Denne gruppen består av fem sekularprester i bispedømmet Ávila, drept i Spania i 1936.
Josef Maximus gjennomførte sine kirkelige studier ved seminaret i Ávila, hvor han utmerket seg i alle fag for sine strålende ferdigheter. Han ble presteviet den 24. september 1910 av biskop Máximo Fernández OP. Han tjenestegjorde i sognene Santa Lucía i Gredos, Tormellas, Velayos, Navalonguilla og El Barco i Ávila, før han i 1926 ble utnevnt til sogneprest i Cebreros. Der var han i ti år og var eksemplarisk og intens. Tidlig om morgenen åpnet han personlig kirken, og deretter var han lenge hensunket i bønn. Hans oppmerksomhet til de troende var konstant, spesielt mot de trengende og syke. På grunn av viktigheten av sognet Cebreros hadde han fra 1928 hjelp av en medhjelper, Guds tjener Zacarías Cecilio Martín y Martín.
Den 22. juli 1936 mottok han de første truslene som var en alvorlig fare for hans liv. Men først kort tid etter middag den 24. juli at bevæpnete militsmenn fra FAI (Federación Anarquista Ibérica) stormet sogneprestens residens. Don José ble ført til torget ved siden av kirken, hvor det allerede var forberedt en varebil. Han ble tvunget av sted, og til grove fornærmelser gjennomførte han marsjen. Han gikk inn i lastebilen, hvor det var mer enn tyve militsmenn. De kjørte fra Cebreros på landeveien i retning El Tiemblo. Lastebilen ble plassert langs veikanten. Han manglet fysisk styrke og ble holdt av en militsmann når han skulle henrettes.
Uventet rammet et skudd fra de «hvite» en av militsmennene, selv om de andre holdt utkikk. Såret var dødelig, og p. Josef oppfattet det og ga ham absolusjon, dette ble hans siste prestehandling. Raskt falt han død om. Klokken var nesten halv fem på ettermiddagen. Hans siste ord var en bønn om tilgivelse for sine forfølgere. Det var den 24. juli 1936 på landeveien Cebreros i El Tiemblo i provinsen Ávila i regionen Castilla y León i Spania.
Da borgerkrigen brøt ut, flyktet p. Josef til Gavilanes etter å ha mottatt drapstrusler i landsbyen. Der møtte han sin bror Serafín (25), som studerte medisin i Madrid. Både med tanke på faren og etter råd fra noen sognebarn, dro de til et hus på markene. Men så snart militsen i nabobyen Pedro Bernardo fikk vite hvor de hadde gjemt seg, bestemte de seg for å gå og lete etter dem og ta dem med seg. Serafín ble gitt mulighet til å unnslippe, for de var bare ute etter presten, men han ønsket å dele skjebne med sin bror. Han visste at utfallet kunne være døden, men han var villig.
De kom til landsbyen, hvor militsmennene hadde hast med å drepe dem. Forfølgerne skadet de to brødrene med økser og skarpe våpen. De ønsket å fremtvinge deres frafall og ønsket å få dem til å lide før de døde. Det var klokken fem på ettermiddagen den 14. august 1936 da både sognepresten og hans bror ble drept i området kjent som La Cuesta de Lancho i Pedro Bernardo i provinsen Ávila i regionen Castilla y León i Spania. De ble gravlagt i byen Pedro Bernardo, men en måned senere flyttet familien deres levninger til kirkegården i landsbyen Torrico i Toledo, og p. Josef ble i 1942 flyttet til sognekirken.
Som tolvåring begynte Johannes den 1. oktober 1925 på seminaret i Ávila. Det var i den gamle bygningen i San Millán på området som nå okkuperes av bispedømmets skole for videregående utdanning. Han gjennomgikk kurs i latin og humaniora, filosofi og teologi. Han utmerket seg helt fra begynnelsen for god oppførsel, sin dedikasjon til studiene og optimale faglige kvalifikasjoner. Hans kjennetegn var et liv i fromhet, både mens han var i seminaret og under sommerferiene i Rágama. De som kjente ham på seminaret, fremhevet Don Juans ekstraordinære religiøse, moralske, faglige og menneskelige egenskaper. Ikke få kolleger understreket hans bemerkelsesverdige evner til innen kunst. Spesielt i forhold til maleriet, hvor han var utrustet med fin følsomhet og vellykket gjennomføring.
