Den hellige Daniel Comboni (1831-1881)

Daniel var den fjerde av de åtte barna av Luigi Comboni og hans hustru Domenica Pace, men han var den eneste som overlevde. Alle de andre døde unge, seks av dem som spedbarn. Denne tragedien gjorde at Daniel ble svært knyttet til sine foreldre og de dannet en tett enhet, rik på tro og humane verdier, men fattige på materielle ting. Han begynte tidlig å ministrere i sognekirken. Fattigdommen tvang ham til å reise bort for å gå på skole som tolvåring, og den 20. februar 1843 begynte han på internatskolen og instituttet som var grunnlagt i Verona i 1833 for trengende begavede barn av kanniken Nicola Mazza (1790-1865). I løpet av årene i Verona ble Daniel klar over sitt prestekall.

Han gjorde ferdig studiene i filosofi og teologi. Misjonærene som kom hjem til Mazza-instituttet fra misjonen i det sentrale Afrika, beskrev arbeidet på misjonsmarken på en måte som trollbandt Daniel, og som attenåring avla han den 6. januar 1849 løfte ved Don Mazzas føtter om å vie sitt liv til misjonen i Afrika selv om han måtte lide martyrdøden. Dette var starten på et livslangt prosjekt som mange ganger innebar dødsfare for ham under strabasiøse misjonsreiser. Han studerte fransk, tysk og engelsk samt medisin på denne skolen frem til 1854, da han var 23 år gammel.

Han ble presteviet den 31. desember 1854 i katedralen i Trient (it: Trento) av den salige biskop Johannes Nepomuk von Tschiderer von Gleifheim av Trento (1777-1860). Deretter fortsatte han med videre studier og fordypet seg i Skriften, dogmatisk teologi, moralteologi og sakral retorikk. I 1855 meldte han seg frivillig som pleier av de kolerasyke og ble sendt til landsbyen Buttapietra, seks kilometer fra Verona. I 1857 sendte Don Mazza den 26-årige Comboni ut på den første reisen til Afrika sammen med fem andre misjonærer fra Mazza-instituttet og en legmann og med velsignelse fra sin mor Domenica: «Dra, Daniel, og må Herren velsigne deg». Comboni reiste i Europa og Afrika under beskyttelse av den østerrikske keiseren med et konsularvisum som var ganske betydelig og ubegrenset på den tiden.

De seilte ut fra havnen i Trieste den 6. september 1857, og etter en reise på fire måneder kom misjonsekspedisjonen den 8. januar 1858 til Khartoum, hovedstaden i Sudan. Derfra reiste de opp Nilen til misjonen Det hellige kors på niende breddegrad, som ble ledet av den eneste overlevende av fem tyske misjonærer. Dette første møtet med Afrika ansikt til ansikt hadde en enorm virkning på Daniel, men han ble straks klar over de mange vanskelighetene som var en del av hans nye misjon. Men slitet, det uutholdelige klimaet, sykdom, fiendtlighet fra slavehandlerne samt det at flere av hans unge misjonærkolleger døde, fattigdommen og den forsømte befolkningen, alt dette tjente bare til å drive ham fremover, og han drømte aldri om å gi opp den oppgaven han hadde tatt på seg med så stor entusiasme. Etter å ha vært vitne til at en av de andre misjonærene døde, ble ikke Daniel mismodig, men følte en indre bekreftelse av sin avgjørelse om å fortsette i misjonen: O Nigrizia o morte! – «Enten Afrika eller døden».

