Den salige Bartolomeus Buonpedoni av San Gimignano (1228-1300)

Den salige Bartolomeus Buonpedoni [Bompedoni] (it: Bartolomeo), vanligvis kalt Bartolo, ble født i 1228 i Mucchio ved San Gimignano i provinsen Siena sør for Firenze i regionen Toscana i Midt-Italia. Han var eneste sønn av grev Giovanni og hans hustru Giuntina. Siden han var adelsfamiliens eneste arving, ønsket hans far, greven av Mucchio, at han skulle gifte seg og forberede seg på en fremstående posisjon i verden. Men Bartolo følte seg kalt til å bli prest.

Etter mange konflikter med sin far og noe hard behandling etter at han protesterte mot denne planleggingen av hans fremtid, forlot han hjemmet for å bli tjener i benediktinerklosteret San Vito i Pisa. Der arbeidet han i sykestuen og imponerte munkene så mye gjennom sin vennlighet og hengivenhet at de tilbød ham drakten som benediktiner. Men da Bartolomeus søkte Guds vilje gjennom bønn, drømte han om den sårede og oppstandne Kristus, som fortalte ham at han ville oppfylle sitt kall gjennom tyve års lidelse heller enn å bli munk.

Derfor forlot han Pisa og dro til Volterra. Der ble han etter noe utdannelse viet til sekularprest av biskopen av Volterra i en alder av tretti år, og han ble utnevnt til sogneprest i den lille landsbyen Peccioli nær Volterra. Der ble han fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF) og levde og arbeidet i den hellige Frans av Assisis ånd. I Peccioli pådro han seg i 1280 spedalskhet eller en lignende sykdom. Sykdommen var progressiv, det fantes ikke noen botemidler og den ble som i bibelske tider betraktet med en slik skrekk at de som led av den, ble skydd og stigmatisert som urene.

Bartolo husket drømmen om tyve år med lidelser. Fulgt av en ung mann ved navn Vivaldus (it: Vivaldo), som han hadde tatt inn i sitt hus, trakk han seg tilbake til leprahospitalet i Celloli, rundt halvannen kilometer fra San Gimignano. Der ble han husmester og tjente med stort tålmodighet sine lidelsesfeller i tyve år som sjelesørger. Det ble sagt at til tross for sykdommens ødeleggelser var svært smertefulle, hindret de ham aldri fra å feire messe.

Bartolo døde den 12./13. desember 1300 i Celloli, nøyaktig tyve år etter at han ble syk. Han har blitt kalt «Toscanas Job» på grunn av sine fysiske og mentale lidelser, og lokalt er han kjent som San Bartolo. Hans grav er i kirken Sant'Agostino i San Gimignano. En biografi ble skrevet av en av augustinermunkene, Fra Giunta, etter Bartolos død. Selv om han ikke kjente Bartolo personlig, kunne han konsultere mange som hadde kjent ham godt. Vivaldus døde rundt 1320 (1300?).

Bartolos kult ble godkjent først i 1498 av pave Alexander VI (1492-1503), og han ble formelt saligkåret den 27. april 1910 ved at hans kult ble stadfestet av den hellige pave Pius X (1903-14). Hans minnedag er dødsdagen 12. desember, men 14. desember nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Vivaldo ble helligkåret den 13. februar 1908 av pave Pius X.