| Den hellige Basilios av Ancyra (d. 362) |
Den hellige Basilios (lat: Basilius) ble født i Ancyra i Galatia (i dag Ankara, hovedstaden i Tyrkia). Han var opprinnelig lege, men ble prest i Ancyra. Han støttet lojalt sin biskop Marcellus mot de arianske kjetterne, selv etter at keiser Konstantius II (337-61) i 336 hadde forvist biskopen. Basilios ble valgt til Marcellus' etterfølger som biskop, men arianerne prøvde å stoppe ham fra å lede kristen gudsdyrkelse. Basilios nektet å gi etter til tross for harde trusler, og dette fikk myndighetene til å hevde at han var troløs mot keiseren. I 342 ble han avsatt av synoden i Sardica, det nåværende Sofia i Bulgaria, men i 350 ble han rehabilitert av keiser Konstantius II (337-61) og en synode av 230 biskoper i Palestina. Basilios' historie henger i stor grad sammen med den arianske striden i Kirken på 300-tallet, så derfor er det på sin plass å ta med litt om bakgrunnen for striden.
Striden sto mellom ortodoks katolisisme og arianisme om Guds Sønns guddom, og den fant sted i en tid da politikk og religion ikke kunne skilles fra hverandre. Ortodoksien søkte etter en formel for å uttrykke sin overbevisning om at Sønnen er av samme vesen som Faderen og lik Ham, mens arianismen hevdet at Sønnen var skapt, at det fantes en tid da han ikke eksisterte og at hans natur var i stand til både ondt og godt.
Da keiser Konstantin den Store (306-37; enekeiser fra 324) endelig ble overbevist om at dette ikke bare var ubetydelig krangel mellom biskoper, innkalte han et konsil i Nikea i Frygia (i dag Iznik i Tyrkia) i 325 for å avgjøre spørsmålet. Konsilet vedtok med 301 mot 70 stemmer at det er Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt brukes av Kirken med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius' lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt. Konsilet ekskommuniserte Arius og to av hans tilhengere.
Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene til tross for keiser Konstantins erklæring om at konsilets avgjørelse hadde vært et verk av Den Hellige Ånd, som handlet gjennom biskopene. Kirken led sterkt under denne indre uroen, og pavenes autoritet var ennå ikke i praksis så sterk at de kunne forhindre eller stanse den indre striden. Ved Konstantins død i 337 ble keiserriket delt mellom hans tre sønner: vestdelen under Konstantin II (337-40), den sentrale delen under katolikken Konstans I (337-350) og østdelen under arianeren Konstantius II (337-61). Konstantin II ble drept i 340 i kamp mot Konstans, som deretter ble myrdet i januar 350 av usurpatoren Magnentius i Gallia, noe som gjorde Konstantius til enekeiser. Han brukte enda tre år på å bekjempe Magnentius og drepte ham den 11. august 353.
En kirkelig synode som ble holdt i Antiokia i 341, vedtok en trosbekjennelse som utelot homoousios, mens en annen synode som ble holdt i 342 i Sardica (nå Sofia i Bulgaria), oppnådde lite. Keiser Konstantius hadde en residens i Sirmium i Nedre Pannonia (nå Sremska Mitrovica nær Beograd i dagens Serbia), og i 347 innkalte han en synode der (den første synoden i Sirmium). Denne synoden gikk mot biskop Fotinus av Sirmium, en uttalt arianer som hevdet at Kristus var bare et menneske og ikke sønn av Gud.
På den andre synoden i Sirmium i 351 fikk semi-arianerne under ledelse av biskop Basilios av Ancyra avsatt biskop Fotinus. Sirmium II vedtok også den såkalte «sjette arianske bekjennelse», som var en utvidelse av den «fjerde arianske bekjennelse», som var vedtatt på synoden i Antiokia i 341 (den første, andre og tredje arianske bekjennelse var vedtatt på en ariansk synode i Antiokia tidligere i 341, og den femte var vedtatt på en synode i Antiokia i 344). Semi-arianerne, som ble ledet Basilios av Ancyra og Georg av Laodicea, utgjorde en «sentrumsfløy» i den arianske striden, og de forsøkte å finne en formulering som alle kunne godta. I stedet for homoousios (gr.= av samme vesen/substans) foreslo de homoiousios, «av lignende vesen/substans».