Et vendepunkt i Daniels liv inntraff den 15. september 1864, da han var 33 år gammel. Mens han ba ved den hellige apostelen Peters grav i Roma, ble han slått av en strålende inspirasjon som gjorde at han trakk opp sin berømte «Plan for Afrikas gjenfødelse», et misjonsprosjekt som tok som utgangspunkt at det er afrikanerne selv som måtte bli de ledende i evangeliseringen av folkene der. Ved å reflektere over sin egen erfaring, kom han til den konklusjon at misjonsarbeidet i Afrika måtte endre metode. Ettersom det dødelige klimaet og miljøforholdene ikke tillot europeiske misjonærer å trenge inn i kontinentet direkte, ble det absolutt nødvendig å forberede afrikanerne selv. Prosjektet kan oppsummeres i et uttrykk som i seg selv er en indikasjon på hans ubegrensede tillit til de afrikanske folkenes menneskelige og religiøse kapasitet: Salvare l’Africa con l’Africa, «Frels Afrika ved hjelp av Afrika». Dette var enestående radikalt på en tid da afrikanere ikke ble betraktet som likeverdig med den hvite mann. Til tross for alle problemene og misforståelsene han møtte, ga Daniel aldri opp sin intuisjon om at hele det europeiske samfunn og Kirken var kalt til å være mye mer opptatt av misjonen i det sentrale Afrika.

Don Nicola Mazza, grunnleggeren av Istituto Mazziano som Daniel tilhørte, døde i Verona den 2. august 1865, 75 år gammel. På grunn av instituttets alvorlige økonomiske situasjon og andre vanskeligheter skapt av mennesker som ikke lenger hadde tro på prosjektet, stengte Don Mazzas etterfølger den afrikanske misjonen og Daniel ble værende igjen alene.

Tro mot sitt motto «Afrika eller døden», og til tross for alle vanskeligheter, grunnla Comboni i mai 1867 et institutt som senere ble til en prestekongregasjon, «Instituttet for Afrikamisjon» [egentlig «Misjon i negerlandene»] (Instituto per le Missioni della Nigrizia), nå kjent som combonianerne, combonianer-patre eller «Comboni-misjonærer av Jesu hjerte» (Missionarii Comboniani Cordis Iesu – MCCI). Instituttet startet i et leid hus ved kirken San Pietro i Canario, men ble i 1871 flyttet til Verona, og misjonærene kalles også Verona-patre. Til dette instituttet kom det mennesker fra andre institutter som ikke lenger kunne støtte misjon i Afrika av økonomiske grunner. Kongregasjonen fikk pavelig godkjennelse den 7. juni 1895.

Mot slutten av 1867 dro Daniel Comboni til Egypt med tillatelse fra sin biskop, Luigi di Canossa, sammen med tre patre fra kamillianerne eller offisielt «Regelbundne klerikere [Ordensprester] til tjeneste for de syke» (Ordo Clericorum Regularium Ministrantium Infirmis – MI), tre franske nonner og seksten afrikanske kvinner som var utdannet i Europa. De etablerte et av de første instituttene i hovedstaden Kairo i Egypt, hvor medlemmene kunne få litt erfaring med det livet som lå foran dem og bli akklimatisert til de feberrammede regionene i Sentral-Afrika.

Comboni deltok på Første Vatikankonsil (1869-70) som teolog for biskopen av Verona. Selv om han fremdeles var en enkel prest, nølte han ikke med å ta et initiativ på konsilet til en petisjon til alle biskoper for evangelisering av Sentral-Afrika (Postulatum pro Nigris Africae Centralis). Petisjonen sa at alle lokalkirker måtte engasjere seg i Afrikas omvendelse, og han fikk sytti biskoper til å undertegne den. Samtidig forklarte han sin ide om misjoneringen av Afrika for den salige pave Pius IX (1846-78), som til slutt støttet hans planer. Men petisjonen ble ikke diskutert av konsilet på grunn av dets brå avslutning før det var ferdig. I 1871 skrev Comboni en regel og reorganiserte sitt institutt i Verona.

Som et redskap for å vekke misjonsiveren grunnla han i 1872 misjonstidsskriftet Annali del Buon Pastore, fra 1883 Nigrizia, det første i Italia. Han brukte all sin kraft for Afrikas folk på mange områder, og engasjerte seg især for bekjempelsen av slaveriet. I januar 1872 grunnla den 41-årige Daniel Comboni, med usedvanlig mot for den tiden, et eget ordensinstitutt for søstre som skulle vie seg helt til Afrika, Istituto delle Pie Madri della Nigrizia, «Fromme mødre for Afrika», nå kjent som «comboni-søstre» (Suore Missionarie Comboniane – SMC). Instituttet startet i Montoria ved Verona, men ble allerede samme år flyttet til Verona, og medlemmene kalles også Verona-søstre. Dette var det første kvinnelige misjonsinstituttet i historien.