Han ble presteviet den 6. juni 1936, seks uker før borgerkrigen brøt ut i Spania. Den religiøse forfølgelsen var allerede et klart faktum. Raskt begynte han sin prestetjeneste, ennå ikke 23 år gammel. Han ble mottatt med entusiasme i sitt kirkelige engasjement. Hans sogneoppdrag skulle bli det første og det siste. Den 3. juli 1936, på den 27. dagen etter hans prestevielse, ble Don Juan utnevnt sogneadministrator i El Hornillo. Hans hender var fortsatt parfymert av den nylige prestesalvelsen. Han sang sin første messe i Rágama.
Han tok sitt sogn i besittelse den 11. juli 1936, og en uke senere brøt borgerkrigen ut. En slik krig kom ikke overraskende på Don Juan, og han ønsket å være sammen med sine kjære sognebarn. El Hornillo nær Arenas de San Pedro hadde bare 815 innbyggere i 1936. Den religiøse situasjonen der hadde vært svært vanskelig siden valget i februar 1936. Det var umulig med en normal og fri andaktsaktivitet, spesielt utenfor kirkene. De mest revolusjonære på venstresiden var svært aktiv mot alle religiøse uttrykk. Ved hyppige anledninger spottet de på venstresiden de dristige som ønsket å fremtre med sin kristne tro. Om natten den 1. mars ble kolvene i kirkeklokkene stjålet. Det var det første tegnet på en blodig slutt i El Hornillo.
Etter krigsutbruddet den 18. juli 1936 ble angrepene på religiøs praksis intensivert. Sognekirken ble beslaglagt og katolsk tilbedelse forbudt. I to måneder forble kirken i kommunistenes hender. Ødeleggelsen av statuene var rask, og det var ofte hån og skjending. Sognets skytshelgen San Juan Bautista fikk hogd av høyre hånd. Det var den første statuen som ble skjendet. Annen skjending og hån skjedde med andre statuer i kirken, og det samme skjedde med kultgjenstander. Noen statuer ble halshogd, mens andre ble brent. Alt ble skjendet alt, krusifikser, malerier, klesdrakt, missaler osv. Marxistene ønsket å fjerne alle religiøse tegn.
Prestegården havnet også i den røde komiteens hender og gjort om til møtesal. Kommunistene gjorde den unge presten, nykommer i sognet, mål for sine ydmykelser mot religionen, mot Kirken, mot den kristne tro. Det kunne ikke være noen reaksjon mot Don Juans personlige karakter, men bare fordi han var en prest for Kristus. Han hadde ikke fått tid til å utvikle sin pastorale aktivitet og kunne ikke ha noen personlige fiender. Hans godhet var godt manifestert som seminarist og prest i to måneder.
Han ble tvunget til å levere nøklene til kirken til den røde komiteen, så han kunne ikke lenger gå tilbake til templet. Han utførte aldri noen religiøse handlinger offentlig. Han bodde i huset til Doña Dominica Familiar. Der, ledsaget av noen sognebarn, ba han siden rosenkransen og andre andakter. De ba for fred i Spania, for Kirken. Det samme gjorde han hjemme hos naboen, don Genaro González. Dette var helt hemmelige møter, men i en liten by kunne ikke slike møter. Foreløpig ble de ikke hindret av den kommunistiske komiteen, selv om de var i fare.
Don Juan Mesonero flyktet ikke, men han tok av seg sutanen og iførte seg sivile klær. Selv om han var svært bestemt på aldri å benekte at han var prest, ønsket han ikke å provosere sine forfølgere. Han levde avsondret, men uten spesielle forpliktelser, hos Doña Dominica. Han fikk noen besøk fra sognebarn. Presten nøt, til tross for de få dagene i landsbyen, et hellig omdømme, enkel og snill, en engleaktig mann. Pastoralt hadde han ikke tid til å gjøre store ting i sognet, og mange av hans sognebarn hadde ikke hatt muligheten til å møte ham.