Da arianeren Konstantius ble enekeiser i 350, hadde østdelen av riket stort sett endelig gitt sin støtte til arianismen, med et viktig unntak for den hellige Athanasius av Alexandria, som ble nådeløst forfulgt. Det sentrale spørsmålet på den rekke av synoder som preget 350-tallet, var hvem som ville underskrive en fordømmelse av Athanasius. Han hadde en sterk støttespiller i den hellige pave Julius I (337-52), men han døde i 352. Hans etterfølger Liberius (352-66) støttet også Athanasius og ba keiseren om å innkalle en synode for å forsone øst og vest. Dette ble holdt i 353 i Arles i Sør-Frankrike, som da var den keiserlige hovedstad i Gallia. Synoden kom bare frem til et utkast til dokument, som helte over til arianismen og fordømte Athanasius.
Paven overtalte den arianske keiseren Konstantius II til å innkalle en ny synode, og den ble holdt i 355 i Milano, hvor keiseren hadde innsatt den arianske biskop Auxentius. De som var til stede på konsilet, ble tvunget til å skrive under en ny fordømmelse av Athanasius. En ny synode ble holdt i Béziers (Biterrae) i 356. På denne hovedsakelig arianske synoden ble Athanasius igjen fordømt. Samme år ble Athanasius sendt i sitt tredje eksil, og keiseren sendte pave Liberius i eksil til Trakia.
Den tredje synoden i Sirmium i 357 ble høydepunktet for arianismen. Biskopene Ursacius og Valens fikk vedtatt Den syvende arianske bekjennelsen («den andre sirmiske formel»), som erklærte at både homoousios og homoiousios var ubibelsk og at Faderen er større enn Sønnen. Dette var utilslørt arianisme og var et like hardt slag mot keiserens kompromisspolitikk som noe av det den hellige Hilarius av Poitiers (ca 315-367) og Athanasius hadde gjort. Men det var et verk av venner av keiseren, og det viste at hoffet, i alle fall for øyeblikket, hadde blitt vunnet over til det ekstreme partiet. I sitt rundskriv De Synodis gjenga Hilarius denne bekjennelsen i sin helhet, og den ble senere allment kjent som «Sirmium-blasfemien», som var det navnet Hilarius satte på den.
Men de konservative kreftene var stadig de sterkeste. Tidlig i 358, bare noen få måneder etter Sirmium III, møttes en ny synode i Ancyra under ledelse av Basilios av Ancyra. De store asiatiske prelatene som Basilios og Makedonius av Konstantinopel (342-46; 51-60) skulle snart brake sammen til strid om Den Hellige Ånds guddom, men foreløpig sto de sammen om å avvise arianismen (Makedonius benektet at Den Hellige Ånd var guddommelig, og dette kjetteriet har fått navnet «makedonianismen» etter ham). Synoden i Ancyra avviste vedtaket fra Sirmium III, men de ignorerte også Nikea-formelen og vedtok semi-arianernes kompromissforslag homoiousios. Dette ble betraktet som mulig å tolke i ortodoks retning av Athanasius, Hilarius av Poitiers, paven og keiseren.
Etter synoden i Ancyra dro delegatene til keiserhoffet, som da var i Sirmium. Der vant de keiser Konstantius tilbake til sitt gamle standpunkt. Men på den fjerde synoden i Sirmium senere i 358 ble det satt opp et utkast som unngikk Basilios' forslag og i stedet foreslo en enda vagere formulering: synoden vedtok ganske enkelt at Sønnen var homoios («lik») Faderen. Dette ble kalt «den tredje sirmiske formel». Ursacius og Valens, som ikke hadde noen skrupler, undertegnet denne konservative trosbekjennelsen.
De mest fremtredende av de arianske lederne, det vil si de av dem som hadde mot nok til å stå fast ved sin overbevisning, ble sendt i eksil. Det skal ha vært rundt sytti av dem. Riktignok ble Konstantius snart overtalt av andre innflytelsesrike kretser til å la dem få vende hjem, men de teologiske forskjellene var gjort skarpere av følelsen av personlig urett, og dette førte uvilkårlig til nye konflikter mellom de konservative og arianerne.
