Den hellige Kolumba Kim Hyo-im (1814-1839)

39. Den hellige Kolumba Kim Hyo-im (Columba) ble født i 1814 i Bamseom [Pamsŏm] i Seoul i Sør-Korea. Bamseom, som betyr kastanjeøya, ligger i elven Han, helt ved bredden. Hun hadde en to år yngre søster, den hellige Agnes Kim Hyo-ju. Familien var hedensk, men deres mor ble tidlig interessert i troen og kom gradvis nærmere den, men faren var ikke-troende. Faktisk ville han ikke engang høre Kirken nevnt i sitt hus og forbød det på det strengeste.

Etter at faren døde, ble moren en ivrig katolikk med sine seks barn Antonius, Benedikta, Kolumba, Agnes, Frans og Klara. Kort etter deres dåp konsekrerte Agnes og Kolumba sammen med den yngre søsteren Klara sin jomfruelighet til Gud. Deres mor syntes at de skulle gifte seg, men de endret ikke mening og flettet håret i en knute for å gi inntrykk av at de var gifte kvinner. De tre søstrene dro for å bo i hjemmet til sin eldre bror Antonius, som bodde i Yongmeori nær Seoul.

De viet seg til sitt åndelige liv ved å be, faste to ganger i uken, lese religiøse bøker, be rosenkransen og gi almisser til mennesker i nød. Deres familie var velstående, men de viste ingen interesse for jordisk velstand. Av temperament var de milde og ømme, og dette reflekterte seg i deres liv. Alle katolikker omkring priste deres nestekjærlighet og gode eksempel og viste dem stor respekt. Deres mor døde i Yongmeori. Fordi hun hadde vært en slik trofast katolikk, hadde den hellige Jakob Chastan MEP (1803-39) kommet spesielt for å tildele henne de siste riter. Fra da av forlot de aldri Yongmeori.

I 1839 begynte forfølgelsen å spre seg og katolikker ble arrestert overalt. Likevel var de tre søstrene ikke redde, og de ba daglig for dem som led i fengsel. Den 3. mai rapporterte en mann ved navn Kim Sa-mun som bodde i den samme landsbyen, Antonius til dommeren som en rik mann som var en troende, og han beskrev hvordan de kunne finne huset hans. Politier som hadde søkt utrettelig etter katolikker i området, satte av gårde mot Yongmeori uten forsinkelse. Antonius var tilfeldigvis borte i forretninger samtidig som han praktiserte sin bueskyting. Da hun hørte at politiet var kommet, unnslapp Antonius’ hustru Lucia Kim sammen med Benedikta og Klara, og Kolumba klatret over muren til nabohuset og gjemte seg i en stabel ved.

Det var bare Agnes som ikke i stand til å flykte, og hun satt i sitt rom da politiet invaderte huset. De opphissete inntrengerne tok henne til fange, og etter å ha ransaket nabohuset, fant de Kolumba også og brakte henne hjem. Da Kolumba så de brutale inntrengerne mishandle sin yngre søster Agnes, ble hun sint på dem og protesterte på en verdig måte. Hun sa at de ville bli med frivillig. Politiet stengte søstrene inne i et rom og tilbrakte natten i huset mens de hadde en stor fest på hundene og kyllingene i husholdningen. Om morgenen bandt de søstrene med rødt tau, og etter å ha blitt presentert for landsbyens leder, ble de tatt med til Seoul. Så snart de kom til justisdepartementet, begynte avhørene. Søstrene fikk ordre om å oppgi sin tro og fortelle hvor de hadde gjemt sine bøker, og de skulle også fortelle hvor andre katolikker var, spesielt deres bror. Men de svarte at de ikke kunne oppgi sin tro på Gud selv om de måtte dø ti tusen ganger. De kunne heller ikke forråde andre kristne, og de visste ikke hvor broren var.

Da ble det gjort klart for å torturere dem. Det var normal praksis å torturere katolikker som hadde blitt arrestert og som ble forhørt. Først slo politiet dem over hele kroppen, og deretter brukte de en kølle med spiker på deres skuldre, armer og kneledd. Likevel forandret deres ansiktsuttrykk seg ikke. Kommandanten ble sint og ropte: «Bruk mer styrke. Slå dem hardere!» I fem timer gjennomgikk de denne torturen. Mellom hver runde overøste politiet dem med løfter og håp dersom de ville ombestemme seg. Men søstrene vaklet ikke, de ristet på hodet og forble tause.

