Den salige Fredrik Bachstein (cs: Bedřich) ble født rundt 1561 i Horní Pěna (ty: Oberbaumgarten) i okres (distriktet) Jindřichův Hradec (ty: Bezirk Neuhaus) i regionen Jihočeský kraj (ty: Südböhmen) i Bøhmen i Tsjekkia. Han trådte allerede som ung inn i fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM).
Klosteret St. Maria av Snøen (cs: Panny Marie Sněžné; lat: Santa Maria ad Nives) i Praha var opprinnelig grunnlagt i 1347 for karmelittene av keiser Karl IV av Luxembourg (1347-78), men på 1600-tallet lå det i ruiner og var forlatt. Det ble gjenopprettet i 1607 av habsburgeren Rudolf II (1552-1612), tysk-romersk keiser (1576-1612), konge av Ungarn og Kroatia (1572-1608), konge av Bøhmen (1575-1608/1611) og erkehertug av Østerrike (1576-1608). Han ga klosteret til fransiskanerne i håp om at de ville være trofaste mot deres forgjengeres tradisjon og motsette seg med kraft og glød den voksende ånd av umoral og likegyldighet til Gud i Bøhmen og føre folket tilbake på den smale sti. Klosteret ligger ved plassen Jungmannovo náměstí.
De nye fransiskanerbrødrene kom fra ulike europeiske land, men de hadde allerede bodd en tid i Bøhmen og kom til Praha fra Brno og Olomouc. De begynte straks å forkynne gjennom ord og handling og å imøtegå kjetteriet. Prestene nøt stor aktelse blant erkebispedømmets prester og ble brukt som dommere i tvistesaker. En stor del av Prahas innbyggere var ikke-katolske, men i begynnelsen var de ikke fiendtlige mot fransiskanerbrødrene. For eksempel bidro rektor Bacháček ved Karlsuniversitetet til gjenoppbyggingen av kirken Vår Frue av snøen, selv om han var husitt. Men mange husitter og kalvinister ble rasende over fransiskanernes suksess og ventet bare på en anledning til å bli kvitt dem.
Alt endret seg i januar 1611, da den katolske biskopen av Passau sendte tropper til Bøhmen for å støtte keiser Rudolf IIs vaklende makt. Troppene plyndret og begikk grusomheter, slik at de ble møtt med motstand fra både katolikker og protestanter. Den 14. februar 1611 erobret styrkene fra Passau bydelen Mala Strana («Lillesiden») i Praha, og for noen protestanter var det et påskudd for å angripe katolikkene, spesielt klostrene, som var antatte tilfluktssteder for soldatene fra Passau. Den 15. februar, som var fetetirsdag det året, foretok de et angrep på jesuittenes høyskole (Klementinum) nær Karlsbroen, men jesuittene klarte å forsvare seg. De angrep også minorittenes kloster St. Jakob (sv. Jakuba) i Gamlebyen (Staré Město), men lokalbefolkningen forsvarte minorittene.
Men angrepet på fransiskanerklosteret Vår Frue av snøen i bydelen Nové Město («nybyen») samme dag, var vellykket, for der var det ingen som hjalp brødrene. Klosterets guardian (prior), p. Fredrik Bachstein OFM, ga ordre om at ingen skulle forlate klosteret. De seks yngre brødrene ble deretter ført til kirken, hvor de fremdeles var litt trygge.
Etter tre dager tok fromme katolikker seg den påfølgende lørdag inn i kirken og klosteret, og der pakket de martyrenes nakne og lemlestede lik inn i lerret og gravla dem i hemmelighet i tverrskipet, nær den nedre porten. I mai 1611 ble noen av gjerningsmennene henrettet, men hovedmennene bak massakren på munkene klarte å rømme. De troende anså helt fra begynnelsen av de drepte brødrene som martyrer, og snart spredte det seg rykter om mirakler ved graven.
I 1616 beordret erkebiskop Jan Lohelius av Praha (1612-22) at den midlertidige graven skulle åpnes og martyrene gis en ny begravelse. Levningene ble da funnet å være fullstendig intakte med fortsatt blødende sår. De ble gravlagt i et sidekapell i kirken som var viet til Maria, nå kapellet for St. Mikael erkeengelen, og der er de fortsatt gravlagt under alteret for den hellige Peter av Alcántara (1499-1562), som ble bygd i andre halvdel av 1600-tallet. Der fortsatte martyrene å herliggjøres gjennom mange mirakler. Det har vært en uavbrutt privat kult for dem, og den årlige minnedagen for deres død har alltid blitt feiret. Hver 15. i måneden finner det sted en privat bønn ved deres grav. Etter fløyelsrevolusjonen i 1989 bebos klosterbygningene nå igjen av fransiskanere, som ser på arbeidet blant hjemløse som sin hovedoppgave.