Men i øyeblikket var det de konservative semi-arianerne som hadde overtaket, og deres ledere, spesielt Basilios av Ancyra, hadde innflytelse hos keiseren og syntes å holde Kirkens fremtid i sine hender. Hilarius sto på vennskapelig fot med Basilios, som han hadde mye til felles med, og han korresponderte på hans vegne med de vestlige biskopene. Det semi-arianske partiet sto ikke samlet. Det er mulig at Hilarius ikke hadde noen mistanke om at det i læren om Den Hellige Ånd lå kimen til en strid som snart skulle splitte hans allierte like dypt som den mellom Arius og Athanasius, eller han kan i sin nidkjærhet for saken ha ignorert tegnene som tydet i den retning. Som gruppe var semi-arianerne heller ikke verdige tilhengere av sannheten. Det var mange oppriktige menn blant dem, men disse var blandet med eventyrere som brukte konflikten som et middel til å få seg et embete og som hadde like få skrupler som mange av de andre prelatene som hang rundt hoffet.
Basilios av Ancyra foreslo et nytt allment konsil i Nikea for å fatte et endelig vedtak og fordømme alle de biskopene som ikke ville godta kompromisset fra Sirmium IV. Men byen ble ødelagt av et jordskjelv i august 358, og en gruppe biskoper overtalte da keiseren til å holde to synoder samtidig, en for øst og en for vest. Seleukia i Isauria like sør for Antiokia ble valgt som sted for den østlige synoden, mens den vestlige skulle holdes i Ariminum (nå Rimini) på Italias Adriaterhavskyst, like sør for Ravenna.
Synoden i Rimini ble holdt i mai 359, og der deltok mer enn 400 biskoper. Biskopene som møttes i Rimini, avviste Sirmium IV og insisterte på trosbekjennelsen fra Nikea. Men ved et innviklet narrespill klarte den arianske fløyen å få keiseren til å insistere på trosbekjennelsen som var vedtatt i Sirmium («den tredje sirmiske formel»), og han tvang biskopene i Rimini til å undertegne den. De fikk ikke tillatelse til å vende tilbake til sine bispeseter før de underskrev.
Hilarius av Poitiers var fortsatt i eksil i øst, så han og hans asiatiske venner hadde ikke noe med synoden i Rimini å gjøre. Men keiseren ønsket at synoden i Seleukia skulle avgjøre spørsmålet en gang for alle, så han ønsket at så mange biskoper som mulig skulle delta, og Hilarius fikk reise dit på statens bekostning. Synoden samlet seg i Seleukia i oktober (eller desember?) 359, og det deltok 160 biskoper. Semi-arianerne (homoiousianerne) håpet at Hilarius, som hadde stort ry for sin lærdom og sine dyder, ville styre ut en kurs mellom direkte arianisme og en streng fastholdelse av vedtakene fra Nikea. Hans semi-arianske venner hadde rundt tre fjerdedels flertall, mens de få kompromissløse medlemmene av det strengt ortodokse nikenske partiet, alle fra Egypt, og de kompromissløse arianerne under ledelse av erkebiskop Akakios av Caesarea (i Palestina) (d. 366), til sammen utgjorde en fjerdedel.
Den hellige Kyrillos av Jerusalem (ca 350-86) satt blant semi-arianerne; de beste av dem hadde blitt venner med ham og støttet ham under hans eksil. Akakios kom med voldsomme innsigelser mot Kyrillos' tilstedeværelse og forlot konsilet i sinne, men han kom snart tilbake og tok fremtredende del i debattene som fulgte. Hans parti var imidlertid i mindretall, til og med enda færre enn de egyptiske nikenerne, som gjentok sin ekskommunikasjon av arianerne. Semi-arianerne var som sagt i klart flertall, og de gikk med letthet seirende ut av denne synoden. Akakios ble avsatt, mens Kyrillos ble renvasket og gjeninnsatt. Synoden vedtok den såkalte «niende arianske bekjennelse» som slo fast at Sønnen er «lik Faderen» (homoios) i tråd med Sirmium IV og keiserens ønsker.
Deretter valgte synoden en kommisjon som besto av ti ledere for flertallspartiet til å presentere for keiseren en rapport fra synodens forhandlinger, og deretter dro synodedeltakerne hver til sitt. Til tross for enkelte illevarslende tegn på hardnakkethet fra arianernes side og den velvilje som ble vist dem av statlige tjenestemenn, syntes de å ha lyktes i å etablere enda fastere de resultatene som var oppnådd i Ancyra to år tidligere, og i å ha rettet et nytt og forhåpentligvis enda mer effektivt slag mot heretikerne.
