Den hellige Avitus (fr. Avit, Avy) ble født en gang midt på 400-tallet i Orléans i Gallia Lugdunense, nå i departementet Loiret i regionen Centre i Frankrike. Andre kilder sier at han ble født i Auvergne, og byen Aurelica (nå Aurillac i departementet Cantal) nevnes, mens andre igjen sier at han ble født i Aquitania. Vi vet lite med sikkerhet om ham, men han kom fra en hederlig familie med få ressurser. Hans far var fra Beauce og hans mor fra byen Verdun, men fattigdom fikk henne til å forlate sitt land, og hun kom til Orléans. hvor hun ble lagt merke til på grunn av sine dyder, sitt arbeid og sine meritter. Hun giftet seg, og Vårherre ga dem en sønn, Avitus.
Han gikk på skole i det lille klosteret Menat ved bredden av elven Sioule, en sideelv til Allier, nær Riom i Auvergne, en av regionens eldste monastiske grunnleggelser. På denne tiden var klosteret svært lite, men det ble senere utrustet av den beryktede dronning Brynhilda (ca 543-613) og av den hellige biskop Bonitus av Clermont (fr: Bonnet, Bonet) (691-701). I dette klosteret ble Avitus venn med den hellige Carilefus av Anisole (fr: Calais), og sammen bestemte de seg for å vie seg til det religiøse liv. De dro til klosteret Micy (senere Saint-Mesmin) nær Orléans, hvor de presenterte seg for den hellige abbed Maximin den eldre (510-20) og ba ydmykt om å motta drakten som munker. Maximin tok dem opp blant sine disipler.
Avitus var svært hengiven og så enkel at munkene spottet ham som en fattig idiot. Han ble ofte kalt gal og dum, men han ble ikke sint. Vanligvis la han til side noe av sin mat for å gi til de fattige, og ofte ga han dem sine klær. Dette var grunnen til at abbeden vurderte ham som et himmelsk lys med sjeldne dyder, og han ga ham en celle ganske fjernt fra de andre, hvor han uhindret kunne utøve sine botsøvelser og faste, våke og be. I Micy ble de to vennene presteviet, for da var Avitus’ hellighet blitt anerkjent av alle etter svært tydelige tegn. Maximin betrodde Avitus oppgaven som cellarius (fr: cellérier; kjellermester), og utpekte ham til sin etterfølger.
Avitus aksepterte utnevnelsen med store vanskeligheter og mot sin vilje, men han kunne ikke nekte å adlyde sin abbed. Men han kunne neppe tåle å ha denne byrden på sine skuldre i lang tid, for den sto i motsetning til den ensomhet han ønsket, dessuten ga hans ærlighet, enkelhet og naive åpenhet i sinnet opphav til mye smerte. Alt dette gjorde at han til slutt bestemte seg for å forlate dette stedet. Fordi abbeden sov, gikk han stille til sitt rom, og da han dro, etterlot han nøklene på abbedens seng og forlot klosteret. Han dro til de mest bortgjemte stedene i Calaune-skogen, rundt to mil fra klosteret, hvor han laget seg en liten eremitthytte av greiner, hvor han lå skjult i flere dager.
Da abbeden sto opp ved midnatt for å synge matutin, fant han nøklene som lå på hans seng. Han var ganske overrasket, men uten tvil skjønte han at Avitus hadde reist. For å være sikker, gikk han raskt til munkens celle, men han fant ham ikke. De undersøkte alle celler, sted og områder bortsett fra klosterhagen, som ikke ble undersøkt, men de fant ham ikke noen steder.
Det var ikke bare Avitus som lengtet etter en større ensomhet, men også vennen Carilefus, og sammen trakk de seg tilbake til provinsen Perche. Der skiltes imidlertid deres veier. Carilefus dro sammen med to ledsagere til Maine, hvor de forsøkte å følge et regime basert på de egyptiske ørkenfedrenes rigorøse askese. Avitus trakk seg sammen med noen ledsagere tilbake til Sologne, til et isolert sted som ble kalt Mézières. Der etterlignet eneboerne de harde botsøvelsene som ble praktisert av eremitter i Østen. De hadde bare en hytte til celle, jorden til seng, røtter og ville frukter til mat. Omgitt av stillheten i de store skogene ble de stimulert til perfeksjon av gjensidig kappestrid.