De ba i stillhet som de samtalte direkte med Jesus og Maria. Fengselsvaktene kunne ikke skjule sin forbløffelse over deres tause utholdenhet, men det fikk dem bare til å bli enda med rasende og ondsinnet. De mente at de to kvinnene måtte være besatt av en eller annen djevelsk makt. De rev av søstrenes klær og brente inn ordet «jumun» på ryggen deres (et trolldomsformular). Men det var som om kvinnene ikke visste hva som hendte. Ikke en gang da de ble brennmerket på ryggen forandret deres rolige uttrykk seg. Rundt fem dager senere var brennmerkene borte på uforklarlig vis, og fangevokterne tilskrev det tilsynelatende miraklet en ond ånd.

Dommeren startet sitt forhør med å spørre om hvorfor de ikke var gift, og de fortalte at de ønsket å beholde kropp og sjel fullstendig rene for å tjene Gud med enda større glede. Dommeren ville bruke dette mot dem og tenkte at fornærmelser og uærbødige handlinger mot dem som jomfruer ville kunne få dem til å gi etter og fornekte troen. Han overga dem til noen av de grovere vaktene med instrukser om å ydmyke dem ytterligere ved å få dem til å danse «tranedansen». Denne straffen besto i å kle av fangen og binde hendene på ryggen hans, legge et tau under armene hans og henge ham opp på et offentlig sted. Deretter pisket fire vakter dem på skift med bambusstokker. Etter bare noen minutter måtte de heises ned for ikke å omkomme, og for kvinner var dette en spesielt brutal tortur.

De to søstrene ble dratt til en isolert celle, kledd nakne og torturert på denne måten. De brutale vaktene mistet enhver sans for miskunn og skar dem ned først da de var på dødens terskel, men da bare for at de kunne få en hvil før de heiste dem opp igjen og fortsatte grusomhetene. Til tross for smertene og fornærmelsene mistet Agnes og Kolumba aldri motet, og det kom ikke en lyd over deres lepper. Da dommeren så at selv ikke «tranedansen» hadde noen virkning, planla han å ødelegge deres jomfruelighet. Han fikk kledd dem nakne og satte dem inn blant mannlige kriminelle. Men Gud beskyttet dem, og i to dager overlevde de uskadd blant menn som var vant med all slags ondskap. Til slutt ga vaktene dem klærne tilbake og satte dem tilbake i en celle sammen med andre kvinner.

Deretter ble de sendt til justisdepartementet, hvor den øverste dommeren forhørte dem. De ba da om tillatelse til å snakke og Kolumba fortalte om den behandlingen hun og søsteren hadde fått i fengselet. De sa at en ung kvinnes kyskhet måtte respekteres, enten hun var en fornem dame eller en kvinne av folket. Hvis dommeren ønsket å få dem drept i henhold til landets lover, ville de frivillig akseptere straffen, men de protesterte mot fornærmelser som ikke var en del av loven. Sjefsdommeren var forbløffet over hva hun hadde å si og sa at en kvinnes kyskhet er dyrebar som hvit jade og at bare villmenn fornærmet den. Han ga ordre om at hendelsen skulle undersøkes og rapporteres til justisdepartementet.

De to søstrene ble brakt fra retten for å bli slått og utsettes for nye forhør. Inkvisitorene ville fortsatt ha dem til å røpe hvor andre katolikker oppholdt seg, og spesielt deres bror. De nektet å svare, og dermed valgte de martyriets vei. Den 3. september 1839 ble den 24-årige Agnes Kim Hyo-ju halshogd i Seoul på retterstedet utenfor Den lille vestporten (Seosomun), sammen med fem andre katolikker. 3 ½ uke senere, den 26. september, ble den 26-årige søsteren Kolumba Kim Hyo-im halshogd på samme sted sammen med åtte andre katolikker, de hellige Magdalena Heo Gye-im, Sebastian Nam I-gwan, Julietta Kim, Agathe Jeon Gyeong-hyeob, Karl Jo Sin-cheol, Ignatius Kim Je-jun, Magdalena Pak Pong-son og Perpetua Hong Geum-ju.

Kolumba var blant de 79 som døde i forfølgelsene mellom 1839 og 1846 som ble saligkåret den 5. juli 1925 av pave Pius XI (1922-39). 24 martyrer som døde mellom 1861 og 1867, ble saligkåret i 1968 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78). Hele gruppen ble helligkåret den 6. mai 1984 på Yeouido Plaza (fra 1999 Yeouido Park) i Seoul av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Deres minnedag i den romerske generalkalenderen er 20. september.