På 1670-tallet ble det satt i gang forsøk på å starte en saligkåringsprosess for de drepte brødrene. Men prosessen møtte mange hindringer og ble senere avviklet. Et nytt initiativ til en saligkåringsprosess ble tatt fra 1907 til 1910, men også denne ble avbrutt. Man klarte å gjennomføre bispedømmefasen av prosessen i årene 1933 til 1944, og den 13. oktober 1947 ble sakens dokumenter oversendt til Vatikanet. Levningene av martyrene ble deretter gravd opp, undersøkt og identifisert. Men kommunistenes kupp i februar 1948 avbrøt igjen saligkåringsprosessen etter at de diplomatiske forbindelsene mellom Tsjekkoslovakia og Vatikanet ble brutt. Deretter skjedde det ikke noe mer på over førti år, men etter kommunismens fall ble det den 25. februar 1992 sendt søknad fra de tsjekkoslovakiske biskopene om gjenopptakelse av prosessen. Nihil obstat ble gitt den 14. april 1994.
Den 10. mai 2012 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Dermed er det ikke nødvendig med et anerkjent mirakel før en saligkåring kan skje.
De ble saligkåret den 13. oktober 2012 i katedralen St. Vitus (St. Veitsdomen) i Praha slott i Tsjekkia. Katedralens fulle navn er «St. Vitus, St. Venceslas og St. Adalbert» (Katedrála svatého Víta, Václava a Vojtěcha). Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.
De fjorten martyrene er:
A: Fire prester:
1. Den salige Fredrik Bachstein (cs: Bedřich), prest OFM, født ca 1561 i Horní Pěna i okres (distriktet) Jindřichův Hradec i regionen Jihočeský kraj i det sørlige Bøhmen, nå i Tsjekkia, klosterets guardian, ca 50 år gammel.
2. Den salige Johannes Martínez (sp: Juan), prest OFM, født ca 1571 i Spania, sakristan, ca 40 år gammel.
3. Den salige Simon, prest OFM, født ca 1581 i Frankrike, almissesamler, ca 30 år gammel.
4. Den salige Bartolomeus Dalmasoni (it: Bartolomeo), prest OFM, født på ukjent tidspunkt i Ponte San Pietro i Bergamo i regionen Lombardia i Nord-Italia, ansvarlig for restaurering av kirken og klosteret.
B: Fire klerikere som studerte teologi:
5. Den salige Hieronymus, greve av Arese (it: Girolamo), diakon OFM, født ca 1597 i Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia, ca 24 år gammel.
6. Den salige Kasper Daverio (it: Gaspare), subdiakon OFM, født den 27. april 1584 i Bosto i Varese i regionen Lombardia i Nord-Italia, ca 27 år gammel.
7. Den salige Jakob av Augsburg OFM, teologistudent med lavere vielser og midlertidige løfter, født ca 1590 i Augsburg i Bayern i Tyskland, ca 21 år gammel (18-20 år).
8. Den salige Klemens av Schwaben OFM, teologistudent med lavere vielser og midlertidige løfter, født ca 1590 i Tyskland, ca 21 år gammel (18-20 år).
C: Fire legbrødre:
9. Den salige Kristoffer Zeld (nl: Christoffel), legbror OFM, født ca 1541 i Nederland, kokk, ca 70 år gammel.
10. Den salige Didacus Johannes (cs: Didak Jan), legbror OFM, født ca 1571-81, ikke oppgitt hjemland, trolig i Tsjekkia (Tyskland?), skredder, mellom 30 og 40 år gammel.
11. Den salige Johannes Bodeo [Rode] (it: Giovanni), legbror OFM, født ca 1581 i Monte Piano i Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia, gartner og assisterende sakristan, ca 30 år gammel.
12. Den salige Emmanuel, legbror OFM, født ca 1581, trolig i Tsjekkia, kokk, ca 30 år gammel.
D: To noviser:
13. Den salige Johannes (cs: Jan), novise OFM, født ca 1603, trolig i Tsjekkia, teologikandidat, ca 18 år gammel.
14. Den salige Antoninus (cs: Antonín), novise OFM, født ca 1601-03, trolig i Tsjekkia, hjelper på kjøkkenet, ca 18-20 år gammel.
Av martyrene var 5 tsjekkiske, 4 italienske, 2 tyske, 1 spansk, 1 fransk og 1 nederlandsk. Deres minnedag er 23. februar, mens andre nevner dødsdagen 15. februar.
Kilder: Bautz, cs.wikipedia.org, zeno.org, secularfranciscanskc.blogspot.com, pms.ofm.cz, Pressemelding fra den tsjekkiske bispekonferansen (2008), Kathpress 15.5.2012 og 12.10.2012 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. november 2012 - Oppdatert: 17. november 2018