Priscila González Familiar, niese av Doña Domenica, har gitt oss en detaljert rapport om martyriet til Don Juan Mesonero Huerta, som skjedde i El Hornillo om natten den 15. august 1936, høytiden for Jomfru Marias opptakelse i himmelen. Flere kvelder hadde en «rød» gutt på rundt femten eller seksten år passert huset til den ærverdige presten og begynt å synge: «Hvis prester og nonner visste...».
Denne ettermiddagen lekte don Juan på den lille veien sammen med en gutt på rundt tre år, fordi han hadde glede av å være sammen med barna. Da passerte den nevnte gutten på hesteryggen, og da han så presten så nær, begynte han med enda mer raseri å synge sin utfordrende sang. Don Juan reiste seg rolig. Han fortsatte rundt ti meter og sa til ham med en svært mild stemme: «Hei, gutt, hvorfor gå gjennom her når du synger den?» Den unge mannen svarte: «Fordi jeg vil». Fortelleren, som var vitne denne scenen, sa: «Don Juan, ignorer ham, la ham være!» Og han fortsatte ikke da han kjente igjen huset der han bodde, som tilhørte Dominica Familiar. Men gutten hoppet på hesten og red gjennom landsbyen mens han ropte: «Den lille presten hadde jeg ønsket å drepe med en pistol».
I samme øyeblikk kom noen lovløse, bevæpnet med stokker og skytevåpen, blant dem en bror av gutten. Da skjønte de hvor Don Juan var og avfyrte et skudd mot balkongen, men de traff ikke ham. De turte ikke å trenge inn i huset, så etter banning og spotting spredte de seg. Men den omtalte gutten gikk til Arenas og ringte etter en større styrke, og i mellomtiden sørget den gode sakristanen for at Don Juan kom seg ut av et vindu og gjemte seg på hustaket.
Senere, da det var blitt natt, kom de onde tilbake, enda mer rasende, spesielt guttens far. De truet med å brenne ned huset hvis de ikke utleverte presten. Don Juan hørte det hele, og for å spare andre, selv på bekostning av sitt eget blod i imitasjon av Kristus, meldte han seg i en pause som et saktmodig lam og sa: «Her er jeg». Da tok guttens far bena fatt og sa: «Din slyngel, hvis du bor her, er det fordi vi ikke har vært i stand til å fange deg». Deretter kastet han og de andre bandittene ham ned en skråning, mishandlet ham og dro og bar ham til fengsel i kjelleren i rådhuset. Det satt han til lederne fra Arenas endelig kom.
Da ingen hadde noen sak mot presten og ikke noen i landsbyen ville ha ham drept, ønsket de for enhver pris en unnskyldning for å fordømme ham, og de insisterte på at han hadde pistol. Mobben dyttet og fornærmet ham gjennom de mørke gatene til dit han møtte gutten. De oppfordret ham til å sverge og tilstå at han hadde pistol. Men han samtykket ikke og svarte bare med enstavelsesord på de ulike spørsmålene. Til slutt førte de ham til rådhuset, og deretter tok de ham med til grensen mellom Arenas og Poyales del Hoyo, hvor de drepte ham. Det var før midnatt den 15. august 1936 i Arenas de San Pedro i provinsen Ávila i regionen Castilla y León i Spania. Liket av Don Juan Mesonero Huerta dukket opp ved siden av veien ved Puente Pelayo mellom Arenas de San Pedro og Poyales del Hoyo. Han ble liggende der et par dager.
Han ble presteviet i Ávila den 8. juni 1895. Hans siste postering ble i sognet Mombeltrán fra den 24. mai 1911. Først som en cura regente, deretter som ecónomo og til slutt som párroco (sogneprest). Don Damian, som en god hyrde for sin flokk, levde i konstant selvfornektelse i tjeneste for alle. Han var enkel, beskjeden og nestekjærlig. Alle som kjente ham, sa at han var svært tilbøyelig til forståelse og tilgivelse, selv om det i Mombeltrán oppsto mange vanskeligheter i årene umiddelbart forut for krigsutbruddet den 18. juli 1936.
