Håkon V var sønn av Magnus Lagabøte og konge i Norge fra 1299 til 1319. Det var han som startet byggingen av Akershus festning og gjorde Oslo til hovedstad. Gjennom sine embetsgjerninger realiserte han kristne idealer. Håkon var en helgen etter bestemmelsene på 2. Vatikankonsil, som blant annet legger vekt på uttrykkene for kristen tro i den hverdagen man er tildelt.
Håkon insisterte på enkelhet i klesveien. Han fulgte nøye med på sysselmennenes embetsførsel og ga påbud om rettferdig behandling. Han forbød bestikkelser, og det skulle ikke være jordavgifter ut over landskylden (leien). Han skapte fasthet i arbeidsfolks lønn og sørget for at det var husly for pilegrimer til Nidaros. Han fikk oversatt deler av Det gamle testamente til opplesing i hirden på søndager og lot skrive en bok om helgenenes liv til høytlesning på merkedagene deres. Han utvidet Mariakirken i Oslo, og skaffet viktige relikvier til den.
Blant relikviene var en bit av Kristi tornekrone, som Håkon hadde fått i gave av kong Filip IV av Frankrike. Den ble satt inn i en forseggjort gullkrone og holdt oppe av to forgylte engler.
Da Håkon døde, ble han gravlagt i Mariakirken sammen med sin dronning Eufemia. fortjener en biografi for seg, og har gitt navn til den store Dronning Eufemias gate i Bjørvika i Oslo (som avgrenses av en gate oppkalt etter ektemannen i øst). Derfra er det ikke mer enn ti minutter å gå til Mariakirkens ruiner. Der ligger en steinplate som markerer det opprinnelige gravstedet. Det fortelles om flere mirakler som fant sted ved Håkons grav.
Håkon var den siste konge av Sverre-ætten, før utenlandske regenter tok over. Det var en blomstringstid for landet – for katastrofen kom med Svartedauden rundt en generasjon etter hans død.
I Håkons testamente var det bestemt at en gruppe fattige skulle bespises på hans dødsdag, og det må også etter hvert ha vært et Håkonsalter i Mariakirken. Det finnes et par eksempler fra 1400-tallet på at Håkon ble kalt hellig. I 1521 ble han saligkåret av pave Leo X – etter at kong Christian II hadde anmodet paven. Denne beatifiseringen innebar at Håkon kunne æres som helgener ble, men bare i den kirken der graven var. Paven ga også tillatelse til å helligholde kongens dødsdag 8. mai. Det var i grevens tid, for i 1537 kom reformasjonen som gjorde slutt på all helgendyrkelse.
I 1523 ble Mariakirken brent under et svensk angrep på Oslo, og i 1542 ble den revet og brukt som steinbrudd. Senere foretok man arkeologiske utgravninger på området. I 1960-årene ble levningene av kong Håkon og dronning Eufemia funnet, og det ble bestemt at de skulle overføres til krypten i slottskirken på Akershus festning. 29. september 1982 ble kongen og dronningen overført dit, i en seremoni overvært av kong Olav V, kronprinsparet, riksantikvaren og kulturminister Lars Roar Langslet.
I feiringen av hellige Olav er det lett å glemme at vi har ikke bare én, men to helgenkonger.
Tekst: Karl Gervin og Øyvind J.V. Evenstad
Ved å forlove sin datter Ingebjørg til den svenske hertugen Erik Magnusson ble kong Håkon involvert i striden om Sveriges trone mellom Erik og de to brødrene hans. I 1304 inngikk kongen av Danmark en allianse med Birger Magnusson, den eldste broren som var konge av Sverige og det ble krig mot danskene. Håkon kontaktet danskekongen for et forlik. Det førte til at hertug Eriks styrker invaderte Norge og beleiret Akershus festning i 1308. Senere ble Erik Magnusson likevel gift med kongsdatteren og Norges regent.
Begivenhetene foregikk annerledes i Norge enn i alle andre land. Folket var ikke forberedt, og det tok flere generasjoner å innføre de protestantiske reformene.
Reformatorene understreket faktisk helgenenes plass i kirken og sa det er tre måter å ære de hellige på – ved å takke Gud for dem, ved å la dem styrke vår tro, og ved å etterligne dem. Luthers venn Melanchthon skrev at de hellige i himmelen ikke slutter å be for den stridende kirke på jorden, men reformatorene ville ikke påkalle de helliges hjelp.
I dagens Vestfold opptrådte to «sendebud» i 1540-årene – og altså etter at reformasjonen var innført. Den ene sa han var Sankt Olavs utsending, mens den andre kom fra Sankt Nikolas. De ville at helgenene skulle påkalles og folket var «ganske villig» til å gjenoppta denne praksisen.
De to ble brent på Hamar i 1555 og oppfyller mange av Kirkens kriterier for helgenkåring, og det er lett etter mirakler på deres forbønn. Det kjenner vi ikke til, men minnet om dem ble grundig slettet, og snart var det jo ingen som husket dem og kunne påkalle dem.