Babai kom fra en familie som levde i beskjedne kår, og han fikk sin første utdannelse i Pahlavi-litteratur, det vil si persisk litteratur fra det første millenniet. Han fortsatte sine studier ved den kristne skolen i Nisibis under ledelse av Abraham av Beth Rabban. En gang rundt 571, da origenisten Henana av Adiabene ble ny rektor for skolen, grunnla Babais lærer, den hellige Abraham den store av Kashkar, et nytt kloster på fjellet Izla overfor Nisibis. Babai underviste en stund på Xenodocheio (Ξενοδοχείο) i Nisibis, og etter det trådte han inn Abrahams nylig grunnlagte kloster på Izla. Da Abraham døde i 588, forlot Babai klosteret og grunnla et nytt kloster og skole i sitt hjemland Beth Zabdai. I 604 ble Babai den tredje abbeden for Abrahams kloster på Izla.
Abraham den store hadde startet en monastisk bevegelse for reform som Babai og andre disipler gjennomførte. På synoden for den assyriske kirke i Beth Lapat i 484 under forsete av metropolitt Barsauma av Nisibis (460-91), ble det vedtatt at alle munker og nonner skulle gifte seg, uten tvil for å behage de zoroastriske herskerne, som regnet familielivet som hellig. Avgjørelsen svekket kirken alvorlig og mange forlot kirken og det åndelige liv sank. Det ulykksalige vedtaket ble omgjort i 553. I mellomtiden hadde munker og nonner blitt oppmuntret til å gifte seg, og da Babai kom tilbake til Izla i 604, utviste han munker som levde med kvinner i klosterets ytterkanter. Han tvang gjennom en streng disiplin og la vekt på et dypt bønneliv og ensomhet. Resultatet ble en masse-eksodus, ikke bare av de gifte munkene. Men den assyriske kirken var med Babai.
I 604 døde katolikos-patriark Mar Sabrisho I (596-604) og et nytt kirkeoverhode måtte velges for den assyriske kirke eller «Den hellige apostoliske katolske assyriske kirke av orienten». Valget sto mellom to menn som begge het Gregor: Biskop Gregor av Nisibis og professor Gregor av Selevkia. Den persiske sjahen Khosrau II (590-628), erklærte bare at hans foretrukne kandidat var Gregor, muligens mente han biskopen. Men kongens innflytelsesrike hustru Shirin mislikte Gregor av Nisibis og foretrakk Gregor av Selevkia, som en gang hadde vært hennes forvalter. Synoden avviste kongens opprinnelige kandidat og benyttet seg av tvetydigheten i navnene, og de valgte Gregor av Selevkia, som ble Mar Gregor I (605-09). Dette mishaget kongen, som motvillig støttet den valgte kandidaten etter å ha gitt ham en saftig bot, og sa: «Patriark er han og patriark skal han være – men aldri igjen tillater jeg et nytt valg».
Da katolikos Gregor døde etter få års styre i 609, rettet biskopene den sedvanlige anmodningen til kongen om å tillate dem å velge en ny katolikos. Men Khosrau hadde ikke glemt begivenhetene rundt det forrige valget og nektet dem tillatelse. Den kongelige legen Gabriel av Shiggar, en trofast monofysitt, foreslo å gjøre Henana av Adiabene eller en av hans studenter til katolikos, og han brukte også sin innflytelse hos kongen til å forhindre et valg.
Fra 610 til 628 fant de siste og mest ødeleggende krigene mellom Bysants og Persia sted. Først erobret Persia deler av det bysantinske riket, som for det meste var befolket av monofysittiske og kalkedonske kristne. For å bli populær i de nyvunne provinsene, ønsket ikke kong Khosrau II lenger å favorisere nestorianerne. Under det suksessrike bysantinske motangrepet (622-28) var kalkedonerne og spesielt monofysittene på fremmarsj i Persia, og flere bispeseter og landsbyer gikk tapt for den assyriske kirken. Kongen klarte å blokkere et valg i kirken, og dermed hindret han kirken fra å ha en lederskikkelse som kunne tillate nye biskoper og metropolitter å bli vigslet.
I disse nesten tre tiårene med vakanse måtte den nestorianske kirken ha en slags autoritet, og fordi kongen sto fast på sin politikk, valgte kirken å separere seg fra hans inngripen. To regenter ble valgt som en nødløsning inntil videre: erkediakon Mar Abba, som tok seg av sakene i nord, mens i sør ble abbed Babai den store valgt som leder. Han ble utnevnt til generalinspektør eller visitator av klostrene i de tre nordlige provinsene av metropolittene av Nisibis, Beth Garmai og Adiabene. Derfor fungerte Babai, selv om han ikke var biskop, som patriark i alle kirkelige spørsmål, selv om han ikke kunne ordinere prester eller konsekrere biskoper. Sammen med erkediakon Mar Abba administrerte han kirken. Spesielt tillot den nye posisjonen Babai til å undersøke ortodoksien til klostre og munker i det nordre Mesopotamia, og å tvinge gjennom disiplin i alle klostrene der, selv mot tidvis motstand.
Ved siden av å bringe disiplin til klostrene og å administrere kirken, er Babai hovedsakelig kjent for sine teologiske skrifter. For å forsvare og klargjøre den nestorianske tradisjonen mot Henanas origenisme og de fremrykkende monofysittene, produserte Babai den store rundt 83 eller 84 bind med skrifter, hvorav bare en liten del er bevart. Han utviklet en systematisk kristologi, den eneste i det nestorianske Mesopotamia. Hans omfattende eksegetiske verker om hele Skriften ble lenge betraktet som tapt, men et manuskript ble gjenfunnet på 1970-tallet i klosteret St Katarina i Sinai. Det som gjenstår, er to hagiografier, hans viktigste verk om grunnlaget for asketisk liv, «Om et liv av perfeksjon», og kommentarer om mystiske temaer.