Daniel Comboni skrev disse ordene om instituttet: «... Med den samme ro som de lærer Abc-en til forlatte foreldreløse i Europa, klarer de måneder på reise i Sentral-Afrika i seksti graders varme. De krysser ørkener på ryggen av kameler og de rir og temmer hester. De sover under stjernene, under et tre eller i hjørnet av en arabisk båt. De truer de bevæpnede beduinene, de irettesetter menn for deres laster, de assisterer soldater i hospitaler, de krever rettferdighet for de undertrykte og de stakkars ofrene fra tyrkiske domstoler eller fra pasjaen, og de frykter ikke hyenen eller løvens brøl ...».

Den 26. mai 1872 ble Daniel utnevnt til apostolisk provikar for Sentral-Afrika (vikariat siden 1846), som omfattet Nubia, egyptisk Sudan og territoriet helt sør til de store innsjøene og hadde nesten hundre millioner innbyggere. Samtidig fikk hans institutt ansvaret for misjonsarbeidet i vikariatet. I 1873 dro han til Khartoum i Sudan og begynte arbeidet med bare to misjoner, Khartoum og El-Obeid (Kordofan). Andre fulgte raskt: Berber, Delen og Malbes (nær El-Obeid).

I mai 1873 dro Daniel til Khartoum og viet alle sine anstrengelser til å implementere sin plan. I 1876 vendte han tilbake til Europa med det formål å reorganisere de to misjonsinstituttene i Verona. Igjen rekrutterte han personlig frivillig og søkte finansiering og ressurser.

Den 2. juli 1877 ble den 46-årige Comboni utnevnt til titularbiskop av Claudiopolis in Isauria (det latinske navnet på byen Cluj i Romania) og apostolisk vikar for Sentral-Afrika (Vicarius Apostolicus Mediae Africae). Han ble den 12. august 1877 vigslet til biskop av kardinal Alessandro Franchi (1819-78), prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse (Propaganda Fide), assistert av erkebiskop Angelo Bianchi (1817-97), sekretær for bispekongregasjonen og kardinal fra 1882, og erkebiskop Francesco Folicaldi (1822-83), titularbiskop av Amathus in Palaestina. Bispevielsen innebar at hans ideer og aktiviteter som av noen ble betraktet som dumdristige om ikke sinnssyke, ble anerkjent som virkelig effektive midler til å proklamere evangeliet og frigjøringen av det afrikanske kontinent.

Han reiste gjennom Europa for å fremme misjonen. Han dro avgårde til Afrika den 3. desember 1877 sammen med de første fem «Fromme mødre» fra sitt institutt. Han fikk en triumfartet velkomst i Khartoum i april 1878, men han sto straks overfor en tragisk tørke i 1877 og 1878 som ble fulgt av en hungersnød man ikke hadde sett maken til og som smertet biskop Comboni og hans misjonærer på kropp og sjel. Den lokale befolkningen ble halvert, og misjonens personell og aktiviteter ble redusert til nesten ingen ting. I 1879 ble han tvunget til å dra tilbake til Italia igjen på grunn av hans skjøre helse som var blitt undergravd av kontinuerlig feber. Men uansett demonstrerte han en utrolig urokkelighet for sin misjon og benyttet anledningen til å fullføre organiseringen av sine institutter i Verona.

Med usvikelig besluttsomhet reiste biskop Comboni i 1880 til Afrika for åttende og siste gang, for å stå ved sine misjonærers side. Han aktet også å fortsette kampen mot den fordervelige slavehandelen og å konsolidere misjonsarbeidet som ble utført av afrikanerne selv. Han begynte å besøke misjonene i vikariatet (Khartoum, El-Obeid, Malbes og Dilling) og satte ut fra Dilling for å utforske Nubafjellene med tanke på å grunnlegge en misjon lenger inn mot sentrum av Afrika. Daniel hadde en sterk konstitusjon, men nå ble han overveldet av slitet, av mange uventede dødsfall i rask rekkefølge blant hans medarbeidere, både misjonærer, assistenter og nonner, og av en bølge av bakvaskelser og anklager som ble en bitter byrde.

