Den hellige Carantoc av Ceredigion (~470-~540)

Den hellige Carantoc (Carentoc, Carantus, Cernathus, Cerentius, Cranog; wal: Carannog; irsk: Ceirnach, Cairneach; eng: Carantock; bret: Caredec, Karanteg; lat: Carantocus, Carantacus, Carentocus) var keltisk og ble født rundt 470, muligens av walisisk opphav. Ceredigion oppgis som hans fødested, sua proprio regio. Det hevdes at han var sønn av kong Ceredig av Cardigan (Ceredig ab Cunedda Wledig), andre kilder sier at han var hans sønnesønn, sønn av hans trolig eldste sønn, den fromme prins Corun (Corwn) av Ceredigion (Corun ab Ceredig). Da kongeriket Ceredigion ble invadert av irene, var kongen høyt oppe i årene og svakelig, så adelsmennene rådet ham til å abdisere til fordel for sin eldste sønnesønn, Carantoc (trolig var Corun allerede død). Det gamle kongeriket Ceredigion i det midtre Wales er i dag et grevskap med samme navn, før 1974 het det Cardiganshire med byen Cardigan (wal: Aberteifi) som hovedstad.

Men den unge prinsen var mer hengiven til Gud enn til sitt eget kongerike og flyktet fra den påtenkte opphøyelsen, forkledd som tigger, for å leve som eremitt i en hule i Edilu, blant kystklippene eller i åssiden nær Gweryd Carannog (Llangrannog) i Ceredigion. Der er det også en hellig kilde som han trolig brukte. I sin hule tilbrakte han tiden med bønn og studier av Skriften. Han lagde seg en stav med sin kniv og en due viste seg og fraktet bort sponene. Carantoc fulgte etter duen gjennom skogen til en lysning, og der hvor den hadde samlet treverket, bygde han kirken Llangrannog.

Etter en tid bestemte Carantoc seg for å reise som misjonær, muligens påskyndet av at folket igjen prøvde å tvinge ham til å bli konge. Trolig dro han først til Cornwall (Cerniw), hvor han grunnla en kirke i Crantock (Langorroc) nær Newquay. Legenden forteller at hans bærbare alter fløt i land på bredden av elven Gannel. Han aktet å slå seg ned i vannkanten, men de sponene han lagde for å tenne bål, ble straks fraktet bort av en due (også her). Carantoc så dette som et tegn fra Den Hellige Ånd, så han slo seg ned der hvor duen brakte sponene, stedet for den nåværende kirken. Der slo han seg ned sammen med en gruppe prester for å omvende befolkningen til den kristne tro.

Historikeren Nicholas Roscarrock fra Cornwall, som i 1590 skrev The Lives of the Cornish Saints, nevner kirken i Crantock, som er kjent fra 1200-tallet. Den var viet til Carantoc og hadde tidligere syv kirkegårder som tilhørte den. Syv menigheter fra disse syv kapellene pleide å komme hvert år og bringe relikvier til moderkirken på helgenens minnedag, og dem la de på spesielle steiner som altere. Hele dagen ble det lest messer på hans minnedag.

Ikke overraskende kom Carantoc i kontakt med kong Dunlang av Leinster. Kongen hadde et praktfullt tre (kanskje hellig), som Carantoc spurte om han kunne få. Monarken avslo, men ikke lenge etter ble treet blåst ned under en storm, og Carantoc fikk det. Han reserverte skogen for å bygge seg en kirke der og ga oppdraget til en velkjent arkitekt. Men ettersom det var en kjølig vinter, ga han bort noe av treet til noen besøkende som trengte et bål. Arkitekten ble rasende, men gjennom sine bønner gjenskapte Carantoc det manglende treverket.

Det var rundt denne tiden at en trettenårig irsk (britisk?) prins ved navn Tenenan (eller Ternog) kom for å bli utdannet av Carantoc. Da han vokste opp, dro han til det britiske kongehoffet, trolig kong Arthurs. Imidlertid ble han så plaget av damene at han ba om spedalskhet for å vansire sitt vakre ansikt. Alt skjedde som han ønsket, og vendte tilbake til Carantoc. Den walisiske helgenen ga ham da et varmt bad, og spedalskheten ble helbredet. Tenenan insisterte på at Carantoc skulle bade etter ham, og dermed ble det avslørt at hans lærer bar syv tunge jernbelter rundt midjen som en botferdig synder. Tenenan dro da til Bretagne, hvor han grunnla en rekke kirker til ære for Carantoc.

