Hallvard vitner om at utfordringer kan være de samme for helgenene som i det vi kaller våre dager.
Sankt Hallvard ble særlig knyttet til Oslo bispedømme. Legenden ble fortalt blant annet i de lesningene som ble brukt under feiringen av St. Hallvardsdagen. De sier Hallvard ble født i Lier, av god familie og var fetter av Olav den hellige.
En dag han var ute på Drammensfjorden, fikk han øye på en ung kvinne på stranden med tre forfølgere i hælene. Hun fikk fortalt Hallvard at hun var anklaget for tyveri og kunne bære jernbyrd for å bevise sin uskyld. Hun må ha vært synlig gravid, for legenden har opprinnelig ingen ordveksling om dette.
Hallvard tok henne om bord, men forfølgerne var flere og rodde raskere. De skjøt piler etter Hallvard som ble drept og senket i fjorden. For at han ikke skulle flyte opp (de må ha hatt dårlig samvittighet) bandt de en møllestein til kroppen med vidjekvister (som kanskje tidfester dette til våren).
Likevel fløt Hallvard opp igjen, og folk skjønte at dette hadde vært en hellig mann. Kildene til Hallvards liv er i utgangspunktet nokså sparsomme: Den eneste tidfestingen sier han ble drept 23 år gammel i 1043. Hans navn dukker første gang opp tretti år senere.
Han ble begravet i Lier, men snart satt på høyalteret i Oslos Mariakirke. I 1125 erklærte Oslos biskop Hallvard som helgen og beskytter av bispedømmet. På denne tiden sto byens domkirke så ferdig at Hallvard kunne overføres dit, og det ble fortalt om undere ved hans skrin. Hans festdag i kirkeåret ble 15. mai.
Historien vokser
Helgenlegendene ble fortalt med forskjellige hensikter og til ulike mennesker, og det var vanlig at de ble gjentatt med nye detaljer gjennom århundrene.
I 1880 utga Gustav Storm et stort verk med middelaldertekster, men av Hallvardslegenden kjente han bare brokker og sier den er usedvanlig kortfattet. Sigrid Undset har nok brukt Storms gjengivelser, hun hadde iallfall hans verk i sitt bibliotek. Hun utvidet fragmentene blant annet med lange dialoger og fromme detaljer, og det er hennes versjon som er gjengitt i den katolske Bønneboken.
Hva skjedde med Hallvards skrin?
Det må ha vært imponerende. Under invasjonen av Oslo i 1137 måtte skrinet bringes i sikkerhet, og første forsøk på å flytte det lot seg ikke gjennomføre, men fjorten mann lyktes dagen etter.
Det nevnes siste gang i 1532: Da forsøkte Christian 2 å innta Oslo, og under angrepet var han innom domkirken. Da han så skrinet, konstaterte han (som nesten alltid hadde for lite penger) at her var det mye sølv. Det er ikke godtgjort at det var han som tok det, men siden regnet mange med det.
Tekst: Karl Gervin
På Hallvards tid måtte kongene slåss for å beholde makten. Fremdeles var det vikingtokter, men kristendommens plass var nå i ferd med å bli sikret: En kirkeordning ble fastsatt i et møte på Mostratinget i 1024 – ti år før Hallvards død.
Det brøt ut borgerkriger i Norge fra 1130, men da Torfinn ble biskop i 1278 var de over.
På Håkon 5s tid, ikke lenge etter, var Norge inne i en oppgangstid, folketallet økte, handelen blomstret og enda hadde ikke Svartedauden kommet til Norge.