Den store misjonæren Daniel Comboni ble selv rammet av feber den 5. oktober 1881. Han ble delirisk den 10. oktober og døde klokken ti den kvelden i Khartoum i Sudan, omgitt av sine nonner og en kanadisk misjonær som var til stede, bare femti år gammel. Hans siste ord var: «Jeg dør, men mitt arbeid vil ikke dø». Daniel ble dagen etter gravlagt i misjonens hage. Pave Leo XIII (1878-1903) sa at hans død var «et stort tap».

Kort tid etter brøt det anti-egyptiske Mahdistopprøret ut i Sudan (1881-98), da mange misjonærer ble drept og mange misjoner ødelagt av religiøse grunner. Dette opprøret utslettet misjonærenes resultater, og Combonis grav ble ødelagt og benene spredt. Da de første to misjonærene kunne vende tilbake til Khartoum, fant de noen få benfragmenter som ble lagt i et skrin og plassert i kirken i Aswan i Egypt. Disse relikviene ble senere brakt til Verona.

Ved siden av Combonis «Historisk oversikt over afrikanske oppdagelser» (Quadro storico delle Scoperte Africane) (1880) bidro han med materiale for vitenskapelige arbeider, spesielt innen geografi. Mitterrutzners arbeid om dialektene dinka og bari (Brixen 1866/67) er basert på Combonis manuskripter. Han var et språkgeni og mestret seks europeiske språk i tillegg til arabisk og dialektene dinka, bari og nuba. Hans største fortjeneste var redningen av misjonen i Sentral-Afrika, som på den tiden nesten var fullstendig oppgitt.

Et seminar i Verona som var gitt til kongregasjonen, ble reorganisert under jesuittisk veiledning, med en ny regel approbert i 1900 og endring av navnet til «Sønner av Jesu Helligste hjerte» (Congregatio Filiorum Sanctissimi Cordis Iesu – FSCJ). Assosiert til kongregasjonen var Kollegiet for sentralafrikansk misjon. I 1923 delte kongregasjonen seg i to etter språklinjene, «Sønner av Jesu hellige Hjerte» (FSCJ) for tysktalende og «Kongregasjonen for Jesu hellige Hjerte» (MCCI) for italiensktalende. De to grenene ble slått sammen igjen i 1979, og i dag finnes prestene og brødrene i misjonsstasjoner over hele verden, hvor de arbeider blant de fattigste og dem som lever under de verste forholdene og utøver pastoral tjeneste for minoritetsgrupper.

Daniels fremsynte intuisjon om «å frelse Afrika gjennom Afrika» produserte nye resultater på 1900-tallet, og to comboni-institutter ble grunnlagt for legfolk: sekularinstituttet av Comboni-misjonærer i 1969 og Comboni-legmisjonærer i 1990. I dag arbeider over 4 000 Comboni-misjonærer, Comboni-misjonssøstre og medlemmer av Comboni-sekularinstituttet i 24 land i Afrika og Sentral-Amerika.

I 1929 ble Daniel Combonis saligkåringsprosess innledet. Hans heroiske dyder ble anerkjent den 26. mars 1994 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005), og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 6. april 1995 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på biskop Combonis forbønn. Det var den afro-brasilianske jenta Maria José de Oliveira Paixão som var blitt helbredet etter å ha bedt om hans forbønn. Han ble saligkåret den 17. mars 1996 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma sammen med erkebiskop Guido Maria Conforti (1865-1931), som ble helligkåret i 2011.

Den 20. desember 2002 undertegnet samme pave dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel, denne gang helbredelsen av en muslimsk mor fra Sudan, Lubna Abdel Aziz, på Daniel Combonis forbønn. Den 5. oktober 2003 ble han helligkåret av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 10. oktober.