Den hellige Boris I av Bulgaria ( -907)

Den hellige Boris (Bogoris) I ble født i første halvdel av 800-tallet i Bulgaria. Han overtok i 852 som konge (khan) av Bulgaria etter sin far Pressian, og dermed ble han hersker i en av de mektigste statene i Europa på den tiden. Han fikk opplæring i den kristne tro av en av sine søstre. Sammen med sine nærmeste medarbeidere mottok han dåpen høsten 864 av bysantinske misjonærer i palasset i den daværende hovedstaden Pliska, og han fikk dåpsnavnet Mikael. Dermed ble han den første kristne hersker i Bulgaria og han viet seg utrettelig til kristningen av sitt land. Han nølte ikke med å tvinge folket til å gi opp dyrkingen av de hedenske gudene, og han gikk så langt som å gi ordre til henrettelse av 52 adelsmenn som ikke ville omvende seg og sine familier.

Kristningen av Bulgaria muliggjorde en fredsavtale med det kristne Bysants og lettere aksept fra de andre kristne stormaktene i Europa. Enda viktigere var det at han endelig oppnådde en sammensmelting av de to dominerende folkegrippene, kristne slavere og hedenske bulgarer, noe som økte nasjonens samhold mot ytre fiender.

Boris hadde vært i kontakt med både den østlige og den vestlige kirken og nølte nå i valget mellom dem. Av frykt for at et kirkelig forbund med Bysants skulle føre til politisk avhengighet av østromerriket, vendte han seg i 866 til Roma og ba pave Nikolas I den Store (858-67) om å sende misjonærer. Paven sendte i 866 to biskoper som legater til Bulgaria og utstyrte dem med detaljerte instruksjoner i moralske og rettslige spørsmål, ofte anti-bysantinske i tonen.

Den ene av legatene, Formosus (senere pave), vant så stor gunst hos Boris at hertugen ønsket ham som metropolitt til sitt nyopprettede erkebispedømme. Men dette nektet paven, fordi Formosus allerede var biskop av Porto, og kirkeretten på den tiden tillot ikke flytting av biskoper fra et sete til et annet. Paven besvarte hertugens spørsmål i et berømt læreskriv om rettslige og moralske spørsmål. Da også Nikolas' etterfølger Hadrian II (867-72) holdt fast ved hans kurs, sa den skuffede Boris seg løs fra Roma og vendte seg igjen til Bysants. Spenningen mellom øst og vest var allerede da en trussel mot Kirkens enhet.

Patriark Ignatius av Konstantinopel gjorde deretter sine rettigheter som patriark for disse områdene gjeldende overfor Roma, noe som gjorde at pave Johannes VIII (872-82) sågar truet ham med bannlysning. Ignatius sendte likevel Boris en erkebiskop og ti biskoper til å misjonere Bulgaria. Disipler av de store misjonærene Kyrillos og Methodios var fordrevet fra Bøhmen og Morava, og nå kom de til Bulgaria mot slutten av Boris' regjeringstid og innførte den slaviske liturgi. Den fikk så stor innflytelse at det bulgarske språket, som opprinnelig tilhørte den finsk-ugriske språkgruppen, ble meget sterkt preget av slaviske elementer.

Boris abdiserte i 889 til fordel for sin førstefødte sønn, fyrst Vladimir (889-93). Han ble munk i et kloster, der han i sytten år levde i bønn og bot. Men han fulgte godt med i styringen av landet, og i 893 måtte han vise sin lojalitet til kristendommen igjen, da han forlot klosteret for en tid for å avsette og blinde Vladimir, som hadde drevet konspirasjon for å gjeninnføre hedendommen. Boris innkalte et konsil som bekreftet kristendommen som statens religion og flyttet den administrative hovedstaden fra Pliska til Preslav (nå kjent som Velikij Preslav). Konsilet satte Boris' tredje sønn, den store tsaren Simeon (893-927) på tronen, og han fortsatte farens verk.

Deretter vendte Boris tilbake til klosteret, hvor han døde den 7. mai 907. Det var nesten 150 år før Kirken definitivt ble splittet, så derfor æres han som helgen både i øst og vest. Hans minnedag er 7. mai. Bulgarerne ærer Boris som sin nasjonalhelgen og feirer hans fest den 2. mai. Hans navn Boris er tyrkisk og proto-bulgarsk, feilaktig identifisert med det slaviske Borislav. Navnet Boris er nå i vanlig bruk i nesten alle land som tilhører den kristne sivilisasjon.