Han ble drept i Puerto del Pico i provinsen Ávila i regionen Castilla y León i Spania den 19. august 1936. Først ble han voldsomt kastet ned fra en lastebil. Han falt på bakken og kunne ikke bevege seg. Deretter måtte han gjennomgå en intens og langvarig lidelse, fysisk og moralsk. De plasserte ham ved siden av en stein. De ville ha skutt ham, men ville ikke bruke mye unødvendig ammunisjon ettersom Don Damians krefter var minimale. Men til slutt endte flere skudd livet til den gode sognepresten i Mombeltrán. Det var klokken syv på kvelden på en varm sommerdag.
Den 2. oktober 1915 begynte han på seminaret i San Millán i Ávila, bare elleve år gammel. Augustin startet først med latin og humaniora, og da han hadde gjennomført disse kursene, ble de etterfulgt av filosofi og til slutt teologi. Han avsluttet studiene i juni 1926. Han utmerket seg alltid for sin fromhet, kjærlighet til studier og strålende akademiske kvalifikasjoner. Den 18. desember 1926 ble han presteviet. Han mottok alle vielser av biskopen av Ávila, dr. Don Enrique Plá y Deniel, fremtidig spansk kardinalprimas.
Som prest hadde Don Augustin flere pastorale oppgaver i bispedømmet Ávila. Den 3. mars 1927 ble han utnevnt til sogneadministrator i Horcajo de la Ribera, og bodde noen måneder i dette sognet. Han måtte dra derfra for å avtjene militærtjenesten som kapellan for de spanske tropper i Afrika. Der var han i en del av 1927, hele 1928 og de første månedene i 1929.
Tilbake i Spania ble p. Agustín utnevnt til sogneadministrator av El Míron den 16. april 1929, og han bodde i et år i dette sognet. Den 7. januar 1930 ble han utnevnt til sogneadministrator av San Juan de la Nava. Men det var også bare for et par måneder, for fra den 20. oktober samme år ble han overført som kapellan til sognet Santo Domingo i Arévalo. Men også der ble han bare i noen få måneder før han ble utnevnt til kapellan i Parrillas i bispedømmet Ávila, som tilhørte provinsen Toledo.
Men biskopen flyttet ham et halvt år senere, den 3. desember 1932, til et nytt sogn, Bohoyo. Der ble han frem til april 1935. Etter en konkurranse om sogn ble don Agustín Bermejo Miranda den 27. april 1935 utnevnt til sogneprest i Hoyo de Pinares. Der ble han til han i ett år og fire måneder frem til sin voldelige død. Som vi ser måtte han i løpet av sine ti år som prest flytte til åtte forskjellige sogn. Lydighet mot prelaten var hans standard, og han ba ikke om forklaringer, men adlød omgående. Don Augustin kom til Hoyo de Pinares i slutten av april 1935, og han visste hvordan han skulle utvikle en effektiv aktivitet som en god hyrde for sjelene, selv om tidene allerede var svært vanskelige i sluttfasen av Den andre spanske republikk.
Augustin utmerket seg for sitt intense fromhetsliv, for sin faderlige og profesjonelle omsorg for barn og unge, for sitt fattige og enkle liv, for sin fulle dedikasjon til de hyppige besøkene hos syke, for sin spesielle og konstante nestekjærlighet mot de fattige. Alt dette ga ham høy aktelse og ærbødighet blant sine sognebarn. Selv for dem som sto politisk fjernt fra religiøs praksis, eller dem som mer og mer skulle angripe religionen. Alle merket innflytelsen fra den virulente aktivitet til kommunister, sosialister og venstreorienterte revolusjonære organisasjoner. Den ateistiske og antikatolske propaganda underminerte befolkningen, spesielt i den tiden da Augustin var i Hoyo de Pinares. Det at denne byen lå så nær Madrid, påvirket ikke lite i den forbindelse.
Presten var svært ivrig, klok, hardtarbeidende, vennlig, uselvisk, from, opptatt med å hjelpe alle, sådde fred og forståelse, men tidene var vanskelige. Når det begynte å bli fare for hans liv, forsikret hans sognebarn seg om at ingenting ville skje med ham. Kanskje de håpet med slike ord å berolige hans eldre mor, som bodde sammen med ham.