Noen kilder sier at også Carantoc dro til Bretagne, hvor han var kjent som Caredec. Der er sognet Carantec oppkalt etter ham og trolig også nabosognet Trégarantec, som trolig opprinnelig het Tref Carantoc og hvor Tenenan er skytshelgen. Han vendte uansett tilbake til Wales, hvor han igjen bodde en kort periode i den samme hulen hvor han tidligere hadde levd som eremitt. Der sluttet en rekke brødre seg til ham, og det kan ha gjort ham ivrig etter å dra til et annet sted for å bli eremitt der. I likhet med de fleste hellige menn på den tiden hadde Carantoc et lite, bærbart steinalter. Så da han ønsket å krysse Bristolkanalen (wal: Môr Hafren = Severn Sea), den store bukten som skiller det sørlige Wales fra Somerset i det sørvestlige England, kastet han alteret i sjøen. Da det på mirakuløst vis fløt, kunne han bruke det som båt og komme seg trygt over bukten.

Carantoc dro til kong Arthur for å be om å få sitt alter tilbake. Kongen gikk med på å møte Carantoc, men han avslo å gi alteret tilbake dersom han ikke gjorde gjengjeld ved å temme en drage som plaget området. Etter at Carantoc hadde bedt til Gud, kom dragen løpende til ham og bøyde ydmykt sitt hode for å la ham legge sin stola rundt dragehalsen og lede den som et lam og løftet verken vinge eller klo mot ham. Carantoc førte den inn i den store hallen i Dindraithou, hvor den ble presentert for kong Cado. Kongens menn ville drepe udyret, men Carantoc forklarte at dragen bare hadde spist syndere, så han sendte den bort etter å ha instruert den om ikke å plage innbyggerne i landet igjen. Til gjengjeld fikk ikke Carantoc bare alteret tilbake, men også landsbyen Carrum, hvor han bygde det berømte klosteret Cernach, hvor han var abbed. Helt til etter reformasjonen var det bevart en liten kapellruin der. Carrum ble til det nåværende Carhampton i Somerset.

Den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) skriver at Carantoc var født i Irland og ble abbed og biskop av Cardigan i Wales, hvor han kalles Carannog. Han grunnla kirken i Llangrannog i Cardiganshire og er navnehelgen for landsbyen Crantock i Cornwall tvers overfor elven Gannel fra Newquay og Carhampton i Somerset i Sør-England. Han bygde et kloster i Carhampton og var lederen for gruppen av munker som evangeliserte det sentrale Cornwall på 500- eller 600-tallet.

William Worcestre (ca 1415-85) nevner en «Sanctus Cradokus» i en kirke eller et kapell nær Padstow i Cornwall, hvor han ble æret «på grunn av at han ødelegger marken i vannet når folk drikker av kilden der». Det er usikkert om han mente Carantoc eller Cadoc. Noen forskere identifiserer ham med den hellige Carantoc av Irland (400-t), som feires samme dag. Carantoc alias Cairnech (hans irske navn) må ikke blandes sammen med den hellige Cairnech av Drumleen, en annen irsk misjonær fra 500-tallet som feires den 28. mars, en mann av en mindre vennlig og from karakter.

Carantoc døde på midten av 500-tallet (rundt 540?), men det er ikke sikkert hvor. En kilde sier at han vendte tilbake til Irland, hvor han døde en 16. mai og ble gravlagt i Inis Baithen i Leinster eller Tuilen (Dulane) i Meath. Andre sier at han døde i Cernach (Carhampton). Det er bevart et fragment av Vita Sancti Carantoci, som John av Tynemouth brukte i sin biografi, trykt i Capgraves Nova Legenda Angliae. Det eksisterer også et bretonsk vita fra 900-tallet, funnet i breviaret i Saint-Pol-de-Léon.

Alt som kan sies med sikkerhet om Carantoc, er at han var en munk og biskop som grunnla flere kirker og klostre rundt tiden for de angelsaksiske invasjonene, da betydelige keltiske folkeforflytninger fant sted mellom Irland, Wales, Cornwall og Bretagne. Det konstante i fortellingene om ham er hans minnedag 16. mai, som viser at det er snakk om en og samme helgen, til tross for mange navneformer. Bath Abbey, som hadde inntektene fra Carhampton, feiret ham denne dagen, og hans kult fantes i Sør-Wales, Somerset, Cornwall og Bretagne, hvor det finnes kirker viet til ham. I kunsten fremstilles Carantoc med en skogdue som bærer trespon i nebbet. I Bretagne har hans statuer et barn ved siden av seg, noe som illustrerer disippelen Tenenan.