Hilarius reiste sammen med synodekommisjonen rett til Konstantinopel. Men der fant de at situasjonen var en helt annen enn de hadde forventet. Intrigemakerne som hadde som mål å straffe og erstatte semi-arianerne, hadde begått et dobbelt forræderi. Keiseren ble feilinformert til å tro at den vestlige synoden støttet deres syn, og de ofret sine mer ærlige kolleger innen arianismen. De hatet dem som i likhet med Basilios av Ancyra holdt fast ved homoiousion, den læren som sa at Sønnen er «av lignende vesen/substans» som Faderen, mens keiseren oppriktig avviste den logiske arianismen som sa at Sønnens natur er ulik Faderens. De oppga sine venner for å narre Konstantius til å ofre sine gamle semi-arianske rådgivere, og de fremmet med suksess sin nye formel homoios, at Sønnen er «lik Faderen i alle ting, som Skriften sier». Hans natur nevnes ikke, og de siste ordene var en konsesjon til keiserens skrupler.
I de siste to månedene av 359 fortsatte disputtene om troen. Men keiseren var fast i sin beslutning om å få til et kompromiss om skulle omfatte alle som ikke var ekstreme og samvittighetsfulle arianere, og lederne for homoios-partiet støttet ham dyktig og samvittighetsløst. De forfalsket Rimini-synodens oppfatninger og benektet sin egen arianisme, og Konstantius støttet opp om dem med trusler mot delegasjonen fra Seleukia. Hilarius hadde selvsagt ingen offisiell posisjon og kunne bare snakke for seg selv. Vestkirken syntes å ha gått mot sin egen tro, og Østkirkens syn, representert ved de ti delegatene, var ennå ikke erklært, selv om det må ha vært sannsynlig at de ville gi etter for det presset de var utsatt for og svikte både sin egen overbevisning og overbevisningen til det konsilet de var representanter for.
Arianerne hadde den fordelen at de hadde keiserens støtte. De fryktet både for Hilarius' økende innflytelse i øst og for en disputas med Saturnin, så de overtalte keiseren til å gjøre slutt på hans eksil. De sa til Konstantius at denne galliske biskopen var en urostifter som sådde misnøye i Østen og som ville være mindre farlig i vest. Keiseren innvilget deres anmodning, og etter at de semi-arianske lederne var avsatt tidlig i 360, ble Hilarius snart etter sendt tilbake til Gallia.
Senere samme år kalte keiseren sammen en ny synode i Konstantinopel, hvor han tvang alle biskopene (unntatt Athanasius, som var i skjul i den egyptiske ørken), til å undertegne den Trosbekjennelsen som var påtvunget de vestlige biskopene i Rimini. Denne inneholdt homoios og slo fast at Sønnen var «lik den Faderen som fødte ham», og synoden forkastet bruken av ousia («vesen/substans»). Den «tiende arianske bekjennelse» ble skrevet, og det var dette som fikk Hieronymus (tyve år senere) til å komme med den fyndige erklæringen: Ingemuit totus orbis et arianum se esse miratus est – «Verden stønnet i forbløffelse over at den var blitt ariansk».
Men ved Konstantius' død i 361 konsoliderte homoousios-partiet («av samme vesen») i vest sin stilling. Etter at Athanasius døde i 373, overtok De kappadokiske fedre, de hellige Basilios den Store av Caesarea (ca 330-79), hans bror Gregor av Nyssa (ca 335-94) og Gregor av Nazianz (329-90) føringen i støtten til den nikenske ortodoksi. Østkeiseren Theodosios I den Store (379-95; enekeiser fra 394) forbød arianismen ved sin tronbestigelse i 379. Den arianske striden endte med at Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381 opprettholdt formuleringen fra Nikea i 325, med et tillegg om Den Hellige Ånd og andre spørsmål. Flere kommentatorer har bemerket at hele kontroversen mellom homoousianerne («av samme vesen») og homoiousianerne («av lignende vesen») dreide seg om en forskjell som utgjorde den minste av alle greske bokstaver – en i (iota).