Sognekirken ble beslaglagt den 19. juli 1936, dagen etter krigsutbruddet. Det ble omgjort av den røde komiteen til matbutikk. I sin arkitektur led kirken ingen store skader. Statuer av San Roque og San Sebastian ble derimot skadet. Flere kultobjekter forsvant også, og messeklærne ble skjendet. Prekestolen ble brukt av den røde militsen til «å forkynne». Denne kirken og folket i Hoyo de Pinares hadde som skytshelgen erkeengelen Mikael. Hans festdag feires den 29. september. Nettopp på denne datoen ble kirken plyndret. Ved å velge denne dagen, søkte de kommunistiske militante mer og mer å såre de religiøse følelsene til praktiserende katolikker.
Don Augustin og hans mor ble stengt inne i menighetshuset, og han kunne ikke feire messe eller andre handlinger av tilbedelse, og han kunne ikke forlate huset. Han var klar over sin farlige situasjon. Det ble enda verre av den skjebnen som ventet hans eldre mor. Noen sognebarn tilbød å ta ham ut av landsbyen så han kunne flykte til hovedstaden. Byen Ávila var ikke under marxistisk dominans. Men sognepresten ønsket ikke å forlate sine sognebarn eller sin mor. Han fortsatte å utføre sine plikter som en god hyrde og en god sønn. Noen sognebarn tok seg av sognepresten og hans mor, og under stor risiko brakte de dem mat, nyheter og trøst.
Snart mottok Don Agustin to nyheter som gjorde at han led at fikk en avklaring av den tragiske slutten som ventet ham. Han fikk høre om den voldelige døden til to naboprester, sognepresten i Navalperal de Pinares, don Basilio Sánchez García, og sognepresten av Cebreros, den salige don José Máximo Moro Briz, drept av militsmennene henholdsvis den 23. og 24. juli. Han kunne skimte sin egen død. Tanken på moren hevet hans bekymring. Men Don Agustín hadde tillit til Gud, uansett hva som skjedde. De lange timer i de gjenværende dagene i varetekt på prestegården ble brukt i konstant mental og vokal bønn, studier og lesing. Da de nådde den 28. august 1936, etter førti dager innelåst i huset, godt sikret og bevoktet av militsen, så sognepresten at det gikk mot slutten.
Tidlig en morgen, rundt klokken syv, banket fire væpnete kommunistiske militsmenn på døren til leiligheten. P. Augustins mor åpnet for dem, og det var ingen tvil om at han kom til å bli arrestert. Umiddelbart meldte presten seg, og mor og sønn omfavnet hverandre. Tiden var kommet for den ytterste smerte, men en slik gest imponerte ikke militsmennene. En av dem hånet sognepresten og bebreidet ham for hans svakhet fordi han gråt og omfavnet sin eldre mor, og han ble beskyldt for at en slik holdning hos en mann var feig. P. Augustin svarte, uten hat, med kjærlighet: «Å klemme og kysse en mor for siste gang er ikke holdningen til en feig mann, men en snill sønn, en sterk mann».
En bil som var gjort klar for formålet, mottok p. Augustin og forfølgerne. De kjørte mot Cebreros og fortsatte egentlig mot El Barraco og nådde sumpen Burguillo. Deretter kom de til en bro kalt Gaznata. Rundt 300 meter fra et lite hus for sjåfører, langs veggen på en vingård, drepte militsmennene p. Augustin, sogneprest i Hoyo de Pinares. Det var utpå formiddagen den 28. august 1936i kommunen El Barraco i provinsen Ávila i regionen Castilla y León i Spania. En av militsmennene som hadde vært direkte involvert i p. Augustins voldelig død, ble hørt å kommentere at på plassen hvor presten hadde dødd tappert, var de ikke i stand til å få ham til å knytte neven som et tegn på å være kommunist, i stedet døde han mens han sa: «Leve Kristus kongen».
På åstedet ble hans levninger først liggende uten å gravlegges, men senere vendte morderne tilbake for å forsøke å brenne liket. Noen sjåfører gravla der det som var igjen av Don Agustin. En tid senere ble restene gravd opp og flyttet, først til kirkegården i El Barraco og til slutt til sognekirken i Puerto Castilla.
De fem martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.
Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. desember 2013