Abbed Maximin av Micy døde i 520, en mann berømt for sine dyder, meritter og mirakler. Da munkene var ferdige med abbedens begravelse, gikk de til valg på ny abbed. Munkene i Micy fulgte sin avdøde abbeds vilje og valgte enstemmig hans utpekte etterfølger Avitus til ny abbed. Straks ble noen sendt fra klosteret for å lete etter ham. De lette omhyggelig, og til slutt fant de ham i hans usle hytte, hvor de dro ham med seg med makt og førte ham til klosteret, Der prostrerte de seg for ham (la seg langflat) og tryglet ham kjærlig om å bli deres superior og akseptere ledelsen av huset. Avitus hadde store vanskeligheter med å akseptere denne byrden, og han ville aldri ha sagt ja dersom ikke biskopen av Orléans hadde grepet inn og gitt ham ordre om å akseptere valget. Motvillig byttet han ut eremittlivets strenge gleder med bekymringene i administrasjonen av en stor klosterfamilie.
I dette embetet kom han til å fortsette arbeidet til ham som hadde vært hans lærer og venn. Besjelet av den samme ånd fulgte han i forgjengerens fotspor og opprettholdt regulariteten og gløden i sitt kloster, hvor han selv ga det fremste eksemplet. Avitus styrte sitt kloster med faderlig autoritet, og han praktiserte selv de dyder han anbefalte sine brødre å slutte seg til. Gud belønnet hans fortjenester med profetiens gave. Men han forble ikke abbed av Micy særlig lenge. Hans dype ydmykhet gjorde at han kontinuerlig stønnet under en byrde som han betraktet seg som uverdig til, for han ønsket heller å adlyde enn å gi ordrer, og han lengtet også ustanselig etter sin elskede ensomhet.
Kong Klodomir av Orléans (fr: Clodomir) (511-24), andre sønn av frankernes konge Klodvig I (482-511), slåss mot brødrene Sigismund av Burgund (516-23) og Gondemar (Gondomar, Godomar) (523-34), konger av Burgund og sønner av kong Gundobad (Gondebad) (473-516; konge av hele Burgund fra 480), og beseiret dem begge i kamp. Gondemar flyktet, mens Sigismund ble tatt til fange sammen med sin hustru og to små barn. Klodomir førte dem til Orléans og satte dem i fengsel i den leiren han hadde etablert nær villaen Colmiers, tyve kilometer fra Orléans (i dag Coulmiers, en kommune i kantonen Meung-sur-Loire i departementet Loiret i regionen Centre-Val de Loire).
Men prins Gondemar, Sigismunds yngre bror, innkalte sine styrker og samlet store tropper, og han gjenerobret kongeriket Burgund. Da Klodomir hørte om dette, ville han vende seg mot Burgund med en mektig hær, men før han la av gårde, bestemte han seg for å drepe den fengslede kong Sigismund og hans familie. Avitus ble varslet om dette og gikk til kong Klodomir og ba ham om ikke å begå en handling som var en konge uverdig ved å drepe Sigismund og hans barn. Han sa: «Min herre, hvis du akter Gud, endrer du planen som du har lagt. Hvis du ikke tillater at disse prinsene blir drept, vil Gud være med deg, og går du til krig, vil du vinne seier. Men hvis du lar dem dø, vil du omkomme på samme måte, utlevert i hendene på dine fiender, og det skal skje med deg, din hustru og dine barn det samme som du gjør med Sigismund og hans familie».