Forfatteren som sto bak kompilasjonen av verket om helgenenes stamtavler, siterer Giolla Caomháins versjon av Historia Brittonum, og sier at Cairneach sønn av Luithearch fikk sitt navn fordi han tilhørte britene i Cornwall, derfor Cairneach fra Corn. Den irske versjonen av Historia, som har tittelen Leabhar Breathnach, gir en omfattende beretning om Cairneachs forbindelser med sin angivelige fetter, Muircheartach sønn av Earc, som da blir sagt å ha vært i eksil i Britannia, som han forutsa at ville bli konge av Irland og Britannia.

Denne historien beskriver også Cairneach (umulig) som biskop av Tours i Frankrike, som han skal ha forlatt på en pilegrimsreise, først til Cornwall, hvor han bygde opp en undergrunnskirke, og deretter til Irland, hvor han ble den første biskopen for Uí Néill rundt Tara. Denne historien hevder at Cairneach og to andre helgener, biskop Dallán og Caomhlach, ble født i en forbindelse mellom Babona (Pompa), datter av kong Loarn av Skottland, og hennes svoger Sárán, konge av Britannia [denne historien er ellers tilskrevet den hellige Cairnech av Drumleen (d. ca 530)].

Selv om dette er inkonsistent med stamtavlene som ble nevnt over, som representerer en sammenflettet versjon av de to fremstillingene av avstammingen til Cainneach av Aghaboe [den hellige Canice av Aghaboe (ca 516-ca 600)], som trolig er lånt på grunn av navnelikheten, er denne varianten av tradisjonen også bevart i verket om helgenenes stamtavler, men i en form som gjør helgenen til en del av Oirghialla i det området som nå tilsvarer bispedømmet Clogher.

Cairneach opptrer prominent i historien om sin angivelige fetter, Muircheartach sønn av Earc (Murtogh Mac Erca, Mucertach), og hans død. Muircheartach beskrives som trollbundet og engasjert i slag mot fantombataljoner som var skapt av en kvinne som ikke var av denne verden, da han fikk besøk av Cairneach fulgt av Masán, Casán og Críodán, som midlertidig fikk ham til sans og samling igjen, bare for å se at deres arbeid var forgjeves og se den profetien gå i oppfyllelse som sa at kongen ville dø den såkalte «Trefoldige Død», drukning, lemlesting og brenning. Beretningen om hans død forteller at kongens legeme ble brakt for begravelse til Cairneachs kirke i Dulane, og et dikt om hendelsen tilskrives helgenen.

Helt siden middelalderen har Cairneach vært regnet som den irske helgenen som svarer til den hellige Carannog av Llangrannog i det sørlige Wales, hvis biografi fra tidlig på 1100-tallet tilskriver ham et opphold i Irland som inkluderer grunnleggelse av kirker i Leinster og en endring av navn til «Cairneach», men denne identifiseringen mangler lingvistisk støtte. Navnet på helgenens kirke er vedlagt et tapt manuskript ved navn Leabhar Gearr («kort bok») av Tuiléan (Dulane), og Cairneach sies å ha bidratt sammen med Patrick og Beinéan, til kompilasjonen av lovtraktaten som er kjent som Seanchas Már.

Dulane ligger ikke langt fra Kells, og kirken kan senere ha utgjort en del av denne kolumbanske kirkens jurisdiksjon. Det var også kirker forbundet med Cairneach og to ledsagere (Masán og Casán) i Donegal, blant dem Drumleene i sognet Clonleigh som helgenen skal ha arvet fra sin mors søster Earc.

Noen kilder sier at hans minnedag var 28. mars, men denne dagen er ellers tilskrevet Cairnech av Drumleen, mens andre nevner 16. mai. På den førstnevnte datoen følges han av en helgen ved navn Casán, den samme som nevnes i beretningen om Muircheartachs død. En annen som fulgte ham i denne beretningen, var biskop Croidan (Críodán), og han skal ha blitt installert i kirken på stedet Kill-Erca (Ceall Earca), muligens i sognet Burt i Donegal, hvor Cairneach hadde fått av sin mor (se igjen biografien om Cairnech av Drumleen). Cairneach var blant de helgenene som ble påkalt som en garantist for Adamnáns lov.