Guds tjener Daniel ble født en gang på 1500-tallet i Arendonk i Nederlandene (dagens Nederland og Belgia), i dag i provinsen Antwerpen helt nord i regionen Flandern i Belgia, på grensen til Nederland. Han ble fransiskaner (Ordo Fratrum Minorum – OFM) og prest og til slutt guardian (superior) for fransiskanernes kloster i Alkmaar, nå i provinsen Noord-Holland i Nederland.
I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til katolisismen til de spanske fyrstene i landet, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.
Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen i lovløse røverhærer, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. De anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Denne ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister hadde fortsatt en krig mot Spania for uavhengighet etter å ha drevet med piratvirksomhet.
Sjøtiggernes leder, admiral Willem van der Marck, greve av Lummen/Lumey i belgisk Limburg, bestemte seg for å våge et dristig slag i form av et forsøk på å bemektige seg Brielle (nå: Den Briel). På sin side hadde sjøtiggerne reformatorene i landet, som hadde mange tilhengere i Den Briel. Kanskje spekulerte van der Marck i å få deres hjelp, og godt hjulpet av støtte fra forrædere i byen, lyktes han faktisk i å overmanne denne befestede byen og gjøre den til utgangspunkt for videre virksomhet.
For den 1. april 1572, tirsdag i Den stille uke, kom det kort tid etter middag en flåte av tyve ukjente skip til syne ved munningen av elven Maas på høyde med festningsbyen Brielle i provinsen Zuid-Holland. De sendte bud til byens magistrat (stadsmagistraat) med krav om at de skulle åpne portene for tilhengerne av prinsen av Oranien. Byens fedre i Brielle forsto umiddelbart at de måtte forholde seg til de fryktede sjøtiggerne, og de overga seg uten kamp.
Vlissingen, Veere, Enkhuizen, Hoorn, Leiden og Haarlem var snart i hendene på sjøtiggerne, og Dordrecht ble overmannet av dem i andre halvdel av juni 1572. Vlissingens overgang til prinsen av Oraniens side fikk følge av flere byer i Holland og Zeeland, hvor de kalvinistiske opprørerne ble stadig sterkere. Mens hertugen av Alva beleiret Bergen og Lodewijk av Nassau forgjeves forsøkte å redde byen, falt i Holland den ene byen etter den andre til prinsen av Oranien: den 19. juni Oudewater, den 20. juni Hoorn, den 21. juni Gouda, den 23. juni Alkmaar og den 25. juni Dordrecht. Scenariet for «frigjøringen» var den samme overalt: en gjeng sjøtiggere gikk inn gjennom de åpne byportene og begynte umiddelbart jakten på prestene.
Den 24. juni 1572 kom sjøtiggerne til Alkmaar under ledelse av Diederik Sonoy (1529-97). Han hadde først tjent som offiser under keiser Karl V og kong Filip II av Spania. Men etter at han giftet seg med en rik og adelig kvinne, fikk han store områder i Holland. Han sluttet seg til edsforbundet mot den spanske kongens religionspolitikk og forlot i 1567 hertugen av Alba. I den såkalte Åttiårskrigen kjempet han på Willem av Oraniens side som en av lederne for «sjøtiggerne». Åttiårskrigen (også Den spansk-nederlandske krig) fra 1568 til 1648 var den nederlandske republikkens krig for uavhengighet fra den spanske kronen.
I sin tjeneste ble han borgermester i Enkhuizen og erobret den nordlige delen av dagens provins Noord-Holland. I 1572 hadde Sonoy blitt utnevnt av Willem av Oranien til guvernør av Vestfrisland. Sonoy var en fanatisk tilhenger av reformasjonen. Han brente i 1573 ned klosteret i Egmond, hvor flere munker omkom. I samme periode gjennomførte Sonoy et terrorregime mot katolikker der han var ansvarlig for drapet på blant annet Alkmaar-martyrene og Ransdorp-martyrene. Han ble avsatt i 1588, men ble satt fri på grunn av sine tidligere fortjenester. Deretter dro han til England, hvor han jente under dronning Elisabeth I, men mot slutten av livet vendte han tilbake til Nederland. Han døde i 1597.
