Denne gruppen består av fem prester og en legbror fra kongregasjonen Redemptoristene eller Den helligste Forløser (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSsR) i Cuenca, drept mellom 1936 og 1938 i Spania. Kongregasjonen var blitt grunnlagt i 1732 av den hellige Alfons Maria de Liguori (1696-1787).
Cuenca har en spesiell plass i kongregasjonens historie i Spania, for den første grunnleggelsen fant sted i Huete i provinsen Cuenca i regionen Castilla-La Mancha. Den første redemptoristresidensen forsvant imidlertid med revolusjonen i 1868. Da miljøet igjen var gunstig i begynnelsen av februar 1895, installerte redemptoristene seg i hovedstaden Cuenca og overtok klosteret og kirken San Felipe i den øvre delen av byen. Kommunitetens aktiviteter ble delt mellom folkemisjoner i bispedømmet, retretter, ekstraordinære prekener og feiringer i kirken San Felipe selv. I 1936 besto redemptoristenes kommunitet av åtte prester og fire legbrødre.
Den 18. juli, i den politiske situasjonen de opplevde i byen, forlot redemptoristene klosteret og spredte seg, og de søkte tilflukt i huset til en kannik i katedralen og andre vennligsinnete mennesker. De eldste av dem ble ønsket velkommen inn i asylet til Søstrene av de eldre (Las Hermanitas de los Ancianos). Dagen etter ble alle gjenforent i klosteret, uten særlige nyheter. Den 20. juli kom en mobb av militsmenn til kirkens port og tok kirkedørene av hengslene. Til tross for dette fortsatte de å feire sakramentene til den 23. juli, da bare p. Romero og br. Benjamin deltok. Da de så at spenningen og volden mot religiøse økte, ble klosteret forlatt og redemptoristene dro til forskjellige destinasjoner. Noen medlemmer klarte etter en stund å gjemme seg i Cuenca, mens andre søkte tilflukt i seminaret sammen med blant andre biskopen av Cuenca, den salige Cruz Laplana y Laguna. Disse siste led martyrdøden noen dager senere.
Den 31. juli ble patrene Ciriaco Olarte og Miguel Goñi arrestert og skutt. En av dem døde momentant og den andre etter en lang dødskamp. Dette fikk p. Julian Pozo vite, og han fortalte det til superioren i den hensikt at han skulle skaffe seg et tryggere ly. P. Pozo døde natt til 9. august midtveis på veien fra Cuenca til Tragacete i provinsen Cuenca, mens han ba rosenkransen. Sent på kvelden den 10. august 1936 ble p. Josef Xavier Gorosterratzu og br. Viktorian Calvo skutt på vei til kirkegården. Den 65-årige p. Pedro Romero slo seg ned som en tigger i gatene i Cuenca, før han ble arrestert mai 1938 og kastet i fengsel, hvor han døde i begynnelsen av juni på grunn av dysenteri, fremprovosert av hans lidelser under forfølgelsen.
Han var postulant i Astorga i provinsen León og gjennomførte novisiatet i Nava del Rey i provinsen Valladolid. Ettersom han viste klare tegn på intelligens, bestemte de der seg for at han skulle bli prest. Han avla sine religiøse løfter som en redemptoristmisjonær den 8. september 1896 og studerte teologi i Astorga. Han ble presteviet i 1903, og etter en kort periode i El Espino i provinsen Burgos, returnerte han til Astorga som professor i filosofi og vitenskap.
Han var en mann av store talenter, tanker og lærdom. I 1913 dro han til Pamplona, hvor han fremhevet seg som en predikant av folkemisjoner på baskisk og kastiljansk. Han kom aldri til å dominere i samtaler på kastiljansk, som ikke foregikk skriftlig. Han publiserte to historiske verk og skrev en upublisert lærebok i filosofi. I 1927 dro han til Madrid og den pavelige basilikaen San Miguel, og tre år senere kom han til Pamplona. Den 6. januar 1933 ble han sendt til Cuenca som en provisorisk ordning, for han var i ferd med å reise til Roma for å studere ved Vatikanets hemmelige arkiver personligheten til Bartolomé Carranza (1503-76), spansk dominikanerpater, teolog og erkebiskop av Toledo. Men han skulle komme til å leve i Cuenca resten av sitt liv og å gi sitt liv for rikelig forløsning.