Kong Klodomir avfeide ordene til den hellige abbeden, og svarte bare: «Dette er et tåpelig råd, å fortelle en mann at han skal etterlate sin fiende bak seg». Så han massakrerte kong Sigismund og hans hustru og deres to små barn, og deres kropper ble kastet ned i en brønn. Deretter marsjerte han til krig mot Gondemar. Men den ble fatal for Klodomir, for han ble drept på ynkelig vis, og hans hustru og barn skulle ikke gå en bedre skjebne i møte. For Avitus’ forutsigelse skulle snart gå i oppfyllelse, da kongens barn fikk strupen skåret over og hans rike gikk over til hans bror, kong Kildebert I av Paris (511-58).
Over brønnen med Sigismunds og familiens levninger ble det senere bygd en kirke, vigslet til Sigismund, som Kirken kaller martyr og rangerte ham blant de hellige i martyrologiet på den første dagen i mai i år 526. Denne kirken er fortsatt omgitt av en landsby med samme navn (Saint-Sigismond, en kommune i kantonen Meung-sur-Loire i departementet Loiret i regionen Centre-Val de Loire), og brønnen har alltid vært et valfartsmål.
Mens Avitus ledet sine brødre i Micy med like mye iver som klokskap, håpet han stadig å kunne trekke seg tilbake til ensomheten for å oppnå perfeksjon i livet som eremitt. Kort etter massakren på det burgundiske kongeparet trakk Avitus seg senere i 523 som abbed, noe den lærde munken Lethuld i Micy forsikrer oss om. Han fikk valgt en ny abbed i sitt sted, nemlig den hellige Theodemir av Micy (523-85).
Deretter forlot Avitus klosteret Micy for andre gang sammen med noen av sine venner, som snart spredte seg i ulike retninger i henhold til hvert deres spesielle kall. Selv slo han seg først ned som eremitt i det territoriet som senere ble kalt Pays Dunois, ved grensen til Perche. Der slo han seg ned på et sted som heter Piriac ikke langt fra elven Loir i det nåværende departementet Creuse i regionen Limousin. Han gjemte seg der hvor skogen var tykkest, og han fant et sted som egnet seg for ham, og der satte han opp et skur av grener, og der levde han på bare poteter og andre ville frukter. I sin celle henga han seg helt til askese og bot. Han ble svært glad i dette stedet, hvor han var helt fjernet fra andre mennesker, som han var da ukjent for, og han bodde der lenge. Men Vårherre, som ønsket å vise frem sin trofaste tjeners dyder og fortjenester, tillot at han ble oppdaget.
Ettersom skogen var svært rik på eikenøtter, tok alle svinegjetere med seg sine flokker dit for å la dem spise. To av gjeterne var brødre og en av dem var stum, og etter å ha mistet oversikten en dag, ble de overrasket av natten. For å hjelpe til med å orientere seg og sikre sine griser, tente de på noen bladrike greiner, men alle ble raskt slukket av et voldsomt regn, så de vandret med sin flokk i stummende mørke uten å vite hvor de var og uten noe håp om å få tilbake lyset. Mens så oppdaget de langt borte en liten brann, og en svinegjeter forlot stedet stille og etterlot sin bror med omsorgen for grisene mens han selv raskt løp til der han så brannen. Etter å ha kommet til døren til helgenens celle, stanset han kort og ba eremitten om å gi ham en liten ild.
Men Guds tjener som ble vekket midt på natten av en svart gutt med deformert ansikt, halvt dekket av stygge filler, ble litt redd og trodde han så et monster eller en demon som viste seg for ham. Derfor grep han som vanlig til bønn, og han bøyde seg til jorden og ba innstendig Vårherre under tårer om å åpenbare for ham om det han hadde foran seg var en god eller ond ånd. Etter at han var ferdig med bønnen, reiste han seg og gikk til han som kalte på ham. Han gjorde korsets tegn foran seg og spurte: «Hvem er du som så hastig og plutselig kommer til mitt skur? Fordi jeg ikke helt vet, ber jeg deg ved Jesus Kristus, Sønn av den allmektige Gud, hengt på korset, at du må fortelle meg om du er et monster, eller hva du gjør på dette øde stedet».