Klarissesøstrene rømte akkurat i tide til Amsterdam, men i klosteret til de fransiskanske brødrene ble fem tatt til fange og ført til Enkhuizen i provinsen Noord-Holland i regionen Vestfrisland, hvor Sonoy var borgermester. Presteskapet ble utsatt for alle typer trakassering. Så viste en av tiggerne en hostie og spurte om dette var den Gud de tilba, og om det var Kristus. Til det svarte p. van Arendonk fryktløst at ettersom dette var en hostie som var konsekrert av en prest, trodde han faktisk at denne hostien virkelig var Kristus selv, hans Frelser.
I sjøtiggernes øyne bekreftet det bare det som de allerede hadde planlagt: de var skyldige og ble dømt til døden. Ettersom den eldre legbroren Hadrian ikke var prest, ønsket sjøtiggerne å gjøre et unntak for ham. Han kunne lett ha blitt sluppet fri hvis hadde vært villig å bryte med sine medbrødre. Rasende avviste han dette og erklærte at han ville følge sine prestelige medbrødre i døden. Ved gjennomføring av dødsstraffen gikk sjøtiggerne ikke forsiktig til verks.
Hver av disse tiggerne var på den tiden, selv innenfor sin egen krets, allerede kjent som avskum og grums. Noen av dem ble til og med senere drept av sine egne på grunn av deres udisiplinerte ran- og blodtørst. For å få utløp for sitt pavehat begynte de å skjære av fangenes munn, ører og nese. Likevel hadde de helst sett at munkene falt fra sin tro. Derfor lot de den ennå unge Lodewijk Voets være i håp om at han av frykt ville be om nåde. Men det gjorde han ikke, så til slutt ble alle fem hengt den 25. juni 1572 i Enkhuizen.
Legbroren Engelbert Terborg (Engelbrecht) klarte i lang tid å holde seg skjult. Men til slutt ble han fanget. Han ble pågrepet i Ransdorp like ved Amsterdam, og i flere måneder ble han grufullt trakassert og torturert. Til slutt led også han martyrdøden den 24. november 1572, også i Enkhuizen.
De seks martyrene er:
- Guds tjener Daniel van Arendonk (nl: Daniël), prest OFM, født i Arendonk i Antwerpen i Belgia.
- Guds tjener Kornelius van Diest (nl: Cornelis), prest OFM, født i Diest i Vlaams-Brabant i Belgia.
- Guds tjener Johannes van Naarden (nl: Jan), prest OFM, født i Naarden i Noord-Holland i Nederland.
- Guds tjener Ludvig Voets van Arquennes (nl: Lodewijk; lat: Ludovicus Boethuis), prest OFM, født i Arquennes i Hainaut i Belgia.
- Guds tjener Hadrian van Gouda (nl: Adriaan; lat: Hadrianus), legbror OFM, født i Gouda i Zuid-Holland i Nederland, klosterets portner (Alle disse fem døde den 24. juni 1572 i Enkhuizen i Noord-Holland i Nederland).
- Guds tjener Engelbert van Terborg, legbror OFM, født i Terborg i Gelderland i Nederland, død den 24. november 1572 i Enkhuizen i Noord-Holland i Nederland.
Informativprosessen for deres saligkåring ble åpnet i bispedømmet Haarlem den 10. januar 1931, men er aldri avsluttet.
De såkalte Gorkum-martyrene var en gruppe på nitten martyrer som ble hengt i 1572 av militante kalvinister i Brielle (nå Den Briel) i Nederland. De ble saligkåret den 24. november 1675 av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 29. juni 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78). Deres minnedag er 9. juli, årsdagen for deres martyrium.
Kilder: nl.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, newsaints.faithweb.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 25. juni 2015