Den 22. juli 1936 søkte han ly i hjemmet til Don Elpidio Miranzo, en venn av kommuniteten. Den 28. juli flyttet han til seminaret, hvor prester og ordensbrødre hadde søkt tilflukt, for han tenkte at det ville være et tryggere sted. Vitner forteller om hvordan han fortsatte å utøve sin prestetjeneste blant flyktningene og oppmuntret dem til om nødvendig å gi sitt liv, i full bevissthet om muligheten for et kommende martyrium. Han fikk opplysninger om sin fremtidige henrettelse den 8. august, men den ble utsatt til den 10. august. Han ble hentet ut av seminaret klokken 2 om natten den 11. august for å bli henrettet sammen med br. Viktorian Calvo. Begge ga sine liv i nærheten av kirkegården i Cuenca i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han var 59 årgammel.
Identifiseringen av hans levninger bød ikke på noen problemer, ettersom graveren hadde tatt seg bryet med å registrere dataene til dem som ble henrettet. Liket var godt bevart, bøyelig og med blod på foten i kisten. Hans og hans ledsageres levninger ble senere flyttet til Madrid. De er for tiden i La Capilla de la Coronación i sognet og helligdommen for Evig Hjelp (Perpetuo Socorro) i hovedstaden.
Men i anledning av sin mors død oppsto igjen ønsket om å gi sitt liv til Herren. Han visste egentlig ikke mye om hva som var Guds vilje. Han deltok entusiastisk i den hellige misjonen som redemptoristene prekte i hans landsby. Han abonnerte på bladet Perpetuo Socorro («Evig Hjelp») og kjøpte bøker av San Alfonso. Hans kjærlighet til åndelig lesning gjorde at han vurderte å studere til prest, men han var altfor gammel. I tillegg hadde han sine forpliktelser overfor sin familie og ikke nok ressurser til å betale for kollegiet. Han utelukket ikke en militær karriere, og gjennom den kunne han flytte til kirkelige studier.
Mens han avtjente sin militærtjeneste i Madrid, gikk han ved flere anledninger til redemptoristene i Calle Manuel Silvela i helligdommen for Perpetuo Socorro, men da han gikk for å ringe på dørklokken, angret han raskt og snudde. Hans far avviste hans ideer om kall da de ble avslørt. Det var sognepresten i hans landsby som skrev til redemptoristene og søkte om inntreden for ham.
Til slutt forlot den 22-årige Viktor den 31. mars 1919 sitt hjem og sin landsby uten å si farvel til noen. Han forlot et brev på sengen som forklarer hans flukt. Han avla løftene som en redemptoristlegbror den 13. november 1920 med navnet bror Viktorian (sp: Victoriano). I 1921 ble han sendt til redemptoristenes kommunitet i Cuenca. Det var han først gartner, og senere portner og sakristan. Han tilbød seg å dra til misjonen i Kina. Han var stille, men dyp. Et interessant faktum å merke seg, er at han fra 1929 var åndelig veileder for en engasjert ung kvinne i kirken San Felipe. Til henne skrev han åndelige retretter og andre arbeider som er bevart som et vitnesbyrd om hans spesielle karisma, som er lagt til heltemotet i hans martyrskjebne.
Den 20. juli 1936 søkte han tilflukt i hjemmet til søstrene Muñoz. Etter å ha fått vite at patrene Olarte og Goñi hadde blitt skutt, søkte br. Viktorian tilflukt i seminaret sammen med p. Pozo. Der gikk det rykter om henrettelser den 8. august. P. Pozo ble drept den niende. Klokken to om morgenen den 11. august ble han og p. Gorosterratzu brakt med hendene bundet til kirkegården i Cuenca i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han ga sitt liv til Forløseren i stillhet, uten å fornekte sin tro og religiøse stand. Han var 39 år gammel.