Ved lyden av hans stemme løsnet den stummes tunge, og han fortalte eneboeren oppriktig at han spurte om ild av nødvendighet, men hadde fått mer enn han ba om, ikke bare ilden, men også stemmens bruk. Han erkjente helgenens kraft og falt ydmykt ned for hans føtter og takket ham for en slik velsignelse. Helgenen var ikke mindre fornøyd, vel vitende om at denne mannen ikke hadde blitt sendt til ham av mørkets fyrste, men av Gud, så han takket og omfavnet den unge mannen, gjorde korsets tegn over ham, ga ham lys og lot ham gå.
I mellomtiden hadde svineflokken med sin vokter trukket seg langt bort, og gutten med sitt lys visste ikke hvor han skulle lete i nattemørket og den tykke skogen. Derfor begynte han å rope og kalle på sin bror gjentatte ganger, og hans stemme trengte gjennom skogen. Da den andre broren hørte sitt navn, ble han i begynnelsen overrasket og urolig i ånden, for han kunne ikke forstå hvem som hadde gitt stemme til hans stumme bror. Men gjennom trærne så han et lys som kom ham i møte, og han visste hvem det var. Så snart han hadde sett sin bror frisk og hørte stemmen til ham som en gang var stum, omfavnet han ham varmt, og mens gledestårene rant, spurte han hvem som var hans lege, og hvordan det hadde skjedd, noe hans bror fortalte ham.
Solen sto opp, og de gikk begge for finne helgenen i hans celle. Mens de prostrerte seg ved hans føtter, overøste de ham med mange takksigelser for hans nådige handling, og de ga ham av en av sine griser som gave. Men ettersom Guds tjener aldri spiste kjøtt, ønsket han ikke å akseptere gaven. Han ba dem bare om ikke å fortelle noen hvem han var, hvor de hadde funnet ham og heller ikke hva som hadde skjedd. Men kunne man tie om en himmelsk dyd som hadde manifestert seg så fantastisk? Da de hadde kommet tilbake til huset, klarte de ikke å la være å fortelle sin far og mor alt som hadde skjedd. Alle naboene visste det umiddelbart, og det samme gjorde alle i det omliggende landet, så det ble ikke snakket om annet enn den hellige Avitus.
De fleste troende strømmet dit for å se den hellige, og de syke kom for å få gjenopprettet sin helse. Den lille stien til helgenens celle ble forvandlet til en bred vei, og hver dag kunne man ikke se annet enn skarer av gale, av krøplinger, utmattede og andre rammet av diverse skavanker, som ble båret til helgenens celle. Han som bare en kort tid før hadde levd helt alene midt i en skog, så nå ut til å være i midten av et palass som den fremste og største i folket. Man så syke som ble helbredet og hørte stemmer som lovet Gud for å ha mottatt nåde fra ham gjennom Avitus’ tjeneste.
Men helgenen var så plaget av folkemengden at han i ly av nattemørket ville trekke seg tilbake til et sted som var mer hemmelig. Han dro ut i ødemarken i Perche, som var dekket av tykk skog, myrer og torv. Perche en tidligere provins i det nordvestre Frankrike som grenset til Normandie i nord og vest, til Maine i sørvest, til Vendomois og Dunois i sør, Beauce i øst og Thimerais i nordøst. Territoriet er i dag delt mellom departementene Orne, Eure, Eure-et-Loir, Loir-et-Cher og Sarthe. Men også der sluttet andre seg til ham, og han ble tvunget av sine mange disipler til å bygge et nytt kloster og lede det som abbed. Han fikk støtte til byggingen av en kirke og klosteret fra kong Klotar I (fr: Clotaire) (511-61), konge av Soissons (511-58), av Orléans (524-58), av Reims (555-58) og av hele frankerriket inkludert Leutetia (Paris) (558-61).
