Den hellige Desiderius av Cahors (~590-~654)

Hans far kom fra Albi, og den hellige biskop Salvius av Albi som er attestert fra 574 til 584, kan ha vært Desiderius’ bestefar. En kilde sier at den hellige biskop Salvius av Albi (571-84) var sønn av den hellige biskop Desideratus av Verdun (ca 480-554), og at biskop Salvius ble far til tre sønner med den adelige og fromme Herchenfreda (fr: Herchenfrède): 1) Syagrius (564-629), greve av Albi og guvernør av Marseilles, som giftet seg med en ung kvinne fra en svært fremtredende familie, sannsynligvis romersk, til tross for hennes germanske navn Bertolena (fr: Bertolène) eller Bertilia. 2) den hellige Rusticus (fr: Rustique), biskop av Cahors, som ble oppnevnt av kong Dagobert I til å gjenopprette den frankiske orden i Cahors, myrdet i 630 og 3) den hellige Desiderius av Cahors, biskop fra 630 til 655. Men det finnes ikke spor av noen hustru og barn i biskop Salvius’ biografi.

Sammen med sine to brødre Rusticus (fr: Rustique) (d. 630) og Syagrius ble Desiderius sendt til hoffet til frankerkongen Klotar II av Neustria (584-626), frankisk enekonge fra 613, og sammen med andre gutter fra adelsfamilier mottok en fremragende utdannelse ved den merovingiske hoffskolen. Desiderius’ bror Rusticus mottok kirkelige vigsler i ung alder og ble erkediakon i byen Rodez før han ble utnevnt til abbed for basilikaen ved kong Klotars palass, og senere utnevnte kongen ham til biskop av Cahors i den tidligere provinsen Quercy. Den andre broren, Syagrius, ble etter langvarig tjeneste i husholdet ved det frankiske palasset og langvarig vennskap med kong Klotar, utnevnt til greve av Albi og utøvde juridisk myndighet som praefectus i byen Marseille.

Ved hoffet gjorde Desiderius store fremskritt i vitenskapene og ble en høytstående hofftjenestemann. Han forente ifølge hans Vita sin kjærlighet til litteraturen med en innfødt gallisk veltalenhet. Allerede som ung mann fordypet han seg i studiet av romersk lov (det vil si kirkerett), med det resultat at et romersk alvor ble blandet med den galliske rikdommen og briljansen i hans tale. I 618 ble han utnevnt til kongelig skattmester (thesaurarius), og dette embetet beholdt han under den nye kongen, Dagobert I (628-39), Klotar IIs sønn og etterfølger, og ble hans fortrolige. Men i tråd med formaningene fra hans fromme mor, som skrev tre brev til ham som nevnes i hans Vita, levde Desiderius et strengt ordensliv ved hoffet og ble medlem av en gruppe bemerkelsesverdige menn som inkluderte de hellige Audoenus (Ouen), Eligius (Eloi) og Wandregisel (Wandrille). Ved hoffet møtte han også den hellige Arnulf av Metz. Etter at Syagrius døde i 629, sies det at Desiderius også ble prefekt av Marseille, men dette er ikke sikkert.

I 630 ble hans bror Rusticus av Cahors myrdet og æres som martyr i Cahors. Presteskapet og folket i byen anmodet kongen om å utnevne Desiderius til deres nye biskop, til tross for at han ennå var legmann. I et brev av 8. april 630 gjorde kong Dagobert kjent sitt samtykke, og Desiderius ble bispeviet av den hellige erkebiskop Sulpicius II av Bourges (d. 647) til biskop av Cahors. Sulpicius skal ha korrespondert regelmessig med Desiderius.

Desiderius arbeidet svært nidkjært for åndelige og verdslige forbedringer i sitt bispedømme. Han førte en vannledning til Cahors ved å bygge en akvedukt og beskyttet byen gjennom å gjenoppbygge murene og tårnene (castella), som fortsatt delvis er bevart, samt Castrum Mercurio i selve Cahors. Hans virksomhet viser hvor mye biskopen gjorde for det felles gode med myndigheten til en greve eller en patricius. Desiderius overtalte medlemmer av den lokale adelen til å utruste religiøse grunnleggelser.

Han beholdt nær kontakt med de andre biskopene på sin tid, mange av dem utdannet sammen med ham ved det kongelige hoff, noe hans brev viser. Desiderius fremmet nidkjært klostervesenet både for menn og kvinner. Han utrustet personlig et kloster i nærheten av Cahors med en kirke som var viet til St Amantius – senere ble klosteret oppkalt etter sin grunnlegger Saint-Géry (det vil si Dierius, fra Desiderius). Han grunnla også og ledet et kloster for kvinner, noe vi ser av et brev skrevet til abbedisse Aspasia. Under ham og med hans støtte ble det også i hans bispedømme grunnlagt klosteret Saint-Pierre i Moissac. Desiderius bygde tre store basilikaer i og nær Cahors (Sainte-Marie, Saint-Pierre og Saint-Julien) og et oratorium til ære for St Martin.

Cahors ble berømt for sine pengevekslere som i middelalderen behersket en betydelig del av det sentraleuropeiske pengemarkedet, og for Cahorsini, som i Tyskland ble kalt Cawertsche eller Cauder-Welsche, noe som har ført til ordet kaudervelsk for uforståelig språk.

Desiderius’ høye alder og hans gebrekkelighet gjorde at han skjønte at hans død nærmet seg. Han skrev sitt testamente, hvor han innsatte Kirken som sin arving og anbefalte at midlene ble brukt til underhold for de fattige. Katedralen, kirkene og klosteret i hans bispedømme skulle utrustes med alle hans eiendommer. Mens han bodde på sine eiendommer i distriktet Albi, ble han syk og døde den 15. november 655 i sin villa i Wistrilingo, som han hadde testamentert til klosteret St Amantius. Hans legeme ble båret til Cahors og gravlagt i kirken Saint-Amant (St Amantius). Han ble etterfulgt som biskop av Beto.

Hans relikvier ble senere overført til katedralen i Cahors. Det skjedde mirakler ved hans grav, og graven ble bevart helt frem til hugenottkrigene i 1571. Det er en sognekirke i hans navn i Cahors, men hans levninger er borte. En biografi om Desiderius (Vita Desiderii, Cadurcae urbis episcopi) ble skrevet sent på 700-tallet av en anonym forfatter, muligens en munk fra Saint-Géry nær Cahors, skrevet på basis av eldre dokumenter. Som et tillegg til den finnes en samling av brev (Desiderii episcopi Cadurcensis epistulae), femten skrevet av ham selv og 21 adressert til ham, samt en beretning om mirakler som hadde skjedd ved hans grav. Et stedsnavn har udødeliggjort hans minne, Saint-Géry (46330).

Hans minnedag er fortsatt dødsdagen 15. november i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

Cadúrci in Aquitánia, sancti Desidérii, epíscopi, qui, plures exstrúxit ecclésias et monastéria, necnon ad commúnem utilatátem ædifícia, et ad celéstem Sponsum ánimas, ut verum Christi templum, paráre mínime negléxit.

I Cahors i Aquitaine [nå i Frankrike], den hellige Desiderius, biskop, som bygde mange kirker, klostre og bygninger til allmennyttig bruk, og aldri forsømte å forberede sjelene til møtet med den himmelske brudgom, som det sanne Kristi tempel.