Hans levninger ble funnet med knust bryst, noe som tyder på at militsmennene etter hans død var nådeløse mot hans kropp. Hans jordiske rester ble sammen med sine ledsageres brakt til Madrid, hvor de hviler i dag.
Hans far skrev i 1944 selv til p. provinsial for de spanske redemptoristene at hans sønn som gutt var et mønster for lydighet, enkelhet, innsats og religiøs fromhet. Hans kall utviklet seg samtidig som alle aspekter ved hans personlighet, og han ble ført til kongregasjonen av Den hellige Forløser av to grunner: For det første fordi det fantes en i hans egen landsby, og for det andre fordi hans karisma førte til hans ønske om å bli misjonær.
I 1904 begynte han på redemptoristenes juniorat i El Espino i provinsen Burgos, elleve år gammel, og han fullførte studier med mange vanskeligheter. Angivelig hadde han ikke lett for studier, noe han oppveide med en sterk vilje og stor innsats. På slutten av novisiatet i Nava del Rey i provinsen Valladolid avla han sine løfter som en redemptoristmisjonær den 8. september 1911. Han utmerket seg heller ikke i prestestudiene, men ingen tvilte på hans åpne, glade og entusiastiske karakter. Han ble presteviet i 1917.
Et år senere ble han sendt til Nava del Rey. I 1921 krysset han havet med kurs mot Mexico, hvor han satte i gang med et overveldende misjonsarbeid. Ingen kunne stoppe ham i hans misjonsiver før den beryktede frimureren og presidenten Plutarco Elías Calles (1924-28) utvidet sin religiøse forfølgelse i 1926. Senere måtte p. Cyriacus flykte fra politiet, og praktisering av prestetjenesten var umulig. P. Olarte dro tilbake til Spania og nådde La Coruña den 12. september 1926, og der ble han i to og et halvt år. Deretter ble han overført til Madrid og kommuniteten Perpetuo Socorro («Evig hjelp»), hvor han skulle oppleve republikkens første turbulente år. I 1932 var han i Granada, og året etter kom han tilbake til Madrid på grunn av allergi. Den 8. mai 1935 installerte han seg i Cuenca.
Da han forlot klosteret i juli 1936, gjemte han seg først i huset til kannik Domínguez sammen med p. Goñi, deretter gjemte begge seg i huset til don Enrique Gómez som hadde som beneficium katedralen i Almería. Han uttalte disse ordene som en profeti: «På San Alfonsos dag (1. august) vil vi dra til himmelen». De ble angitt av en baker som kjente dem. Mange så dem rundt klokken ti om formiddagen den 31. juli bli dyttet og drevet av en mobb av militsmenn ute av kontroll. De hadde ingen dom og ingen ordre om henrettelse. I en lysning nær elektrisitetssentralen El Batán ble de skutt på nært hold. Begge falt i bakken, p. Cyriacus Olarte var død, mens p. Miguel Goñi led en lang dødskamp mens han vred seg og ropte om hjelp. En vakt hindret hjelp til ofrene. Klokken ti om kvelden kom domstolen for å samle likene, som ble lagt i en enkelt kiste og gravlagt i en fellesgrav. Ifølge vitner hadde p. Olarte åpen munn. Han ble skutt i brystet og halsen. De døde den 31. juli 1936 i byen og provinsen Cuenca i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han var 43 år gammel.
Da hans levninger ble gravd opp i 1940, kunne man i hans ansikt se et uttrykk for akutte smerter. Foreldrene mottok noen minner fra sin martyrdrepte sønn, og de sa i et brev til provinsialen: «I vår alderdom gjør de det mindre uutholdelig å bære tapet av en sønn som siden barndommen ikke har gitt grunn til annet enn glede, både for hans gode kvaliteter og for hans konstante vilje til å vie sitt liv til Herren».