Dette klosteret ved elven Loire ble senere til Celle-de-Saint-Avit, som nå heter Saint-Avy-de-Château-Dun i bispedømmet Chartres. Det ligger ved foten av den høyden hvor byen Château-dun ble bygd opp, nå Châteaudun i departementet Eure-et-Loir i regionen Centre nordvest i Frankrike. Der syntes reglene til de gamle hellige eremittene Paulus av Teben (ca 229-342) og Antonius av Egypt (ca 251-356) å blomstre igjen hver dag.
Fra tid til annen tok han noen turer til Micy og Orléans, som hans historiker har bevart minnet om, og disse reisene var fulgt av mirakler som økte folkets ærbødighet for ham. Det ga ham stor respekt i byen Orléans, hvor domstolene aldri nektet å løslate en fange han spurte om, så høyt ble han æret for sine beundringsverdige dyder. En dag gikk han til Orléans for å få satt fri noen fanger, og da kom en stor flokk av krøplinger ham i møte. Noen satte foran hans føtter et lite barn som var født blind, og han ble tryglet om å gi ham synet tilbake. Den hellige abbeden ble rørt av denne farens ømhet og bønnene fra flere andre, så han gjorde korsets tegn på barnets øyne, og straks fikk han synet tilbake.
Det var en viss munk i klosteret Micy som Avitus var spesielt glad i, og som hadde fulgt ham i hans ensomhet. Da han lå på dødsleiet, ba han munkene om ikke å begrave kroppen hans før Avitus hadde bedt over den. Det lovet de ham, og da han døde, ble en gruppe sendt til Avitus for å kunngjøre nyheten om munkens død og om hans ønske. Som han pleide hadde Avitus gått ganske langt fra klosteret ut i skogen, hvor han hadde stanset før solnedgang, men til slutt ble han funnet av munken fra Micy, fortalte ham om formålet for hans reise. Den hellige, som ikke virket spesielt preget av den triste nyheten, fortsatte til klosteret Micy med den største flid han kunne. Han kom frem ved midnatt og gikk inn i kirken, hvor han gikk til midten av kirken, i nærheten av den avdøde. hvor munkene sov, leie av å våke.
Helgenen var glad for stillheten og nærmet seg kisten til den avdøde, prostrerte seg på gulvet i bønn under en overflod av tårer, mens han ba innstendig Den guddommelige majestet om å høre hans bønn. Da han var ferdig med sine bønner, reiste han seg og følte seg inspirert av himmelen til å gi den døde munken livet tilbake, Han gikk straks til den avdøde og ropte til ham:
«I Gud Fader den allmektiges navn, stå opp, bror, og forklar årsaken til din død så plutselig». Den døde reiste seg umiddelbart og satte seg i kisten, og han fortalte ham alt som hadde skjedd, og hvordan han ved hans bønn var stått opp. Munkene våknet av dette og ble overrasket over et slikt mirakel, og alle prostrerte seg ved Avitus’ føtter for å kysse dem, mens de takket Vårherre for de mange undere han lot skje i dette klosteret, gjennom sin trofaste tjeners fortjeneste. Etter at munken var blitt brakt tilbake til livet, kysset han helgenens høyre hånd, reiste seg og trådte ut av sin kiste, og med hymner og åndelige sanger trakk han seg tilbake til sin celle og levde i mange år. Dette bestemte mirakelet ble spesielt avslørt av den hellige biskop Lubin av Chartres, som hevdet å ha hørt det selv fra den oppstandne munkens munn.
