I denne perioden hersket det ustabilitet og forvirring. En mann ved navn Edwin (den senere hellige kong Edwin av Northumbria) hadde vokst opp ved Cadvans hoff som en fosterbror av Cadwallon. Da han ble eldre, tok Edwin fordel av de politiske forholdene i områdene Deifr og Brynaich, hvor det var splittelse mellom sakserne. I slaget ved elven Idle i 616 beseiret og drepte Edwin sin fiende kong Ethelfrid med hjelp av kong Redwald (Baedwald) av East Anglia, som var hans vert i eksilet og som trofast hadde nektet å forråde ham. Han ble dermed konge av hele Northumbria (616-33). Han var en dyktig hersker og ble snart bretwalda, det vil si overkonge over de andre angelsaksiske kongerikene. Han mottok også dåpen, og deretter gjennomførte han med stor kraft kristningen av Northumbria.
Men han hadde også større politiske ambisjoner. Han fortsatte sin forgjengers ekspansive politikk og utvidet sitt område, mot nord på bekostning av de skotske pikterne, i vest gikk det ut over Cumberland og Wales. Uten å bry seg om den vennlighet som Cadwallons foreldre hadde vist ham, angrep han Wales og bekjempet sin tidligere fosterbror Cadwallon, som var kristen og High king. Triadene forteller at elven Severn var farget av alt blodet som fløt i dette slaget. Cadwallon og hans familie flyktet til Irland, og der ble de i syv år. Edwin tok Anglesey og Man fra waliserne.
I 632 vendte Cadwallon tilbake til Wales, og han inngikk en allianse med den beryktede hedenske kong Penda av Mercia i det vestlige England. Sammen invaderte de Northumbria, og under slaget ved Hatfield Chase i Yorkshire den 12. oktober 633 ble kong Edwin og hans eldste sønn Osfrid drept. Dermed ble Edwins kristningsverk revet ned, og hans hellige enke Ethelburga måtte flykte for hedningene sammen med sine barn og den hellige erkebiskop Paulinus av York.
Cadwallon styrte deretter Northumbria som en tyrann i ett år, og han og hans hedenske allierte vant også en rekke andre slag i området i året som fulgte, med resulterende massakre og uro. Kong Ethelfrids familie vendte tilbake til Northumbria som andre kongelige i eksil. Blant dem var Ethelfrids hellige sønn Osvald. Hans hedenske brødre og hans onkel, kong Osric av Deira (633-34) ble snart drept av kong Cadwallon. Men Osvald samlet en hær, og selv om den var mye mindre enn Cadwallons, beseiret han ham i 634 og drepte ham i slaget ved Rowley Burn (senere Hevenfelt eller Heavenfield) nær Denisburn og den romerske muren i Northumberland, fem kilometer sør for Hexham, og han lyktes dermed i å erobre tilbake landet.
I det kristne Northumbrias historie fremstilles Cadwallon som en tyrann som allierte seg med den hedenske Penda og ødela Edwins kristningsverk i Northumbria, men de walisiske skaldene er svært veltalende i utlegningene om hans tapperhet. Poeten Llywarch Hen nevner i sitt verk om Cadwallon fjorten slag som han gikk seirende ut av.
Etter Cadwallons død ble makten i Gwynedd grepet av Cadafael ap Cynfeddw (634-55) på bekostning av Cadwallons sønn Cadwaladr, som fortsatt var et barn. Cadafael var åpenbart ikke av kongelig blod, ettersom han beskrives i The Welsh Triads som en av de tre bondekongene av øya Britannia. Han var alliert med kongeriket Mercia under Penda og sloss sammen med dem mot Northumbria. Han deltok i Pendas store invasjon av Northumbria i 655. Men Pendas hær ble slått av Oswiu nær elven Winwaed. Cadafael og hans hær hadde marsjert hjemover natten før og gikk glipp av slaget. Det er usikkert om Cadafael unngikk slaget med hensikt eller om han ikke var klar over at Oswius styrker var i nærheten. Uansett ga denne episoden ham det spottende tilnavnet Cadafael Cadomedd Battle-Shirker («den som skulker unna slag»). Cadafael hersket trolig ikke lenge etterpå, selv om hans skjebne er uviss. På et tidspunkt ble han erstattet som konge, og muligens drept, av Cadwaladr.