Redemptoristene åpne et nytt apostolisk kollegium i Cuenca, Colegio de San Pablo, og den unge Mikael flyttet det i 1915. Han avla sine løfter i Kongregasjonen av Den hellige Forløser den 26. august 1920, samtidig som sin ledsager, den senere p. Julian Pozo. Etter å ha studert filosofi og teologi i Astorga i provinsen León, ble han presteviet i 1925.
Angivelig var hans helse ikke sterk, men han prekte flere folkemisjoner i Cantabria, Andalucía og Galicia. Han levde i ulike residenser: Nava del Rey, Granada, Santander og Vigo. Problemer med brystet tvang ham til å hvile i Nava del Rey, hvor han var stasjonert i 1932. Kort tid etter vendte han tilbake til sin ungdoms Cuenca. Der virket han primært i redemptoristenes kirke San Felipe Neri, hvor han feiret eukaristien og forvaltet forsoningens sakrament.
Vi vet at han i mai 1936 ble jaget gjennom gatene i Cuenca av en gruppe opphissede militsmenn som var ivrige etter å angripe alt som hadde med religionen å gjøre. Ti dager etter at han forlot klosteret i San Felipe, ble p. Mikael Goñi arrestert sammen med p. Ciriaco Olarte. P. Retana fortalte om hans martyrium i sin krønike (riktigheten av det kan ikke bekreftes) at han ropte: «Lenge leve Kristus Kongen! Leve St Alfons!» (¡Viva Cristo Rey! ¡Viva San Alfonso!), og dessuten at p. Mikael krøp til p. Cyriacus, som også levde etter skytingen, for sammen å trøste, oppmuntre og skrifte til hverandre før de ga sine liv til Forløseren den 31. juli 1936 i byen og provinsen Cuenca i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Ifølge noen kilder, lå han og blødde i to timer med store smerter, men ingen fikk hjelpe ham. Han var 34 år gammel.
Liket av p. Goñi viste en brukket skalle og brystben og en nedsunket skulder og tegn på langvarig smerte. Hans eneste forbrytelse var å være ordensmann, prest og misjonær for Livets opphav.
Han avla sine løfter i 1920. Han ble syk med tuberkulose i 1921 og ble sendt tilbake til hjembyen, slik at den kjente luften kunne gi ham en rask bedring. Etter fire måneder var han tilbake i teologatet i Astorga. I 1923 fikk han igjen et sterkt anfall av hemoptyse (blodspytting), og denne gangen ble han sendt til redemptoristenes kommunitet i Nava del Rey. Han ble presteviet i 1925, og sommeren 1926 ble han sendt til Granada, hvor han var samtidig med sin medmartyr p. Mikael Goñi, hans ledsager i både løfteavleggelse, studier og ordinasjon, som han skulle møte igjen i kommuniteten i Cuenca i 1936.
I byen Alhambra hadde p. Gozo anledning til å møte Guds tjenerinne Conchita Barrecheguren og hennes far, Guds tjener p. Francisco Barrecheguren. Hans medbrødre regnet ham som en fornuftig, mild og klok mann med gutteaktig ansikt. Han hadde spesielle evner for forsoningens sakrament. Han var svært begeistret for arbeidene til den hellige Alfons. Fra Granada fortsatte han til Cuenca, hvor han var fra 1928.
P. Gozo forlot klosteret den 20. juli 1936 og fikk søke ly hjemme hos søstrene Muñoz sammen med br. Viktorian. Da søstrene spurte hva de skulle si hvis det kom noen til huset og spurte etter dem, svarte de: «Vel, presenter oss som det vi er: ordensmenn og redemptorister. Vi blir martyrer (...), se om vi blir de første». De informerte p. Pedrosa, kommunitetens superior, om at de to medbrødrene patrene Olarte og Goñi var blitt drept den 31. juli, og han ga ordre om at p. Pozo og br. Viktorian skulle søke tilflukt i seminaret. Det var bevoktet av sivilgarden og han tenkte at det garanterte deres sikkerhet. Men slik var det ikke. Den 9. august ble p. Pozo og p. Crisóstomo Escribano, sekretær for biskopen av Cuenca, ble tatt med til martyriet. Begge døde åtte kilometer langs veien fra Cuenca til Tragacete, pepret med kuler. Det var den 9. august 1936 i byen og provinsen Cuenca i regionen Castilla-La Mancha i Spania.