Avitus døde en hellig død en 17. juni rundt 530 Châteaudun, og tre berømte munker satt ved dødsleiet, den hellige Leobin av Chartres (d. ca 558), Eufronius og Rusticus. Hans kropp ble lagt i jorden for å nyte herligheten i himmelen. Etter hans død ble det en stor debatt mellom Châteaudun og Orléans om hvem som skulle ha helgenens levninger, og tvisten var så stor at de gikk løs på hverandre. De fra Châteaudun var de første som kom til graven og hadde allerede fjernet legemet, men de fra Orléans troppet opp med flere soldater og bestemte seg for ikke å gi opp, og det kom til mye blodsutgytelse. For de fra Châteaudun påsto at levningene av Avitus var deres ved et spesielt privilegium, for etter å ha vært deres abbed, gikk han også bort i et kloster på deres land, og nærmere deres by. Men til dette svarte de fra Orléans at Avitus var deres landsmann, født i Orléans og munk i klosteret Micy, og dessuten hadde han beordret i sitt testamente at hans legeme skulle gravlegges i Orléans. For at alle skulle bli enige, ble det bestemt at de fra Orléans skulle få helgenens levninger, men de skulle gi noen relikvier til dem fra Châteaudun, Dette ble avtalt av biskopene som deltok i konvoien.
Etter dette gikk man rett til Orléans, hvor alle innbyggerne strømmet glade til for å ære helgenens legeme. Mange tente lys og mange sang, og det var jubel og glede. Samtidig ble Avitus’ legeme fraktet opp elven Loire til Orléans, hvor det ble gravlagt med stor pomp og prakt i kirken Saint-Georges utenfor murene, ved siden av veien til Paris og hundre skritt fra byen. Over hans grav ble det først bygd et enkelt kapell av tre, men relikviene hedret raskt de kristne ved miraklene som Vårherre utførte der.
Det ble sagt at kong Kildebert I av Paris (511-58), som ønsker å dra til Spania med en mektig hær, hadde en spesiell hengivenhet for Avitus og for å høre om hans hellighet. Han visste at Amatus’ grav var så lite utsmykket, så han avla et løfte til Gud om at hvis han gjennom Avitus’ forbønn ville komme lykkelig tilbake fra krigen, ville han bygge en overdådig kirke over hans grav. Vårherre hjalp tydelig denne fromme kongen i alle hans foretagender, for mange ganger ble han angrepet av fiender eller overrasket av bakholdsangrep, men alltid ble han berget av Avitus’ meritter. Så han returnerte triumferende til Frankrike, og i erkjennelse av den hjelp han hadde fått, oppfylte han sitt løfte fullt ut.
To år etter Avitus’ død gravde kong Kildebert I av Paris ut en krypt for å bisette de hellige relikviene i, og over krypten fikk han bygd en vakker basilika, som ble vigslet til Avitus (Saint-Avit). Vårherre viste at det var akseptabelt at det ble gjort ære på hans gode tjener på dette stedet, for der fikk blinde synet tilbake, de stumme talte og de døve hørte, og alle typer syke ble fullstendig helbredet. Denne kirken eksisterer ikke lenger, men krypten Saint-Avit ble gjenfunnet og fullt restaurert, og den befinner seg i hagen til presteseminaret (Grand-Séminaire).
Første gang Avitus nevnes i litteraturen, er i to avsnitt hos den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94). Den første notisen står i «Frankernes historie» (Historia Francorum, III, 6), hvor det heter at burgundernes hellige konge Sigismund (516-23) i 523 ble drept av den seierrike frankerkongen Klodomir av Orléans (511-24), til tross for forsøk på å redde ham «av den salige Avitus, abbed av Micy og senere en betydelig prest» (a beato Avito abbate Miciacense, magno tunc temporis sacerdote).
Den andre står i «Boken om bekjennernes heder» (Liber in gloria confessorum, 97), hvor Gregor sier:
Avitus abbas Carnoteni pagi, quem Pertensem vocant, saepius imminere dissolutionem sui corporis Spiritu sancto revelante praedixit. Qui recedens a corpore, honorifice apud Aurelianensem urbem humatus est: super quem fideles Christiani ecclesiam construxerunt.
«Abbed Avitus fra karnutenes område, som kalles Le Perche. Gjennom avsløringer fra Den Hellige Ånd forutsa han ofte ødeleggelsen av sitt legeme. Hans levninger ble ærefullt gravlagt i byen Orléans, og over hans grav bygde de kristne troende en kirke».