Basilios av Ancyra ble på synoden i Konstantinopel i 360 avsatt av akakianerne, tilhengerne av den arianske biskop Akakios av Caesarea, og forvist til Illyria, og der døde han trolig. Han skal ha blitt martyrdrept på det grusomste av arianerne under keiser Julian Den Frafalne (Apostaten) (361-63) den 29. juni 362. Han ble hengt opp, først etter håndleddene, deretter opp ned etter anklene. Hans legeme ble revet opp av river og til slutt ble han slaktet. Hans akter synes ekte.
Hans minnedag er 22. mars både i øst og vest, mens de ortodokse også minnes ham den 28. juni (siden dødsdagen 29. juni er opptatt av de hellige Peter og Paulus). Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han må ikke forveksles med en legmann fra Ancyra ved navn Basilios som også led martyrdøden under Julian apostaten og som de ortodokse minnes den 1. januar. Denne Basilios avbildes med en løvinne ved sin side, noen ganger rives han i stykker av løvinnen.
Den lange versjonen av hans akter forteller:
Keiser Julian Apostaten reiste fra Konstantinopel til Antiokia som forberedelse til sin Persia-ekspedisjon. Han stanset på veien ved det berømte templet for gudinnen Kybele i Galatia for å ofre der. Da Julian kom til Ancyra, ble Basilios ført for ham, og den listige keiseren tok på seg en medfølende mine og sa til ham: «Jeg er selv vel bevandret i deres mysterier, og jag kan informere deg om at Kristus, som du setter din tillit til, døde under Pilatus og er fortsatt blant de døde».
Martyren svarte: «Du er narret; du har avsverget Kristus på en tid da han betrodde deg keiserriket. Men han vil ta det fra deg sammen med sitt liv. På samme måte som du har revet ned hans alter, vil han rive ned din trone, og på samme måte som du har forbrutt deg mot hans hellige lov, som du så ofte har forkynt for folket [Julian hadde vært lektor i kirken], og har trampet på den, skal ditt legeme slenges bort uten begravelse og skal bli trampet på av menn».
Julian svarte: «Jeg hadde tenkt å la deg gå, men din uforskammede måte å avvise mine råd på ( ) tvinger meg til å gjøre deg ille. Det er derfor min ordre at hver dag skal ditt skinn rives av på syv forskjellige steder inntil du ikke har mer igjen».
Dette ble gjennomført, og Basilios gjennomled behandlingen i flere dager før han ba om å få snakke med keiseren. Julian ga ordre til at de to skulle møtes i templet til Esculapius. Julian forsøkte å presse ham til å delta i ofringen sammen med ham. Men martyren svarte at han aldri kunne tilbe blinde og døve avgudsbilder. Han tok en bit av sitt eget kjøtt som var skåret av kroppen den dagen, men fremdeles hang fast etter en skinnbit, og kastet det på Julian. Keiseren gikk ut, svært indignert.
Grev Frumentius, som fryktet keiserens mishag, tenkte ut en måte å hevne denne fornærmelsen. Han besteg sitt dommersete og ga ordre til at torturen av martyren skulle fordobles, og flengene som ble laget i hans legeme, var så dype at tarmene ble synlige, og tilskuerne gråt av medlidenhet. Martyren ba høyt hele tiden, og om kvelden ble han båret tilbake til fengselet.
Neste morgen dro Julian av sted mot Antiokia og ville ikke treffe Frumentius. Greven bestemte seg for å rette på sin unåde, eller i det minste få utløp for sitt sinne ved å la det gå ut over Kristi tjener. Men til hans tordnende trusler svarte Basilios: «Du vet hvor mange biter av kjøtt som er revet av mitt legeme, men se på mine skuldre og sider, se om du ser noen sår. Jesus Kristus har helbredet meg i natt. Send disse nyhetene til din herre Julian, slik at kan få vite om makten til den Gud han har forlatt. Han har veltet hans altere, som han selv skjulte seg under da Konstantius søkte etter ham for å drepe ham. Men Gud har åpenbart for meg at hans tyranni om kort tid er over sammen med hans liv».
Frumentius syntes ikke lenger i stand til å styre sitt raseri, og han ga ordre til at Basilios skulle legges på magen og at ryggen skulle stikkes med rødglødende spiker. Martyren døde under denne torturen.
Allerede i 363 falt keiser Julian den Frafalne for en persisk pil i sitt felttog mot perserne.