P. Pozo var 33 år gammel, og han led martyrdøden mens han ba, knelende, med et krusifiks i den ene hånden og en rosenkrans i den andre. Han døde som en klassisk martyr, med en holdning av kjærlighet og offervilje. Hans lik ble identifisert av hans klær.
P. Romero måtte med ydmykhet akseptere sine begrensninger. Krønikene sier at han hadde et ubehagelig tonefall, hans prekenstil var utdatert og han var ikke fleksibel nok i sin mentalitet til å tilpasse seg vanskelige situasjonene som hersket i de stedene hvor han gikk. Som ordensmann var han svært observant, men det faktum vakte ikke bare sympati rundt omkring. Hans medbrødre understreket hans ånd av fattigdom, hans seriøsitet og hans skyhet. Hans liv var ikke akkurat det vi forventer av en helgen: sympati, folkets beundring, godhet, mildhet, gode kvaliteter osv. Faktisk besluttet hans overordnede å frita ham fra den ekstraordinære pastorale tjenesten, som de ikke anså ham kvalifisert for.
Men Gud handler ikke etter menneskelige kriterier, og denne mannen med en så dårlig personlighet led på grunn av sin tro og sin status som ordensprest. Hans frykt for verden ble forvandlet til heroisme i den religiøse forfølgelsen. Det er sant at det kostet ham mye å godta ordren fra superioren for kommuniteten i Cuenca om å forlate klosteret og ikke gå tilbake til det fra den 23. juli 1936. Han søkte tilflukt hos «De små søstre av de fattige» (Las Hermanitas de los Pobres) som en gammel mann. Det feiret han eukaristien og etterkom forespørsler om religiøs assistanse.
I august 1937 kom asylet under kontroll av den anarkistiske fagforeningen Confederación Nacional del Trabajo (CNT), og de eldre søkte tilflukt i private hjem. P. Romero skjulte seg i huset til señora Herráez, men hennes svigermor anga ham, og han ble innkalt til å møte for de sivile myndighetene. Han erklærte rolig sin stand som redemptorist. Dommen ble å havne på fattighuset, kanskje fordi han var fattig og eldre. Men han forlot fattighuset, hvor håningen og banningen plaget hans karakter. Siden da levde han av å tigge i gatene i byen, med rosenkrans og krusifiks i sikte. Han avviste gjestfrihet i private hjem for ikke å skade dem, men når han ble tilkalt for å forvalte sakramentene, gikk han uten forsinkelse.
han levde som en tigger i ett år, og hans helse svekket seg gradvis. I mai 1938 ble han fengslet for fiendskap mot regimet. En ung sakristan ved navn Gabriel Lozano så etter ham i fengselet og vitnet om de siste dagene i p. Romeros liv. Han ble syk med dysenteri. Han fikk melding om en kommende frigivelse, men etter et par dager ble denne avlyst. Til slutt fikk han tarmkatarr, og han døde som følge av de lidelsene han hadde utholdt i forfølgelsen, den 4. juli 1938 i byen og provinsen Cuenca i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han var 65 år gammel.
Ikke på noe tidspunkt avsverget han sin tilstand som troende, vigslet og prest, som vi leser i hans biografi. Selv om han ikke ble myrdet, ble avslutningen av hans liv anerkjent som et martyrium av tribunalet som undersøkte saken om redemptoristenes martyrer som døde i Cuenca under den religiøse forfølgelsen.
De seks martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.
Kilder: newsaints.faithweb.com, redentoristas.org, religionenlibertad.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. desember 2013