Denne kirken hadde Gregor selv anledning til å besøke (Historia Francorum, VIII, 2). Avitus nevnes også i Gregors «Frankernes historie» (Liber Historiae Francorum), som transkriberer og forsterker opplysninger gitt av Gregor: «Men den salige Avitus, som deretter var en hellig Guds mann og abbed i byen Orléans, mislikte Klodomir sterkt ...» (Beatus autem Avitus, qui erat tunc vir sanctus Dei abbas in Aurelianis civitate, deprecabatur Chlodomirum... ).
Den hellige martyrologen Ado av Vienne (ca 800-75) bygde på Gregor av Tours’ notis, og han la feiringen av Avitus til 19. desember uten noen åpenbar grunn, mens Martyrologium Hieronymianum nevner Avitus på dødsdagen 17. juni («In Aurelianis civitate Aviti presbyteri»). Ados lovtale ble fjernet av munken og martyrologen Usuard, (d. 877), som mintes Avitus den 17. juni, men den ble bevart i noen manuskripter, hvor navnet Avitus ble korrumpert til Adjutus. Da den ærverdige kardinal Cesare Baronius CO (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, ble han villedet av denne korrupsjonen, så han satte inn Avitus den 17. juni og Adjutus den 19. desember. Den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) nevner den 15. juni en Vitus, et navn som helt sikkert er en sammentrekning av Avitus.
Avitus’ biografi ble skrevet av en seriøs og svært gammel forfatter, som levde omtrent samtidig med ham. Han nevnes av Surius i hans tredje bind av helgenbiografier og hos dr. Jean Molau og andre. På 800- og 900-tallet ble det skrevet fire Vitae om Avitus, alle av liten verdi, som ble gjentatt med mindre variasjoner. Ifølge disse biografiene ble Avitus født i Arvernia (Auvergne) på midten av 400-tallet og trådte inn i det religiøse liv i Menat nær Clermont. Han flyttet til Micy nær Orléans, hvor han levde som eremitt. Da abbed Maximin den eldre av Micy døde i 520, ble han etterfulgt av Avitus, som føyde seg etter munkenes bønn.
Avitus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 17. juni:
Aureliáni in Gállia, sancti Avíti, abbátis.
I Orléans i Gallia, den hellige Avitus, abbed.
Han fremstilles som biskop som bruker en øks for å drive bort djevelen, som angriper Avitus med en pigghakke. Hans kult er fortsatt levende i Orléans og Paris. Flere steder ble oppkalt etter ham, blant dem Saint-Avit (41170), Saint-Avit (16210) og Saint-Avit-les-Guespières (28120). En krypt i Saint-Avit i Orléans kan ha inneholdt hans relikvier.
Noen kilder kaller Micy et benediktinerkloster, men den hellige Benedikt av Nursia (ca 480-547) hadde på denne tiden ennå ikke opptrådt som ordensgrunnlegger. Først rundt år 529 bygde Benedikt klosteret Montecassino mellom Roma og Napoli, hvor benediktinerordenen gikk ut fra. Den regelen som de fulgte, var den til eremittene i Østen, som ble fulgt av disiplene til de hellige Antonius av Egypt (ca 251-356) og Basilios den store (ca 330-79). Det var neppe en mer eller mindre omfattende traktat for religiøs askese som ga prinsippene for det perfekte liv, men heller en bestemt lovgivning for denne type liv. Denne regelen var kjent i Gallia allerede på 500-tallet, enten ved tradisjon eller fra originalteksten. Grunnleggere og ledere av kommuniteter, for eksempel de hellige Johannes Kassian (ca 360-433), Martin av Tours (ca 316-97) og andre, hadde modifisert regelen i henhold til behovene på den tiden, det stedet og de omstendighetene munkene levde under i Vesten, uten å endre substansen. Den hellige Maurus hadde ennå ikke kommet til Gallia og gjort den hellige Benedikts regel kjent der, og forfatteren av boken om Maximins mirakler sier eksplisitt at denne abbeden så lenge han levde passet på med stor omhu at hans brødre fulgte disiplinen til de gamle ørkenfedrene.
