert i grevskaper (shires).

Athelstan var en religiøs mann som var velgjører for mange monastiske kommuniteter i Wessex. Han grunnla for eksempel Muchelney Abbey i Somerset, og spesielt støttet han klosteret i Malmesbury. Hans sjenerøsitet mot Kirken var velkjent, ikke bare når det gjaldt penger, men også bøker og andre hellige skatter. Han var også en stor samler av kunstverk og religiøse relikvier, som han ga bort til mange av sine tilhengere og kirker for å få deres støtte, og han sendte agenter ut over hele Europa for å skaffe dem. Milton Abbey i Dorset var spesielt glade over å få den hellige Samsons arm og den hellige Branwaladrs hode, noe som gjorde klosteret til et viktig valfartssenter. Ifølge William av Malmesbury kom slike relikvier som keiser Konstantin I den Stores sverd og den salige keiser Karl den Stores lanse til Athelstan, noe som antyder at han var assosiert med disse tidligere store herskerne.

Keiserinne Irene av Bysants (formynder 780-90; regjerende dronning 797-802) sendte i 798 eller 802 flere torner av Kristi tornekrone til den salige keiser Karl den Store, som han oppbevarte i Aachen. Åtte av disse er kjent å ha vært der da den hellige pave Leo III (795-816) konsekrerte basilikaen i Aachen, og den senere historien til flere av dem kan spores uten vanskeligheter. En ble sendt av Hugo den Store til den angelsaksiske kong Athelstan i 927 i anledning visse ekteskapsforhandlinger, og den fant senere sin vei til Malmesbury Abbey.

Athelstan døde den 27. oktober 939 i Gloucester, rundt 44 år gammel og på høyden av sin makt. Han ble ikke gravlagt i familiemausoleet i Winchester, men i sitt favorittkloster Malmesbury Abbey ved siden av sin yndlingshelgen, den hellige Aldhelm av Sherborne (d. 709). En middelaldersk grav med hans liggende statue kan fortsatt ses der i dag. Han ble etterfulgt på tronen av sin halvbror Edmund.

Hans grav i Malmesbury Abbey er i dag tom, hans relikvier gikk tapt under oppløsningen av klostrene i 1539. De kan ha blitt ødelagt av kong Henrik VIIIs kommisjonærer, eller de kan ha blitt gjemt før kommisjonærene kom for å stenge klosteret.

Athelstans regjeringstid er ofte oversett, mye av fokuset rettes mot Alfred den Store før ham og Edgar etter ham, men hans regjeringstid var av fundamental betydning for den politiske utviklingen på 900-tallet. Han kalles da også Athelstan den tapre.

The Anglo-Saxon Chronicle, som er så talende i regjeringstiden til Alfred den Store og Edvard den Eldre, faller i relativ taushet under Athelstans styre, og de notisene som er bevart, er retrospektive. Noen få referanser forteller om hans militære kampanjer, og den lengste notisen er et dikt og slaget ved Brunanburh, trolig skrevet i regjeringstiden til hans etterfølger Edmund. Andre kilder fra hele Europa sørger imidlertid for mer informasjon. Flodoards annaler inneholder flere referanser til Athelstans befatning med herskerne i Øst- og Vest-Franken, og det samme gjør krøniken fra Nantes. Det er imidlertid William av Malmesbury, som skrev tidlig på 1100-tallet, som gir oss flest detaljer. Hans verk kan til og med bygge på en nå tapt biografi, Vita Æthelstani, men dette er ikke bevist.