Cadwaladr Fendigaid («den salige») var i motsetning til sin far en fredfull og from prins, og han fikk tilnavnet Cadomedd eller Battle-Shunner («den som skyr slag»). Han var den siste walisiske kongen som var High King (Gwledig) med suverenitet over de andre keltiske kongene i Britannia. I The Welsh Triads sies han å være en av de «Tre gullbåndete av øya Britannia», det vil si en av de tre kongene som bar de gylne båndene som var insigniene på den øverste verdslige makt, og de ble båret rundt halsen, armene og knærne. I en annen triade kalles han ev de tre «salige» eller kanoniserte kongene av Britannia for den beskyttelse han ga til de flyktende kristne som ble fordrevet av hedningene.
Det synes som om Cadwaladr hjalp kong Penda av Mercia med å fortsette faren Cadwallons kamp mot Northumbria, selv om det er usikkert om hans menn var til stede da kong Osvald ble endelig beseiret i slaget ved Oswestry (Maes Cogwy) i 642. Tradisjonen vil ha det til at han var syk i store deler av sin regjeringstid. I 658 kom vestsaksernes konge Cenwalh med en mektig hær mot Cadwaladr, som førte sitt folk i slaget ved Peonne i Somerset, men han led et fryktelig nederlag. Den britiske hæren ble forfulgt helt til Pedrida ved elven Parret. I det hele tatt var Cadwaladr lite egnet til å lede de krigerske og uheldige britene. Han var av en fredelig og vennlig natur, mer tilbøyelig til å frekventere kirker enn militærleirer.
I denne perioden brøt det ut borgerkrig i Britannia. Samtidig var det en utbredt hungersnød som ble etterfulgt av en pest som herjet landet samtidig. Cadwaladr var konge til sin død, og trolig døde han i den store pesten som rammet landet i 664, som historikeren Nennius forteller. Østsaksernes kong Swithelm var også et av ofrene. En annen teori hevder at han flyktet til Bretagne, hvor han aksepterte gjestfriheten til kong Alain Hir («den høye»). Men det var ikke noen slik konge i Bretagne på den tiden.
Historien fortsetter med å fortelle at han forberedte seg på å vende hjem da en engel viste seg for ham og beordret ham til å gi opp denne planen og heller foreta en valfart til Roma. Derfor ga han avkall på kongetronen til fordel for sønnen Ifwr (Ifor) og dro til Roma, hvor han døde den 12. mai 688. Hans legeme ble brakt tilbake til Wales og gravlagt i hans kirke i Llangadwaladr på Anglesey (Ynys Mon). Cadwaladr kan lett blandes sammen med den hellige angelsaksiske kong Caedwalla av Wessex (685-88), som dro til Roma på valfart og døde der, og navnelikheten kan ha ført til forvirringen.
Den middelalderske walisiske «Prinsekrøniken» åpner med slutten på Cadwaladrs regjeringstid: «680 var det Herrens år da det var en stor dødelighet over hele øya Britannia (…) Og i det året døde Cadwaladr den salige, sønn av Cadwallon ap Cadvan, britenes konge, i Roma [denne detaljen er usikker og stadfestes ikke av andre historiske kilder], på den tolvte dag av mai, som Myrddin tidligere hadde profetert for Gwrtheyrn Gwrthenau. Og fra den tid av mistet britene kongerikets krone, og sakserne vant den».{Red Book of Hergest, Mostyn MS 116, 142a}
Det er flere kirker som er viet til ham eller antas å være grunnlagt av ham, som Llangadwaladr, ellers kalt Tref Esgob, Bishops ton eller Bishton (under Llanwern), og Magwyr eller Magor (nå viet til Jomfru Maria) i Monmouthshire, Llanfihangel Fedwy eller Michaelston-y-Vedw (nå viet til Erkeengelen), delvis i Glamorganshire og delvis i Monmouthshire, Llangadwaladr i Denbighshire, tidligere kalt Bettws Cadwaladr og Llangadwaladr, tidligere kalt Eglwys Ael på Anglesey, nær Aberffraw, hvor kongene av Gwynedd residerte. I sognet Llanddeiniolfab på Anglesey finnes restene av en gammel liten bygning kalt Capel Llangadwaladr.
Walisiske kalendere fra 1400- og 1500-tallet oppgir 12. november som hans festdag, men 9. oktober nevnes også.
Kilder: Farmer, Benedictines, Baring-Gould (3), KIR, Infocatho, santiebeati.it, celt-saints, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. oktober 2011