Ut fra det som er bevart, synes det som om hans viktigste kilde var Theodor av Mopsuestia (ca 350-428), men selv om han bygde på sin lærer Theodor, brukte han generelt få sitater fra kirkefedrene. Theodor skulle bli fordømt etter sin død. For i 544/45 utstedte keiser Justinian I (527-65) i Konstantinopel et edikt som startet den såkalte «Tre-kapittel-striden». I ediktet fordømte keiseren de tre for lengst avdøde lederne for den antiokiske skole, Theodor av Mopsuestia (d. 428), Theodoretos av Kyrrhos (d. ca 458) og Ibas av Edessa (d. 457). Konsilet i Kalkedon i 451 hadde ikke stilt spørsmålstegn ved ortodoksien til noen av dem, men keiser Justinian var overbevist om at monofysittene i riket, som betraktet de tre som egentlige nestorianere, kunne vinnes ved denne fordømmelsen. Menas av Konstantinopel og de østlige biskopene, med hederlige unntak, signerte fordømmelsene under protest, men i vest var reaksjonen voldsom. Der så man feilaktig på dette som et angrep på konsilet i Kalkedon, som de tre anerkjente og forsvarte, og et angrep på tre menn som for lengst var døde i fred med Kirken. Vesten mente også at keiseren ikke hadde noen rett til å gripe inn i doktrinære spørsmål.
Det finnes ingen bevis på at Babai kunne lese gresk, så han må ha stolt på oversettelser. Han kjempet hovedsakelig mot ideene til monofysittene og til origenisten Henana. De var de indre fiendene. Han skrev også mot Mani, Markion (ca 100-ca 160), den syriske gnostikeren Bardaisan (Bardesanes) (154-222), messalianerne og den generelle mangel på disiplin etter Beth Lapat. Liber de Unione er Babais mest systematiske bevarte kristologiske avhandling. Tractatus Vaticanus er et annet manuskript. En viktig kilde for Babai den stores stillingtaken mot Origenes og hans tilhenger Henana av Adiabene er hans kommentar til Evagrius Ponticus (345-99). Den viser også hans motstand mot messalianismen.
Babai den store og Mar Abba administrerte den nestorianske kirke i sytten år. I løpet av denne tiden ble det gjort forsøk på å be kongen om å endre mening og tillate et valg, men innflytelsesrike personer ved hoffet, som Gabriel av Shiggar og kongens hustru Shirin (som var under Gabriels innflytelse) blokkerte anmodningene. Gabriel søkte å manøvrere tingene slik at avgjørelsen om katolikos ville ha vært i hans egne (monofysittiske) hender, et alternativ som var fullstendig uakseptabelt for biskopene.
Kongen sto fast ved sin politikk, og situasjonen og vakansen vedvarte inntil kong Khosrau II ble myrdet i 628 av sin sønn Kavadh, som ble ny konge som Kavadh II (25. februar-15. september 628). Han døde av pesten, men ikke før han hadde gitt tillatelse til et valg av katolikos. Etter dette ble Babai straks og enstemmig valgt til katolikos, men han avslo valget. Snart etter døde han i sin celle i sitt kloster på fjellet Izla, i en alder av 75 eller 77 år. Ny katolikos ble Ishoyahb II (628-45).
Ifølge Historia Monastica av biskop Thomas av Marga (840) ser det ut til at Babai senere angret sin avvisning av å bli valgt til patriark. Da han vendte tilbake til sin celle, hadde han en visjon av en engel som sto der og sa: «Med din tillatelse vil jeg nå forlate deg». Abbeden svarte: «Hvem er du?» Engelen svarte: «Jeg er engelen for Østens katolikat. Mens du fylte embetet, hadde jeg som oppgave å følge deg alltid, men nå når du har gitt embetet til en annen, la meg dra til ham». Babai svarte: «Hadde jeg visst at du var med meg, hadde jeg ikke avslått embetet. Dra nå, og be for meg».
Babai den store må ikke blandes sammen med Mar Babai I (lat: Babaeus), den første autonome leder for den assyriske eller persiske kirken som patriark av Selevkia-Ktesifon fra 497 til 503. Under hans ledelse ble den persiske kirken i større og større grad alliert med den nestorianske bevegelsen, som vær erklært som heretisk i det romerske riket.
Vi kjenner minst syv viktige klostre som ble bygd på fjellet Izla. Det ledende klosteret var St Awgin, hvor den hellige Eugenios (Awgin, Augin) var gravlagt. De andre seks klostrene var Deir St Abraham av Kashkar, Deir St Yohanon Tayoyo, Deir Mor Melki, Deir Mor Khudahwiw, Deir Mor Yareth, Deir Mor Sallara. Deir betyr «kloster» på arabisk.
Mar (Mor) er en kirkelig tittel som på gammelsyrisk brukes for å tiltale eller omtale en biskop og en helgen. Mar brukes i den østsyriske kirken, Mor i den vestsyriske kirken. Mar/mor er den mannlige formen og Mart/Mort den kvinnelige. Varianten Maran/Moran («vår Herre») brukes vanligvis utelukkende om Jesus, Martan/Mortan («vår Frue») om Maria.
I den assyriske eller østsyriske kirke feires helgener og martyrer vanligvis på fredager, men vi har ikke funnet noen minnedag for Babai.
Kilder: Wigram, CE, en.wikipedia.org, karozota.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. mars 2015