Som generell praksis var grunnlaget for denne regelen spesielt frivillig fattigdom, absolutt kyskhet, avholdenhet og bot, hardt arbeid, ydmykhet og lydighet. Både privat og felles bønn hadde en betydelig plass. Regelen foreskrev flere timer, minst to, med lesing og meditasjon, og den bestemte med stor nøyaktighet den tiden som trengtes for tidebønnene, resitert eller sunget i kor, med oppdeling i de kanoniske timer som fortsatt eksisterer i dag. For de mer spesifikke kravene som regulerte det interne regimet, slik som varigheten av tidebønner og arbeid, de ulike oppgavene i huset og lignende, var skikken som ble adoptert fra begynnelsen at det var abbeden som bestemte.
Munkene i Micy praktiserte derfor akkurat den regelen som var blitt bearbeidet av Maximin til deres spesielle behov, noe som løftet deres kommunitet til høy perfeksjon. De hadde trukket seg ut i ødemarken for å be og gjøre bot, borte fra verden, men i denne ødemarken dyrket de mat for eget behov og for sine almisser, den hellige plikten kjærlighet til de fattige. Disse vestlige cenobittene forente i like mål Østens askese og det aktive livet til frie arbeidere, og ble dermed den perfekte typen ordensmenn, som helliger seg selv og gir uvurderlige fordeler til sin neste.
Men det inngikk i Forsynets planer at klosteret Micy skulle utbre seg til et stort område sentralt i Frankrike, såkornene til en religiøs og sosial knoppskyting som hadde utviklet seg i klosteret med en kraftig vitalitet. Det er derfor Micy skapte i sjelen til sine munker en brennende tørst etter det kontemplative liv, som bare kan tilfredsstilles i absolutt isolasjon. Flere ganger var Micy som en bikube hvor det var stor trengsel og for mange svermer, så kolonier av munker dro til den dypeste ensomhet i Sologne, Perche, Maine, Beauce og Chartres land for å slå seg ned der og leve i Guds nærvær i stillhet og uavbrutt bønn.
Men igjen ble andre tiltrukket av deres dyder og mirakler som skjedde i deres fotspor, og mot deres vilje ble beundrerne snart til deres disipler. Klostre reiste seg i stedet for hytter hvor de hadde trukket seg tilbake, og innbyggerne i disse områdene, spredte og halvveis barbarer, samlet seg rundt klosteret, hvor de fant et sikkert ly, sysselsetting, hjelp mot sykdom, brødet som gir næring til kroppen og religiøs utdanning som frelser sjeler. Selv i dag er det 44 steder, landsbyer, byer og tettsteder, som opprinnelig ble bygd rundt cellen til en munk fra Micy. Av disse har 29 beholdt navnet på deres hellige grunnlegger.
Den forvirringen som Baronius skapte ved å ta inn to hellige ved navn Avitus/Adjutus, har ført til at mange har prøvd å skjelne mellom dem. Noen har ment at abbeden av Micy er en annen enn abbeden av Château-dun, men alle omstendighetene viser at det var snakk om den samme hellige mannen som trakk seg tilbake fra Micy til Château-dun. Andre har ønsket å skjelne mellom to helgener ved navn Avitus, en av Menat og den andre av Micy, men det ser ut til at dette skillet er uten noe solid fundament.
Noen følger fortsatt den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum og fører opp en Adjutus den 19. desember. Men det er nok snakk om en dublettoppføring, og Adjutus nevnes da heller ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum. Bollandistene mente at Avitus var identisk med Adjutus, mens Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum Ordinis Sancti Benedicti, hevdet at to helgener ved navn Avitus levde i klosteret Micy på abbed Maximin den eldres tid.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, nouvl.evangelisation.free.fr, EWTN, Histoire de l'abbaye de Micy-Saint-Mesmin lez-Orléans (502-1790) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. juli 2005 - Oppdatert: 10. januar 2016